På sommeren 1526 fikk kong Gustav I Eriksson Vasa (riksforstander 1521-23; konge 1523-60), som på denne tiden allerede hadde begynt å kaste sine øyne på kirkers og klostres eiendommer, kjennskap til at allmuen i et sogn i Marks herred i Västergötland holdt på å bygge et kapell for å hedre minnet av en hellig «pigha». Man vet dessverre ikke navnet på denne jenta som ble æret som helgen av befolkningen i den bygden hvor hun hadde levd og virket, og heller ikke stedet for hennes kapell angis nærmere i de bevarte dokumentene – man får bare vite at kapellet ble oppført på et berg i herredet.
Byggearbeidet hadde akkurat blitt påbegynt, og bøndene hadde allerede fått sammen et temmelig anselig offer for det fromme formålet, bestående av voks, okser og rede penger. Tydeligvis var jenta nettopp død, muligens som martyr, men det vet vi ikke. Gustav Vasa anså at disse innsamlede offergavene kunne komme til bedre nytte og skrev derfor den 8. august samme år til Seved Ribbing, som hadde fått Marks herred i forlening av kongen som takk for utførte tjenester, at han måtte beslaglegge alle offergavene og stille dem till kongens disposisjon.
Ribbing etterkom denne befalingen, og i februar 1527 kunne hans tjener i det kongelige kammeret levere inn 245 ½ danske mark «som offradh war til then helgha pigha i Vestergötland». Kongen anså imidlertid ikke dette å være nok, så han skrev umiddelbart et nytt brev til herr Seved med anmodning om at den delen av offeret som var igjen ved kapellet, også skulle utleveres. Brevet lyder:
«Så haffue wij unfångit thin scriffwelse med then deel som tu ther med oss til honda skickedth haffuer epther breffsens innehollilse. Och then deel som ther en nu är qwarth aff samma offer må thet veel selias som är vax och annath slick, formodhe wij ath tu fonger veel X mark danske för pundit ther nedre, thet andra som tidt kommit är, ma tu well sälie epther som thet går och geller oss til gode, men alle thee oxer tidt kompne äre skule thee bliffue til städz osaaide, och oppa thenne nesth tilkommandis sommer hiit op skickas til wårth behoff. Ytermere vele wij ath the bönder som formelte offer opborit haffue och tin fogthe äre fortencte ath göre en god räkenskap oss Elskeligh her Electo j Scara och Mons Bruntason på vara vegne, når thee samma räkenskap aff them eskandis vardha, och skall ther inthet byggis epther thenna dagh, uthan slickt tåperj nedher läggis ... »
Brevet gir i sannhet en god forestilling om kong Göstas gjerrighet, som ikke skydde noen middel når det gjaldt å tilegne seg materielle fordeler. Betegnende er hans påbud om at de okser som var ofret til kapellet, skulle føres opp til det kongelige hoffet for kongens og hans families behov. Og at den praktisk innstilte kongen avfeier den folkelige helgenkulten ved det lille vestgøtiske kapellet som «tåperi», dumheter, er jo heller ikke egnet til å forbause.
Dermed forsvinner den hellige jenta fra Marks herred og hennes kapell ut av historien. Professor Gottfrid Carlsson sier at de sparsomme opplysningene som inntil videre tilbys oss om denne navnløse lokalhelgenen og hennes kult, gir
«et interessant bilde av det religiøse livet som rørte seg i folkedypet ved selve inngangen til den nye tiden. Den kult av en hellig jomfru som sannsynligvis er gått ut fra folkets egne rekker, som utbrer seg bland Marks bønder ved midten av 1520-tallet og hos dem fremkaller en slik offervilje, gir oss en liten aning om den sjelevånde som den snart på alvor fremtredende religiøse brytningen måtte ha ført med seg i de svenske bondesamfunnene. Episoden utgjør også et nytt eksempel på den hensynsløsheten som Gustav Vasa viste ved å legge beslag på det som den fromme iherdigheten hadde samlet sammen. Gjennom slike små trekk beredte han delvis selv jordsmonnet for de kommende bondeopprørene, og det ville slett ikke vært forbausende om tanken på 'then helgha pigha' og hennes forulykkete kapell spilte en rolle når menigheten i Mark, noe som utvilsomt var tilfellet, i likhet med andre vestgøtiske bønder sluttet seg til reisningen i 1529 mot det fra deres synspunkt kjetterske kirkeregimentet».
Vi vet ikke hva jenta hette, men det som den muntlige tradisjonen har bevart helt til vår egen tid, lar oss forstå at hun tilhørte kretsen av Sveriges folkelige bygdehelgener. Når hun levde, vet vi heller ikke, men trolig var det på 1520-tallet. Da levde den middelalderske fromheten ennå sterkt på den svenske landsbygden.
Det hører med til historien at Marks fremste mann, nevnte Seved Ribbing, som i 1526 og 1527 ble tvunget til å gå kongens ærend ved beslagleggelsen av offergavene, selv for en tid stilte seg under Ture Jönssons og Måns Bryntessons opprørsfaner.
Den hellige navnløse jenta har ingen kjent minnedag, men i Sverige feires den 24. september alle Sveriges helgener som ikke har noen egen dag i kalenderen.