| Den salige Nikolas Paglia (1197-1256) |
Den salige Nikolas Paglia [Palea] (it: Nicola) ble født i 1197 i Giovinazzo nær Bari i kongeriket Napoli i Sør-Italia. Han kom fra en adelig napolitansk familie og var oppkalt etter den hellige Nikolas av Myra, skytshelgen for Bari. Som åtteåring praktiserte han allerede botsøvelser. Han spiste aldri kjøtt, ikke en gang på festdager, fordi han hadde hatt en visjon av en ung mann av stor majestet som ba ham forberede seg på et liv i bot i en orden som praktiserte evig abstinens.
Han ble sendt til det berømte universitetet i Bologna for å studere, og der hørte han den hellige Dominikus forkynne. Han sluttet seg selv straks til dominikanerne (Ordo Fratrum Praedicatorum – OP), og han fulgte Dominikus på flere av hans reiser i Italia.
Det fortelles flere legender om Nikolas. En gang da han var på reise sammen med flere ledsagere, møtte han en kvinne med en vissen arm. Men ved å gjøre korsets tegn over henne kurerte han henne på stedet. En gang han kom til hjembyen Bari, fant han en kvinne som satt gråtende ved siden av liket av sin sønn, som hadde druknet i en brønn. Han spurte kvinnen om barnets navn, og da hun sa at han het Andreas, svarte Nikolas: «Etter dette er hans navn Nikolas. Nikolas, i Jesu Kristi navn, stå opp!» Da kom gutten til seg selv og var like frisk. Datteren til hans søster Colette var stum fra fødselen. En gang brakte hun sin berømte onkel en kurv med brød. «Hvem sendte brødet, mitt barn?» spurte Nikolas henne. «Min mor», svarte barnet, og fra da av var hun helbredet.
Nikolas fikk stort ry som predikant. Ved en anledning prekte han i katedralen i Brescia, og da var det to uærbødige unge menn begynte å forstyrre forsamlingen, og snart laget de et slikt spetakkel at Nikolas ikke kunne høres. Han forlot da katedralen til en høyde i nærheten og der tilkalte han fuglene for å høre på ham. Som fuglene i historien om den hellige Frans av Assisi satte store fugleflokker seg ved hans føtter og lyttet oppmerksomt mens han prekte, og etter prekenen fløy de av gårde syngende. En gang ble han tilkalt til en novise som hadde blitt besatt av djevelen og ikke ville gå til skrifte. Han viste den unge mannen hans sjels sanne tilstand og omgjorde djevelens arbeid.
Nikolas ble provinsial for ordenens romerske provins i 1230 og igjen i 1255, kort før sin død. Gerard de Frachet i Vita Fratrum beskriver ham som «en hellig og klok mann, vel bevandret i hellig lærdom». Som provinsial var han klok, forsiktig og vennlig. Han grunnla dominikanerklostre i Perugia (1233) og Trani (1254), Brindisi, Orvieto og Napoli, eventuelt også Todi ved Bari. Det sies at han kom fra en adelig familie og hadde eiendommer i Giovinazzo i Paulia, og det kan ha vært arv som gjorde ham i stand til å grunnlegge de to klostrene. Han kan også ha vært ansvarlig for grunnleggelsen i Todi. Han mottok mange noviser og arbeidet mye blant de unge ordensbrødrene. Han var til stede ved translasjonen av Dominikus' relikvier i 1233.
Etter et liv med forkynnelse og mirakler fikk Nikolas et forvarsel om sin død ved et besøk av en bror som hadde vært død i mange år. Han døde i 1256 i Perugia. [Kildene Schauber/Schindler og Heiligenlexikon skriver at han døde den 11. februar 1255.] Han ble gravlagt i kirken San Domenico i byen. Det fortsatte å skje mirakler ved hans grav og gjennom hans forbønn. Han ble saligkåret den 26. mars 1828 ved at hans kult ble stadfestet av pave Leo XII (1823-29). Hans minnedag er 14. februar, men 11. februar og 16. februar nevnes også. Det nye utkastet til Martyrologium Romanum sier at han døde i 1256 og har flyttet hans minnedag til 16. februar.