Den hellige Niketas ble født i 761 eller 762 i Paflagonia i Lilleasia. Niketas er et navn av gresk opprinnelse (Νικήτας, Nikétas) og betyr «seierrik» (lat: Nicetas). På italiensk Niceta, på fransk Nicétas, Nicet eller Nizier, på russisk Nikita (Никита) og på ukrainsk Nykyta eller Mykyta. Hans foreldre het trolig Gregor og Anna. En senere tradisjon hevder at han var en etterkommer av den hellige keiserinne Theodora (ca 815-ca 867), hustru til keiser Theofilos (829-42). Denne tradisjonen er opplagt umulig, men et slags slektskapsforhold kan ikke utelukkes. En annen tradisjon hevder at han også var en slektning av keiserinne Irene.
Ifølge hans hagiografi (helgenbiografi) ble han kastrert av sine foreldre i ung alder og mottok en god utdannelse i Skriften og verdslig litteratur. Han ble sendt til Konstantinopel som syttenåring rundt 778 for å gjøre karriere blant evnukkene ved det keiserlige hoff. Der hersket keiser Leo IV Kazaren (775-80), og da han døde i 780, ble hans vakre enke Irene (780-802) regent for deres ennå mindreårige sønn Konstantin VI (780-97). Irene var formynder fra 780 til 790 og regjerende dronning fra 797 til 802.
Niketas utmerket seg blant hoffets evnukker og fanget oppmerksomheten til keisermoren Irene. Hun forfremmet av på grunn av hans dyktighet og på grunn av deres slektskapsbånd. Han støttet Irenes anstrengelser for å opprettholde praksisen med å ære hellige bilder av Kristus og helgenene mot ikonoklastene (billedstormerne), som mente at slik venerasjon var en form for avgudsdyrkelse og ønsket å ødelegge alle bilder.
Niketas skal ifølge tradisjonen ha vært en av keiserinne Irenes offisielle representanter ved det andre økumeniske konsilet i Nikea (i dag Iznik i Tyrkia) i 787, som opprettholdt og forklarte doktrinen bak praksisen med å ære bilder. Men han var da bare rundt 26 år gammel, så det virker lite sannsynlig, trolig er det en historie som hans hagiograf diktet opp. Han ble senere forfremmet til rang av patrikios og i 796 eller 797 sendt til Sicilia som guvernør (strategos) for den lokale thema, en stilling han hadde frem til 799. Patrisierne (fra latin: patricius) var opprinnelig en gruppe herskerklassefamilier i det gamle Roma, men der hadde tittelen mistet sitt innhold. Men etter at Vestromerriket falt, forble patrikios en høy ærestittel i det bysantinske keiserriket. En thema (gr: θέμα, théma; pl: θέματα, thémata) var den administrative hovedenheten som det bysantinske imperiet var delt opp i på den tiden.
På bakgrunn av denne informasjonen blir han vanligvis identifisert med den patrikios og strategos Niketas av Sicilia som i 797 sendte en delegasjon til den salige kong Karl den Store (768-814; keiser fra 800). Han identifiseres også vanligvis med den patrikios Niketas Monomakhos (Νικήτας Μονομάχος) som brakte den hellige Eufemia av Kalkedons (gr: Ευφημία) (ca 288-ca 303) hånd fra Konstantinopel rundt 796 og bygde en kirke på Sicilia for å huse den hellige relikvien. På grunn av sin tittel kalles han derfor ofte Niketas patrisieren (gr: Νικήτας Πατρίκιος, Niketas Patrikios). Hans embetsperiode som guvernør på Sicilia endte før 799, da en viss Mikael var strategos for thema Sicilia. Niketas kalles noen ganger Niketas av Paflagonia etter sitt fødested.
Dersom «Monomakhos» representerer et familienavn heller enn et kallenavn (gr: «En som kjemper alene»), ville Niketas være det første attesterte medlemmet av familien Monomakhos, som fikk en fremtredende plass på 1000-tallet da flere av dens medlemmer ble høyt rangerte funksjonærer. Familien produserte også en keiser, Konstantin IX Monomakhos (1042-55).
Nesten ingenting er kjent om Niketas’ aktiviteter i tiåret etter palassrevolusjonen i 802 da keiserinne Irene ble avsatt og keiser Nikeforos I (802-11) erobret tronen. Niketas ser ut til å ha beholdt sin rang som patrikios. Ifølge hans hagiografi ønsket han å trekke seg tilbake til et kloster, men keiser Nikeforos forbød ham det. Han ser deretter ut til å holdt seg på ikonoklastenes side en stund sammen med keiser Nikeforos. Men Nikeforos ble drept i 811 og kortvarig erstattet som keiser av sin sønn Staurakios (811) og deretter av svigersønnen Mikael I Rhangabes (811-13). Da var Niketas endelig i stand til å motta tonsuren sent i 811. Den nye keiseren Mikael støttet ham i hans bestrebelse, ble hans fadder og ga ham klosteret Khrysonike nær Gullporten (gr: Χρυσεία Πύλη, Khryseia Pylē; lat: Porta Aurea) innenfor bymuren i Konstantinopel, hvor Niketas trakk seg tilbake.
