Denne gruppen består av 32 medlemmer av fransiskanernes sidegren kapusinerne (Ordo Fratrum Minorum Capuccinorum – OFMCap), drept i Spania i 1936 og 1937.
Juan Álvarez Mendizábal (1790-1853), som en kort periode (1835-36) var statsminister under dronning Isabella II av Spania, promulgerte en lovgivning som sørget for en konfiskering, ekspropriering og privatisering av monastisk eiendom i Spania. På spansk kalles denne lovgivningen bare La Desamortización («Konfiskeringen»). Men etter at kapusinerordenen var restaurert i landet på slutten av 1800-tallet, kan man uten å overdrive slå fast at kapusinerne var de mest populære av Spanias ordensmenn og sanne «brødre av folket». Deres folkemisjoner gjennom byer og landsbyer og deres tilstedeværelse i skriftestolene holdt dem i kontakt med alle klasser. De deltok også i mange misjoner. Deres ordinære tjeneste var hovedsakelig forkynnelse og skriftemål. Hvert klosteret hadde tilknyttet en rekke fromme organisasjoner for veldedighet og velferd. I landsbyer som manglet profesjonelle skoler, etablerte de grunnskoler når det trengtes. Mange magasiner ble publisert.
Til tross for alt dette måtte brødre bøte med livet og deres klostre ble brent under borgerkrigen. I 1936 var kapusinerne i Spania delt inn i fem autonome provinser (Andalucía, Castilla, Catalonia, Navarra-Cantabria-Aragón og Valencia) med 97 klostre og 1140 brødre. I fire av provinsene var det mange brødre som led forfølgelse og martyrium under den spanske borgerkrigen (1936-39) for sitt vitnesbyrd om troen.
Denne gruppen består av prester og brødre fra seks ulike klostre i bispedømmene Madrid, Oviedo (Asturias), Cantabria, Malaga og Alicante
Madrid:
a) Seks brødre fra klosteret Jesús i Medinaceli i provinsen Madrid:
1) Mikael Frans González-Díez González-Núñez (p. Andrés de Palazuelo) † 31. juli 1936
2) Ferdinand Olmedo Reguera (p. Fernando de Santiago) † 12. august 1936
16) Facundus Escanciano Tejerina (br. Aurelio de Ocejo) † 17. august 1936
17) Eugenius Sanz-Orozco Mortera (p. José María de Manila) † 17. august 1936
20) Emilius Serrano Lizarralde (br. Saturnino de Bilbao) † 26. august 1936
25) Josef Pérez González (p. Ramiro de Sobradillo) † 27. november 1936
b) Seks brødre fra klosteret i El Pardo i Madrid
15) Johannes Frans Barahona Martín (p. Alejandro de Sobradillo) † 16. august 1936
18) Laurentius Ilarregui Goñi (br. Gabriel de Aróstegui) † 23. august 1936
19) Quirinus Díez del Blanco (p. Gregorio de la Mata) † 27. august 1936
23) Norbert Cémbranos de la Verdura (oblat Norberto de Villalquite) † 23. september 1936
31) Paulus Merillas Fernández (p. Carlos de Alcubilla) † 15. januar 1937
32) Lucinius Fontanil Medina (br. Primitivo de Villamizar) † 20. mai 1937
Oviedo:
Syv brødre fra klosteret i Gijón i Asturias (bispedømmet Oviedo)
10) Joakim Frade Eiras (p. Bernardo de Visantoña) † 14. august 1936
11) Secundus Pérez Arias (p. Ildefonso de Armellada) † 14. august 1936
12) Angelus de la Red Pérez (p. Arcángel de Valdavida) † 14. august 1936
13) Basilios González Herrero (br. Alejo de Terradillos) † 14. august 1936
14) Esekiel Prieto Otero (br. Eusebio de Saludes) † 14. august 1936
21) Bernhard Cembranos Nistal (br. Eustaquio de Villalquite) † 14. august 1936
22) Filip Llamas Barrero (p. Domitilo de Ayoó) † 14. august 1936
Málaga:
Syv brødre fra klosteret Antequera i bispedømmet Málaga i Andalucía
3) Hieronymus Limón Márquez (p. Luis María de Valencina) † 3. august 1936
4) Josef González Campos (p. Ángel de Cañete La Real) † 6. august 1936
5) Andreas Soto Carrera (p. Gil Del Puerto de Santa María) † 6. august 1936
6) Josef Maria Recalde Magúregui (p. Ignacio de Galdácano) † 6. august 1936
7) Alexander Casares Menéndez (br. José de Chauchina) † 6. august 1936
8) Johannes Sylverius Pérez Ruano (br. Crispín de Cuevas Alta) † 6. august 1936
9) Rafael Severian Rodríguez Navarro (br. Pacífico de Ronda) † 7. august 1936
