Den salige Nikolas Roland (1642-1678)

Den salige Nikolas Roland (fr: Nicolas; lat: Nicolaus) ble født den 8. desember 1642 i Reims i Frankrike. Han var eldste sønn av kjøpmannen Jean-Baptiste Roland og hans hustru Nicole Beuvelet. Han ble døpt uten seremoni på grunn av mormorens motstand mot navnet Nikolas, og først den 23. juli 1643 ble den høytidelige seremonien utført. Faren ble enkemann og giftet seg pånytt med Maria Favart. De fikk fem barn, men de fire første døde unge, og bare lille Adrienne vokste opp.

Nikolas' foreldre sendte ham til jesuittene for skolegang. Han gjorde det utmerket på skolen, og familiens forbindelser ville ha gjort det lett for ham å etablere seg i forretningslivet, men i stedet bestemte han seg som 18-åring for å begynne på prestestudiet. Han studerte filosofi og teologi i Paris, hvor han fikk kontakt med de ledende religiøse personlighetene på den tid, som Jean-Jacques Olier, grunnleggeren av Saint-Sulpice og initiativtakeren til den franske utenlandsmisjonen. Nikolas avsluttet studiene med doktorgrad i teologi.

Selv før han ble diakonviet fikk han i 1665 et kannikembete ved katedralen i Reims med rike inntekter. Han ble en dyktig predikant, men han oppdaget snart at selv om hans retoriske gaver ble rost av alle, trengte hans elegante stil ikke inn i så mange troendes hjerter. Han bestemte seg for å opprette gratis skoler for den kristne oppdragelse av jenter.

Etter prestevielsen dro han til Rouen, hvor han fikk åndelig veiledning av sognepresten i Saint-Armand, Antoine de la Haye, og levde i fullstendig fattigdom. Denne veiledningen hjalp Nikolas til en sterkere fordypning i det åndelige liv, og han ble også oppmerksom på den viktige rollen som grunnskolen og lærerne der spilte for den rette forkynnelsen av troen. Nikolas møtte også den salige p. Nikolas Barre, en eksemplarisk pater fra Minstebrødrenes orden (Ordo Minimorum – OM eller OMinim), som hadde samlet rundt seg en gruppe kvinner og menn som underviste ved friskoler flere steder i byen. Nikolas Roland vendte tilbake til Reims med planer om å gjøre det samme der.

I 1682 hadde Nikolas Barre grunnlagt kongregasjonen «Søstre av Jesusbarnet (av St. Maurus)» (Soeurs de l'Enfant-Jésus – SIJ) i Rouen for å lette kårene for fattige jenter og unge kvinner ved å gi dem utdannelse. Flere skoler ble åpnet i Paris og forstedene. Kvinnene som sto for undervisningen, følte at de ville danne en kommunitet. De fikk tillatelse til det, men fikk bare avlegge enkle løfter og ikke ordensløfter, fordi deres type arbeid brøt med den strenge klausuren som hierarkiet insisterte på var nødvendig for ordenssøstre på den tiden.

I Reims fikk Nikolas Roland overdratt ansvaret for et dårlig drevet hjem for foreldreløse barn, og han gjorde det gradvis om til en virkelig skole. Unge jenter som ofte hadde ukjente foreldre, ble undervist der i et varmt miljø. P. Barre sendte ham to lærere fra Søstrene av Jesusbarnet i Rouen som var vant til fellesliv og som ønsket å vie seg fullstendig til Gud. Dermed begynte et intenst religiøst liv kombinert med apostolisk aktivitet og «Søstrene av Jesusbarnet» ble grunnlagt også i Reims. Under ledelse av p. Nikolas Roland vokste kongregasjonen frem. Noen ondsinnede kritikere refset søstrene og hevdet at det bare var prester som burde undervise i kristendom. Men erkebiskop Le Tellier av Reims ble overbevist av grunnleggerens argumenter og lot gruppen fortsette. Deres virksomhet spredte seg raskt til fire områder i byen.

De neste p. Roland tenkte på, var guttene, men den oppgaven overlot han til sin disippel, den hellige Johannes Baptist de la Salle, som han møtte i 1672. Dette arbeidet skulle blomstre først etter at Nikolas var borte. For til å begynne med var ikke den fremtidige grunnleggeren av De kristne skolebrødrenes kongregasjon særlig tiltrukket av denne type apostolat.

På dødsleiet bad Nikolas sin venn om å arbeide for at «Søstrene av Jesusbarnet» ble offisielt approbert og overlot sitt lederansvar til ham. Han døde av utmattelse og overarbeid den 27. april 1678 i Reims. Han ble bare 35 år gammel. Den 9. mai 1678 mottok p. de la Salle og erkebiskop Le Tellier kongelig approbasjon for den nye kongregasjon, og søstrene kunne avlegge sine første løfter i 1684.

Den 21. desember 1992 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 23. desember 1993 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Han ble saligkåret av paven den 16. oktober 1994 på Petersplassen i Roma under bispesynoden for ordenslivet. Hans minnedag er dødsdagen 27. april.