Niketas ble værende i klosteret som dets hegumen (gr: hegumenos, ἡγούμενος) (abbed) inntil sent i 815, da den andre fasen av den bysantinske ikonoklasmen begynte med hjelp av keiser Leo V Armeneren (813-20). Niketas nektet å anerkjenne keiserens ikonoklastiske politikk, så han forlot hovedstaden og dro til en av dens forsteder sammen med noen av munkene. De tok med seg et berømt ikon av Kristus for å gjemme det. Keiserens soldater tvang imidlertid til seg ikonet, men han led ingen annen straff enn at ikonet ble konfiskert og han ble satt i husarrest i et hus på landet.
Ingenting er kjent om Niketas’ liv i regjeringstiden til keiser Mikael II Balbos (820-29), men tidlig i regjeringstiden til Mikaels sønn og etterfølger Theofilos (829-42) ble forfølgelsen av de ikonofile («ikonelskerne») intensivert, og spesielt munkene ble mål for keiserens ikonoklastiske nidkjærhet. Til tross for Niketas’ trolige familieforbindelse til Theofilos’ keiserinne, fikk han ordre om å enten akseptere kommunion med den ikonoklastiske patriarken Antonios I Kassymatas (gr: Αντώνιος Α΄ Κασσυματάς) (821-37), eller bli sendt i eksil. Niketas valgte det sistnevnte alternativet, og sammen med en håndfull disipler og andre likesinnede munker flyktet han til Bitynia.
Niketas tilbrakte de neste få årene med å flytte fra sted til sted rundt kysten av Marmarahavet for å unnvike trakassering fra ikonoklastiske tjenestemenn på grunn av deres motstand mot å akseptere ikonoklasmen. Til slutt slo de seg først ned i landsbyen Zouloupas og deretter fant de et varig tilfluktssted på en gård i landsbyen Katisia i Paflagonia. Der grunnla Niketas klosteret Asomaton, hvor han tilbrakte resten av sitt liv. Kathryn M. Ringrose (2003) sier at Niketas spesialiserte seg i å «hjelpe menn som var plaget av seksuelt begjær». Han døde i sitt eksil den 6. oktober 836 (andre sier rundt 838).
Niketas har blitt forsøkt identifisert med en rekke menn av samme navn og rang som nevnes i krønikene, som den patrikios Niketas som eide huset hvor klosteret Gastria (gr: Μονῆ τῶν Γαστρίων, Monē tōn Gastríōn) ble bygd (nå moske), eller den patrikios Niketas som var en av grunnleggerne av kirken St. Stefan i Trigleia i Bitynia. Han hevdes også ofte å være identifisert som den admiral Niketas som i 807/08 ledet den bysantinske flåten i dens gjenerobring av Dalmatia og Venezia, som i sin tur noen ganger identifiseres som den Niketas som var general-logothete (statssekretær) fra 808 til 811.
Hovedkildene om Niketas er hans hagiografi og synaksariene (gr: Συναξάριον), som omtrent tilsvarer Vestkirkens Martyrologium Romanum. Hagiografien er bevart i et manuskript fra 1100-tallet som nå oppbevares i Det greske nasjonalbiblioteket i Aten. Den ble tidligere tilskrevet den hellige Niketas av Medikion, men den ble skrevet av en anonym munk i klosteret Asomaton i Katisia som ble grunnlagt av Niketas, en gang kort etter hans død. Biografien var basert fra notatene til Niketas’ navnebror, nevø og disippel, som etterfulgte ham som klosterets abbed.
Niketas æres som helgen og bekjenner av den ortodokse kirke, men han tilhørte den udelte Kirken før skismaet i 1054 og kan derfor også æres av katolikker. Hans minnedag er dødsdagen 6. oktober, men mange kilder skriver 13. oktober, noe som trolig har å gjøre med forskjellen mellom de julianske og gregorianske kalenderne. Han må ikke blandes sammen med de to patriarkene av Konstantinopel Niketas I (766-80) og Niketas II Muntanes (1186-89), som ikke regnes som helgener.
Kilder: Attwater/Cumming, Butler (X), Benedictines, Delaney, Bunson, CSO, Infocatho, en.wikipedia.org, oca.org, bisanzioit.blogspot.com, religruss.info - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 9. juni 1998 – Oppdatert: 30. juli 2018