| Den hellige Notburga av Eben (~1264-1313) |
Den hellige Notburga ble født rundt 1264 i Rattenberg ved elva Inn nær Kramsach i Tyrol i Østerrike. Hun var datter av en fattig bonde, og barndomshjemmet står fortsatt i den lille landsbyens hovedgate. Hun var en samtidig med den hellige Zita av Lucca, og levde et lignende liv som henne. Som 18-åring begynte hun å jobbe på kjøkkenet hos den lokale stormannen, grev Henrik av Rattenberg i Nedre Inndalen og hans hustru Ottilia. Notburga utførte muntert sine ydmyke plikter, og hun gjorde det også til en av sine plikter å hjelpe dem som var fattigere enn henne selv. Det rike slottet kastet daglig mer mat til grisene enn Notburgas egne foreldre spiste på en uke. Notburga begynte snart å gi matrestene til de fattige som hver dag samlet seg ved en sideport til slottet. Hvis dette ikke var nok til dem, ga hun noe av sin egen mat til dem.
Grev Henriks mor støttet Notburga fullstendig i dette nestekjærlige arbeidet, men det gjorde ikke grevens hustru Ottilia. Så da svigermoren døde, ga grevinnen beskjed om at matrestene skulle gis til grisene som før. En tid gjorde Notburga som hun fikk beskjed om, og ga til de fattige bare det hun kunne avse av sin egen mat og drikke. Men snart begynte hun i hemmelighet å gjenoppta sin gamle virksomhet, til en dag grevinnen tok henne på fersk gjerning og avskjediget henne.
Da reiste Notburga for å arbeide for en bonde ved Eben ved Achensjøen i fjellene i Tyrol i Østerrike, men hun fortsatte med sitt gode arbeid og nektet seg selv fortsatt mat til fordel for andre. Hun arbeidet hardt, men hun insisterte på sin rett til gudsdyrkelse på søndager selv om hennes arbeidsgiver ønsket at hans ansatte fortsatte å arbeide.
Notburgas biografi ble skrevet først i 1646, og da var historien betydelig utbrodert, blant annet med den sjarmerende legenden om da bonden befalte sine arbeidere om å fortsette å arbeide også etter at det var ringt til vesper om kvelden en helgeaften. Da kirkeklokkene begynte å ringe for å markere at søndagen var begynt, sa Notburga med høy røst: «Det ringer til kveldsbønn!» og kastet fra seg sigden. Men den hengte seg liksom opp i luften og svevde der utenfor rekkevidde synlig for alle som en bekreftelse på Notburgas ord inntil ringingen var over. Fortsatt finnes det en minnetavle på en bondegård i Eben der underet skal ha skjedd.
I mellomtiden var ikke livet lett for grev Henrik. Først døde hans hustru Ottilia, og deretter kranglet greven av Tyrol med hertugen av Bayern, og striden spredte seg til Henriks land. Han begynte å tilskrive alle ulykkene til avskjedigelsen av sin kjøkkenpike. Han giftet seg på nytt, og den nye grevinnen trengte en flink kvinne til å ta seg av husholdningen. Grev Henrik sørget da straks for å hente Notburga tilbake, og fra da av gikk alt godt. Hun levde et lykkelig og fromt liv der inntil hun døde rundt 14. september 1313 i Rottenburg, 48 år gammel. Før hun døde, anbefalte hun spesielt sine elskede fattige for sin herre.
Før hun døde, ba Notburga greven om å legge hennes legeme på en kjerre og gravlegge det der hvor oksen til slutt stoppet for å hvile. Dette ble gjort, og etter en reise hvor det fortelles om de vanlige miraklene, stoppet oksen utenfor kapellet St. Rupert i Eben. Notburgas legeme ble gravlagt der. Hun ble straks æret som helgen, først blant de enkle menneskene i Tyrol.
Det er ikke bevart noen samtidige dokumenter som omhandler Notburga, og forskerne er ikke engang enige om når hun levde – noen plasserer henne så tidlig som på 900-tallet. Den eldste teksten med hennes legende var på tysk og sto på et trepanel som pleide å dekorere hennes grav. Det forsvant i 1862, men heldigvis var teksten blitt kopiert.
I 1718 ble hennes grav åpnet, og hennes legeme ble skrinlagt og flyttet til den ærefulle posisjonen over høyalteret. I 1735 ble det opprinnelig gotiske kapellet gjort om til den større barokkirken St. Rupert, og i september 1738 ble Notburgas legeme høytidelig ført tilbake dit. Der står det fullstendig bevarte skjelettet nå oppreist i et glasskrin kledd i kostbar hvit brokade og med en sigd i høyre hånd.
Notburga ble helligkåret ved at hennes kult ble stadfestet den 27. mars 1862 av den salige pave Pius IX (1846-78). Hennes minnedag er 14. september, men i Innsbruck og Salzburg feires hun den 13. september. Hun fremstilles som tjenestejente, ofte bærer hun en krukke og et brød. Sigd-underet avbildes naturligvis også ofte. Hennes emblem i kunsten er en sigd. Hun er skytshelgen for tjenestefolk i Tyrol og Bayern.