Orihuela:
Tre brødre fra klosteret i Orihuela i bispedømmet Orihuela-Alicante i regionen Valencia
24) Andreas Frans Simón Gómez (p. Eloy de Orihuela) † 7. november 1936
26) Raimund Juan Costa (p. Honorio de Orihuela) † 2. desember 1936
27) Ignatius Caselles García (p. Juan Crisóstomo de Gata de Gorgos) † 25. desember 1936
Santander:
Tre brødre fra klostrene i Santander og Montehano i regionen Cantabria
28) Alexius Pan López (p. Ambrosio de Santibáñez) † 27. desember 1936
29) Apronian de Felipe González (p. Miguel de Grajal) † 29. desember 1936
30) Hyacint Gutiérrez Terciado (br. Diego de Guadilla) † 29. desember 1936
Etter utbruddet av borgerkrigen og den påfølgende revolusjonen ble han tvunget til å forlate klosteret den 20. juli 1936. Det er 22 kapusinermunker fra provinsen Castilla som ble drept av anti-religiøst hat på grunn av deres troskap mot Kristus og sitt kall til de kapusinske fransiskanere, som de hadde fått fra Gud. Blant dem var seks medlemmer av kommuniteten Jesús i Medinaceli i provinsen Madrid. Da klosteret ble angrepet av militante den 2. juli 1936, hadde nesten alle brødrene allerede forlatt klosteret for om mulig å unnslippe den forfølgelsen som allerede hadde begynt.
Den første til å bli offer for denne forfølgelsen, var p. Andrés av Palazuelo. Instruksen gitt til militsen som arresterte ham den 30. juli i pensjonatet San Antonio, var: «Her må ikke komme seg unna, selv katten: De er munker og nonner». P. Andrés ble tatt fordi han var en munk. I disse øyeblikkene visste han å søke styrke og kontemplere krusifikset, til militsens spott, og han ytret bare Jesu ord: «Tilgi dem, Herre, for de vet ikke hva de gjør».
Han ble drept den 31. juli 1936 i Pradera San Isidro i provinsen og regionen Madrid i Spania, og hans lik ble funnet der om morgenen samme dag.
Han var advokat før han trådte inn i kapusinerordenen, og mellom 1908 og 1917 var han sekretær ved ordenens generalkurie i Roma, og fra 1922 var han provinsialsekretær for Castilla i Madrid, et verv som sammen med det som definitor, han fortsatt hadde den 20. juli 1936.
Han ble arrestert av en gjeng militsmenn den 11. august 1936 i huset hvor han levde et klosterliv sammen med andre brødre. Han ble tatt med til et av mange sentre for det hemmelige politiet. Han var klar over sannsynligheten for sin snarlige død, som for ham var et ønsket martyrium. Han sa den dagen han ble arrestert: «Hvor vakkert er martyriet! Hvis bare Gud ville gi meg noe så stort! "
Og neste morgen, den 2. august 1936, etter at han erklærte seg som en kapusinerprest, ble han pepret med kuler i hagen til kasernen Montaña i provinsen og regionen Madrid i Spania.
Fra sine tidligste år ble han oppdratt i Gudsfrykt, og i et slikt miljø var det lett å høre kallet fra Herren om perfeksjon som en sønn av St Frans. Han begynte på kapusinerpatrenes serafiske kollegiet i Sanlúcar de Barrameda, og han utmerket seg for sin fromhet, hengivenhet, nøysomhet og bot. Den 8. mai 1900 ble han ikledd kapusinerdrakten med ordensnavnet Luís Maria. Han begynte på novisiatet og avla sine enkle løfter den 5. juni 1901 og de høytidelige den 5. januar 1905. Han studerte filosofi og teologi med gode resultater, og han ble presteviet den 4. april 1908.
Han styrte som guardian (superior) med en sann ånd av tjeneste i klostrene i Sanlúcar de Barrameda, Sevilla og Antequera, deretter styrte han hele provinsen etter å ha blitt valgt til provinsial. Han var en utmerket predikant og en stor leder av åndelige øvelser. Han var fremfor alt en dyrker av eminent veldedighet, praktisering av lydighet, elsker av fattigdom og en alltid trofast observatør av regelen. P. Luis av Valencina var guardian mens p. Claudio av Trigueros var direktør i Sanlúcar de Barrameda. Som direktør for Det serafiske seminaret var han virkelig viet til sitt arbeid, til tross for sin alder.
