Den hellige Odo (fr: Odon, Eudes) ble født i 801 nær Beauvais i det frankiske imperiet, nå i departementet Oise i regionen Picardie i Nord-Frankrike (fra 2016: regionen Nord-Pas-de-Calais-Picardie). I ungdommen var han gift og slo inn på en militær karriere, men han oppga denne løpebanen for å slutte seg til benediktinerne (Ordo Sancti Benedicti – OSB) i klosteret i Corbie noen få kilometer øst for Amiens i departementet Somme i regionen Picardie (fra 2016: regionen Nord-Pas-de-Calais-Picardie) i Nord-Frankrike.
Mens han var munk i Corbie, underviste han sønnene til kong Karl II den skallete av Vest-Franken (Frankrike) (843-77; keiser fra 875). I 851 ble Odo valgt til abbed etter at den hellige Paschasius Radbertus valgte å gå av. Han deltok som abbed på konsilet i Soissons i april 853. Mens Odo var abbed, skrev munken Ratramnus avhandlingen De anima («Om sjelen»). De to utviklet et betydelig arbeidsfellesskap, hvor Odo var avhengig av Ratramnus til å rette traktater om aktuelle spørsmål selv etter at Odo ble biskop. I 859 angrep vikinger under Weland Corbie, som Odo forsvarte dyktig, ifølge Lupus av Ferrières.
Det var trolig i det samme raidet at biskop Ermenfrid av Beauvais ble drept av vikingene. Datoen for massakren av Ermenfrid er etablert den 25. juni i en dødsfallkalender som er bevart i katedralen i Beauvais, men det nøyaktige året er omdiskutert. Høyst sannsynlig var det i 859, som det indikeres av Annales Bertiniani, men kanonene fra konsilet i Tusey (Tuzey, Touzy) ved elven Meuse, datert 22. oktober 860, bærer Ermenfrids signatur.
De stemmeberettigete valgte først en Fromold til å etterfølge Ermenfrid, men han ble avvist som ukvalifisert, og deres andre valg var Odo. Et av Hinkmars brev kan henspille på avvisningen av Fromold av en synode, som trolig må ha vært den i Tusey. Hvis det er tilfellet, må Odos valg ha skjedd i oktober-november 860. Valgets gyldighet ble stadfestet i et dekret (decretum) som Odo hadde skrevet og bevitnet av erkebiskop Hinkmar av Reims. Han ble konsekrert som den 32. biskop av sin hjemby Beauvais før november 860, siden han hadde lengre ansiennitet enn biskop Raginelm av Noyon, som ble konsekrert den 7. november 860.
Den første notisen om Odo som biskop er om hans deltakelse på møtet mellom biskoper i Savonnières i oktober-november 862. Tidlig på 860-tallet, da en munk i klosteret Saint-Germer-de-Fly, som biskopen av Beauvais kontrollerte, støttet den heretiske doktrinen til Makarius den irske om at det finnes bare én sjel som alle mennesker deler, fikk Odo Ratramnus til å skrive en traktat, Liber de anima ad Odonem Bellovacenem, som imøtegikk Makarius.
I to tiår arbeidet Odo med kirkelig reform i det nordlige Frankrike. Han fikk fra kong Karl den skallete de nødvendige midler for å gjenoppbygge klosteret Saint-Lucien i Beauvais, som var ødelagt av normannerne. Han foretok to reiser til Roma i 863 og meglet i striden mellom den hellige pave Nikolas I den store (858-67) og erkebiskop Hinkmar av Reims etter Hinkmars avsettelse av Rothadius av Soissons i 862 og pavens gjeninnsettelse av Rothadius i 865.
Da en gresk synode i 867 avsatte paven, ba pave Nikolas I Hinkmar av Reims om å få skrevet en imøtegåelse av grekerne. I 868 ba Hinkmar Odo om å gjøre det samme, og Odo ga Ratramnus i oppdrag å skrive den. Resultatet var Contra Graecorum opposita, som forsvarte pavelig overhøyhet og Filioque-tillegget i trosbekjennelsen.
Odo ble hoffmann og en favoritt av kong Karl den skallete, og Odo var kanskje Hilduins etterfølger som hofferkekapellan for kong Karl. Han deltok i hans kroning som konge av Lorraine i Metz i september 869. Han tjente Karl som utsending til paven i Roma i 863. Den 6. mars 870 var Odo en av Karls utsendinger som møttes i Frankfurt med utsendingene fra hans bror, kong Ludvig den tyske, og sverget å gjennomføre en deling av kongeriket Lorraine mellom de to brødrene. De andre utsendingene var Engelram, grev Adalelm av Laon, en viss grev Theuderic og en annen grev Adalelm.
Den 16. juli 876 talte Odo på synoden i Ponthion til fordel for å anerkjenne erkebispedømmet Sens’ primat i Gallia, et synspunkt som gjorde at han kom på kant med sin metropolitt, Hinkmar av Reims. Etter synoden, den 28. august, sendte Karl den skallete Odo som ambassadør til sin bror, Ludvig den tyske, sammen med legatene Leo av Sabina og Peter av Fossombrone og biskopene Johannes av Toscanella og Johannes av Arezzo. Men Ludvig døde før delegasjonen kom frem, så i stedet forhandlet de med hans sønner, Karloman, Ludvig og Karl.
Den 14. juni 877 utstedte Karl den skallete det berømte Kapitulariet av Quierzy. Der spesifiserte han medlemskapet i det konsilet som skulle ha tilsyn med kongens sønn Ludvig i utøvelsen av de kongelige funksjoner mens Karl selv var i Italia. Odo og to andre biskoper fikk i oppdrag å holde kontakten med Karl mens han var borte.
Odo skrev den hellige Lucians (fr: Lucien) Passio (lidelseshistorie), hvor han var den første til å gjøre Lucian til den første biskopen av Beauvais. Teksten er full av anakronismer, og er inspirert av biografien om den hellige Dionysius av abbed Hilduin. Han skrev også en traktat om påskefesten mot den greske praksisen og en annen for å svare på skismaet om patriark Fotios, men disse verkene har gått tapt.
Odo døde den 2. januar 880 og ble etterfulgt som biskop av Hrotgarius (ca 882) og deretter av Honoratus (883-900). Hans kult skal ha blitt anerkjent av den salige pave Pius IX (1846-78), men dette nevnes ikke i Helligåringskongregasjonens Index ac Status Causarum, som er en fortegnelse over alle salig- og helligkåringer mellom 1588 og 1999. Hans minnedag er 11. februar, men 28. januar nevnes også. Stedsnavnet Hondainville (60250) udødeliggjør hans minne.
Kilder: Benedictines, Delaney, Bunson, KIR, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, fr.wikipedia.org, en.wikipedia.org, nominis.cef.fr - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 30. august 1998 - oppdatert: 11. januar 2016