Skytshelgen for Bayern, Roma, Tolentino, Venezia, Genova, Antwerpen, Córdoba og Lima; for spedbarn, døende og sjeler i skjærsilden; for det daglige brød; for frihet
Den hellige Nikolas ble født ca 1245 i Sant'Angelo in Pontano ved Fermo i provinsen Marche di Ancona i Italia. Han ble oppkalt etter den hellige Nikolas av Myra, for ved hans skrin i Bari, lenger sør på Adriaterhavskysten, hadde hans middelaldrende og barnløse foreldre bedt om en sønn. Han ble oppdratt som en spesiell gave fra Gud. Hans mor pleide å si at Gud hadde utsett hennes sønn til å bli helgen, og hun sørget for at han kom under innflytelse av deres sogneprest.
Som gutt mottok han allerede de lavere vielser og fikk et kannikembete i kollegiatskirken Den hellige Frelser i Sant'Angelo, og det manglet ikke dem som ville bruke sin innflytelse for å få ham forfremmet som sekularprest. Men den unge Nikolas ville heller være i en posisjon hvor han kunne vie hele livet til Gud. En dag hørte han en augustinereremitt (Ordo Fratrum Eremitarum Sancti Augustini - OESA) preke over teksten: «Elsk ikke verden og de tingene som er av verden», gikk han som 18-åring i 1263 inn hos augustinereremittene. Han gjennomgikk novisiatet under veiledning av predikanten selv, p. Reginald, og han avla løftene før han fylte 19 år.
Han ble sendt til San Gineso for teologistudier, og han ble betrodd den daglige utdelingen av mat til de fattige ved klosterporten. Han var så raus med husets ressurser at prokuratoren klagde og rapporterte han til prioren. I 1269 ble han presteviet i Cingoli, og der ble han berømt blant folket, delvis fordi han en gang skal ha helbredet en blind kvinne. Men han ble ikke der lenge, og i fire år flyttet han hele tiden fra ett klosteret eller en misjon i ordenen til en annen. Etter prestevielsen avla han løfte om å preke hver dag, og dette holdt han.
En kort tid var han novisemester i Sant'Elpido, hvor det var en stor kommunitet inkludert to brødre som æres som salige av augustinerne i dag, Angelo av Furcio og Angelo av Foligno. Mens han besøkte en slektning som var prior i et kloster nær Fermo, ble Nikolas fristet av en invitasjon til et lengre opphold i klosteret, men mens han ba i kirken, syntes han å høre en stemme som talte til seg: «Til Tolentino, til Tolentino. Hold ut der». Dette var i 1275. Kort etter ble han sendt til Tolentino, ikke langt fra sitt fødested i Marche di Ancona, og der skulle han bli de resterende 30 år av sitt liv.
Tolentino ved elven Chienti var en by som var sterkt uroet av striden mellom de to fraksjonene guelfer, som støttet paven, og ghibelliner, som støttet keiseren, og dette førte til sivil og moralsk uro. En kampanje med gateforkynnelse var nødvendig, og Nikolas fikk oppgaven. Han vant snart innbyggernes hjerter, og til hans daglige prekener strømmet det stadig flere mennesker til kirken. Han gikk omkring i slummen i Tolentino, trøstet de døende, bisto de syke og sengeliggende og helbredet også noen av dem, våket over barn, appellerte til de kriminelle, bila krangel og strid. En kvinne avla vitnesbyrd i hans helligkåringsprosess om at Nikolas fullstendig hadde overvunnet og reformert hennes mann, som lenge hadde behandlet henne med skammelig grusomhet.
Ellers levde Nikolas et begivenhetsløst liv preget av tålmodighet og ydmykhet. I utholdende bønn vant han over alle fristelser og ble kjent for sin enestående mildhet. Han klarte også å omvende noen notoriske syndere. Snart æret man han som en hellig mann, og mange undre ble tillagt ham. Historiene om noen av disse miraklene er åpenbart inspirert av legendene om hans navnebror, den hellige Nikolas av Myra. Han skal ha helbredet de syke ved å gi dem stykker av «St. Nikolas-brød», som han hadde påkalt Jomfru Marias velsignelse over. Han var spesielt opptatt av mødre og deres nyfødte barn.
På grunn av Nikolas' strenge askese begynte hans helse å skrante. Hans medbrødre ville beholde ham, så de forsøkte å tvinge på ham en kraftigere kost, men han så på dette som unødvendig luksus og avslo. Da måtte hans prior gripe inn og minne ham om hans lydighetsløfte. Først da gikk han med på å spise bedre, men han påpekte at han bare gjorde det av lydighet.
Det siste året i hans liv var preget av sykdom, og han kom opp av senga bare en gang. Det var for å gi absolusjon til en angrende synder som han visste ikke aktet å avsløre en alvorlig synd for andre prester enn ham selv. Deretter døde han fredelig den 10. september 1305. På dødsleiet siterte han den hellige Paulus: «Riktignok er jeg meg ikke noen skyld bevisst, men dermed er jeg ikke frikjent; for Herren er min dommer» (1.Kor 4,4). Over hans grav bygde man snart basilikaen San Nicola da Tolentino. På graven skjedde det mange undre; offisielt ble det anerkjent over 300 mellom 1305 og 1325. Det ble straks arbeidet for at han skulle helligkåres, men det ble utsatt på grunn av Det store skisma. Han ble endelig helligkåret i 1446 av pave Eugenius IV (1431-47). Deretter ble Tolentino provinsens fremste valfartssted etter Loreto, og fortsatt er Nikolas av Tolentino en av Italias mest populære helgener.
Den 4. februar 1926 ble hans grav funnet igjen, og det ble bygd en krypt under kirken for oppbevaring av relikviene. Hans minnedag er 10. september. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Portretter av ham av Piero della Francesca, Rafael og Zurbarán og andre er bevart. Han fremstilles i augustinereremittenes ordensdrakt, med lilje, stjerne på brystet, med et fat med to stekte fugler, bok, kalk, kors, pisk, djevel. Hans vanligste attributt er en kurv med rundstykker, som ble kalt St. Nikolas-brød og ble delt ut til syke eller fødende for å spises dynket i vann. Hans kult er utbredt i Europa og Amerika. Ved kalenderrevisjonen i 1969 ble hans minnedag henvist til lokale kalendere.