Han bar misbruket med beundringsverdig sinnsro da fiender beleiret ham og medbrødrene i klosteret fra den 20. juli til den 3. august 1936. Han prøvde å flykte fra klosteret gjennom et vindu på studentenes dormitorium og skadet høyre fot da han gikk i bakken. Av den grunn ble han fraktet på båre til Røde Kors, men da han ble båret ut på gaten, begynte hans korsvei, for folk gikk rundt båren og ropte og skrek: «De har brakt hit en munk! Drep ham! Drep ham! Bort med ham!»
Til skrik og forbannelser kom han til døren av helsesenteret, men han ble kastet i bakken og kunne bare ytre disse ordene: «I dine hender, Herre, overgir jeg min ånd!» mens han ble skutt til døde midt i et smug kalt Callejón de los Avisos (i dag Callejón de Urbina), på et sted hvor det i en nisje står en statue av Virgen del Carmen. Ved foten av Jomfruen ga han sin sjel til Herren. Det var den 3. august 1936 i Antequera i provinsen Málaga i regionen Andalucía i Spania.
Han ble kjent med den hellige Frans av Assisi i barndommen, og beveget av kjærlighet til Den serafiske far og etter eksemplet av hans sønner, trådte han den 24. juni 1896 inn i novisiatet hos kapusinerpatrene i Massamagrell i Valencia og ble ikledd ordensdrakten. Han gjennomførte med stor glød den første prøveperioden, og han avla sine enkle løfter den 11. juli 1897 og de høytidelige løftene i 1900. Etter å ha mottatt de lavere vielser ble han presteviet den 26. april 1901. Hans ordensnavn var Ángel, og i henhold til kapusinernes skikk tilføyd hjemstedet (Ángel de Cañete la Real).
Han ble suksessivt betrodd oppgavene som professor og direktør for Det serafiske kollegiet i Antequera, guardian (superior) i Granada, Antequera, Sevilla, Ubrique og Sanlúcar de Barrameda. Han var provinsialdefinitor, to ganger Custodio General og visepostulator i saligkåringssaken for Guds tjener p. Esteban de Adoaín (1808-80).
Han led av noen sykdommer som fulgte ham gjennom hele livet, og som han var i stand til å bære med beundringsverdig resignasjon. Samtidig hadde han en utsøkt nestekjærlighet til de fattige og arbeiderne, som han hjalp sjenerøst med almisser. I sitt arbeid utøvde han hver dag ydmykhet og lydighet. Han var også en følsom sjel.
I 1936 var han på slutten av sitt liv i atten triste dager, beleiret, mobbet og angrepet sammen med sin familie i klosteret i Antequera. De fikk ikke lov til å gå ut, få mat eller besøk, og måtte passe seg for vinduer eller åpninger som militsmennene stadig pekte mot med skytevåpen. I løpet av dagene med beleiring, etter ettermiddagens vesper foran det utstilte hellige sakrament, og etter resitasjonen av rosenkransen, oppfordret p. Ángel sine medbrødre og studentene fra kollegiet til å være klare og villige til å gi sitt liv for Kristus om nødvendig.
Endelig om kvelden den 6. august 1936 kom de bevæpnede republikanske militsmennene voldsomt inn i klosteret og ropte at brødrene skulle komme seg ut. P. Ángel og hans medbrødre føyde seg etter de blodtørstiges ønske og passerte terskelen til klosteret, og som sauer ført til slakteren beveget de seg mellom radene som var dannet av tilskuerne, og de samlet seg på gårdsplassen til klosteret til høye skrik som krevde deres død. De ble ført mot Statuen av Den uplettedes triumf, som sto på sentrum av torget. Der ble han drept med et stort krusifiks i hendene, mens han liten stund hevet øynene mot statuen av Jomfruen. Fire andre ble drept sammen med ham.
Mens han fortsatt var et barn, trådte han inn i det serafiske seminaret, og etter å ha fullført studier i humaniora, fortsatte han til novisiatet og ble ikledd drakten som kapusiner den 5. juli 1898 og fikk ordensnavnet Gil de Puerto de Santa Maria. Han avla sine enkle løfter den 27. juli 1899 og de høytidelige den 5. januar 1905. Han ble presteviet den 21. desember 1907.
