Den hellige Nino (Nina, Kristiana) ble født på 200-tallet i Colastri i Kappadokia, mens andre kilder sier Georgia, Lilleasia, Roma, Jerusalem eller Gallia, og en variant gjør henne til niese av patriark Juvenalis av Jerusalem. På en eller annen måte kom hun som slave til Iberia (Georgia) i Kaukasus, mellom Svartehavet og Det kaspiske hav. Til tross for at dermed tilhørte det laveste sosiale sjiktet, skulle hun komme til å spille en avgjørende rolle for Georgia.
På keiser Konstantin den Stores tid (d. 337) var Georgia fortsatt et hedensk og barbarisk land. Men slavinnen Nino var kristen, og hun tilbrakte det meste av dagen og en stor del av natten i bønn til sin Gud, og for øvrig levde hun et liv preget av «dyd og edruelighet», renhet, ydmykhet og kjærlighet. Hennes måte å leve på vakte nysgjerrighet hos alle som kom i kontakt med henne. De beundret henne, men kunne ikke forstå hvordan noen kunne leve på det viset. Særlig blant kvinnene var det mange som begynte å spørre henne ut om hennes tro, og da fortalte Nino dem om Kristus. De kalte henne «Kristiana», kristen, og i dette navnet la de alt de beundret hos henne.
Det var skikk blant de gamle georgierne at når et barn ble sykt, bar moren det fra hus til hus for å høre om noen hadde et legemiddel mot sykdommen. En fortvilet mor kom en gang til Nino med sitt døende barn. Nino la barnet på sin kappe og ba inntrengende for dets liv, og moren fikk det friskt tilbake. Nina forklarte dem at hun selv ikke hadde noen makt over sykdommen – det var Gud som hadde helbredet barnet. Men folket begynte å betrakte Nino som undergjører, og ryktene om dette miraklet nådde omsider også dronning Nanas ører. Og da dronningen selv ble dødssyk, sendte hun bud etter slavekvinnen.
Men av ren beskjedenhet dro Nino ikke, for «hun ville ikke bryte med det tilbaketrukne liv som sømmet seg hennes kjønn». Da ble dronningen i stedet båret til Ninos usle hytte og lagt i hennes seng. Nino helbredet også henne ved sin bønn, og forkynte at det var Kristus som hadde gitt henne helsen tilbake, «han som skjenker kongedømmer til konger, og liv til dødelige mennesker». Kongen, som het Mirian, fikk straks den innskytelse å gi Nino friheten og sende rike gaver til henne som takk for hustruens helbredelse. Men dronningen sa: «Denne fangne kvinnen bryr seg ikke om slikt. Hun tar ikke imot gull, forakter sølv, og lever av faste som om det var føde». Nino sa da også til kongen: «Den eneste virkelige belønningen for meg ville være om du og hele folket kom til tro på Jesus, som helbredet dronningen».
Kongen tenkte tilsynelatende ikke noe mer over dette, til tross for hustruens stadige påminnelser, før han selv en gang gikk seg vill under en jakt og fant veien tilbake først etter å ha påkalt Kristus. Straks etter innkalte han Nino og ba henne gi ham en innføring i troen og gudstjenesten, for fra nå av ville han ikke tilbe noen annen Gud enn Kristus. Han spurte henne hva han skulle gjøre for å bli kristen. Men da kom hun i forlegenhet, for i hele landet fantes ennå verken prester eller biskoper som kunne undervise og døpe kongen. Hun forklarte ham «så mye som en kvinne kunne forutsettes å vite», og sa at han først måtte bygge en kirke. Kongen engasjerte seg mer og mer i byggingen av kirken sin, og den ble fullført under mirakuløse omstendigheter. Så forkynte kong Mirian den kristne tro for sitt folk, i den ufullstendige form han ennå kjente den, og «mennene trodde takket være kongen, kvinnene takket være dronningen».
Nino turde da å be kongen om å sende sendebud til keiser Konstantin den Store og be om en biskop og flere prester. Det ble sagt at keiseren ble gladere over å høre om georgiernes omvendelse, enn over at nye land ble lagt til hans rike. Da biskopen ankom, fant han at ikke bare kongehuset, men hele folket virkelig lengtet etter dåpen. Folket ble døpt, og Georgia ble et kristent land. Dette skal ha skjedd i år 322, bare få år etter at keiser Konstantin hadde gjort kristendommen til statsreligion i hele det romerske riket.
Etter at dette var oppnådd, skal Nino ha blitt eneboerske ved foten av et fjell i Bodbe i Kakheti, hvor hun døde rundt år 330 (340?) og ble gravlagt. Andre kilder sier at hun levde fra rundt 325 til 361. Over graven ble det bygd en kirke viet til den hellige Georg (en versjon av legenden sier at Nino var en slektning av Georg). Det ble senere et bispesete, og Nino er skrinlagt i katedralen i Mtskheta, ikke langt fra Tbilisi.
Denne historien ble fortalt av den romerske historikeren Rufinus, som i 395 var på besøk i Palestina. Der møtte han en georgisk prins ved navn Bakur, som fortalte ham om det som hadde skjedd i Georgia på hans egne besteforeldres tid. Rufinus skrev den ned i sin kirkehistorie rundt år 403. Selv om den vakre historien i tidens løp nok er blitt atskillig utbrodert med legender, regnes den i hovedtrekk som autentisk, og den ble oversatt til mange orientalske språk, som gresk, syrisk, koptisk, armensk, arabisk og etiopisk. Jentas navn oppgis ikke i den historien Rufinus' skrev ned, men hun kalles Nino av georgierne og Kristiana (Christiana) i den førkonsiliære utgaven av Martyrologium Romanum, som ikke kjente hennes lokale navn.
Den armenske forfatteren pseudo-Moses av Khorene knytter henne til legenden om de hellige Rhipsime og Gaiana, den armenske kirkens protomartyrer. Legenden vil ha det til at Nino var den eneste av Rhipsimes kommunitet i Valarshapat som unngikk å bli slaktet ned av kong Tiridates soldater. I den georgiske kirke omtales hun fremdeles som «vår hellige og velsignede mor, hele Georgias opplyser, apostelen Nino». I Egypt er hun noen ganger kjent som Theognosta.
Nino ble satt inn i Martyrologium Romanum da det ble revidert på slutten av 1500-tallet av den ærverdige kardinal Cesare Baronius (1538-1607), lærd oratorianer og kirkehistoriker. Han satte henne vilkårlig inn under 15. desember med navnet «S. Christiana ancella». I Georgia feires hun den 14. januar, den greske kirken minnes henne den 27. oktober og armenerne den 29. oktober. Ved den nye revisjonen av Martyrologium Romanum (2001) er hennes minnedag flyttet til 14. januar, og der står hun under sitt eget navn, den hellige Nino. Når noen kilder anakronistisk gjør henne til skytshelgen for Cebu på Filippinene, skyldes dette en sammenblanding med «El Niño», Jesusbarnet.