Han hadde mange vanskelige stillinger som professor og direktør for Det serafiske kollegiet, lektor, kapellan, guardian, novisemester, tolv år som provinsialsekretær og provinsialdefinitor. Blant hans dyder var de fremste lydighet, klokskap, utholdenhet og flid i arbeid og studier. Han håndhevet observansen og utførte det arbeidet han ble betrodd av de overordnede. Nesten alle som kjente ham, never hans ånd av lydighet. Hans totale vilje til å godta ordre fra overordnede, fremheves av det faktum at han som provinsialsekretær burde være i Sevilla, men var i Antequera av lydighet og gjøre mer nytte for ordenen som professor. Han hadde også en stor arbeidskapasitet.
P. Gils kjærlighet til Gud var virkelig berømt, og han avviste ikke noen jobb hvor Guds kjærlighet var den første og siste sak. Han holdt ut i bønn og i selvfornektelse og vendte seg bort fra skapningene å overgi seg til Gud og hans verk. Han var en mann av dyd, svært ydmyk, lydig, observant av den religiøse fattigdom, han holdt en god bruk av tiden høyt og oppfylte veldig flittig sine plikter med å forberede prekener eller leksjoner. Han var ekstremt punktlig og flittig i sine plikter som lærer. Hans korrespondanse viser hans store tilgjengelighet for og akseptering av martyriet.
Om ettermiddagen den 6. august tvang morderne p. Gil og hans ledsagere til å forlate klosteret. Han var den første til å gå ut, ydmyk og uten å vise noen arroganse eller frykt. Da han gikk til monumentet av den Uplettede sammen med sine medbrødre, resitere han breviaret og falt om, drept av mordernes kuler. Det var den 6. august 1936 i Antequera i provinsen Málaga i regionen Andalucía i Spania.
Han vokste opp i en atmosfære av fromhet i et hjem hvor foreldrene levde for de kristne dyder og innpodet dem i sønnen. Han var et engleaktig barn som helt fra barndommen følte en tiltrekning til det religiøse liv. Innflytelse på hans kall hadde kapellanen i Galdácano, Don Romualdo Garibi, som fremmet et kallsklima og miljø blant barn og unge i sognet. Han følte i sitt hjerte det serafiske kall og svarte sjenerøst.
Han studerte humaniora på Det serafiske kollegiet i Antequera, og da han var ferdig med disse, trådte han inn i novisiatet og ble iført kapusinernes drakt den 3. juli 1928. Han avla sine midlertidige løfter den 8. juli 1929 og de evige løftene den 31. august 1933. Han hadde et godt hode for studier, og han utmerket seg alltid for sine gode karakterer både i seminaret og i de filosofiske og teologiske studiene etter novisiatet. Han ble presteviet den 6. april 1935, 23 år gammel. Som ordinert prest viet han seg ustanselig til studier, bønn og arbeid, spesielt da han var professor i Det serafiske kollegiet. Han gikk Guds veier i kjærlighet til Jomfru Maria, Den guddommelige Hyrdes mor, som han hyllet og sang til med hjerte og lepper.
Som ferdig prest ble han utnevnt til klosteret i Antequera som lærer på det serafiske seminaret. Han viste total dedikasjon i sin undervisning, samtidig som han også måtte vie seg fullt til musikken. Han dannet et bra kor som vakte entusiasme blant studentene og sjarm for alle som deltok hans prestasjoner. Han var også fornøyd med resultatene.
Hans disposisjon for og aksept av martyriet ble uttrykt i et brev til sine foreldre samme dag som han ble drept. For om ettermiddagen den 6. august 1936 ble også p. Ignacio brutalt tvunget til å forlate klosteret sammen med sine medbrødre. Han krysset terskelen til klosteret sammen med dem og var den yngste av dem alle. Han gikk i midten og bar et lite krusifiks og et skapular for Jomfru Maria. Han ble truffet av tre rifleskudd, det første i skulderen mens han så mot himmelen, det andre knelende mens han la armene over brystet i kors mens han løftet blikket mot statuen av Jomfru Maria, det tredje da han foldet armene over brystet. Han var 24 år gammel.
Han var av en edel karakter siden barndommen, og snart våknet det i ham et kall til ordenslivet. I en alder av tolv år begynte han på Det serafiske kollegiet i Antequera, og fremhevet seg allerede i den alderen for sin fromhet og oppriktige ånd. Han trådte inn i novisiatet den 18. august 1912 med ordensnavnet José de Chauchina. Han avla sine enkle løfter den 19. august 1913 og de høytidelige den 20. august 1916. Senere mottok han de hellige vielser inntil diakonatet, men kom ikke videre til prestevielsen på grunn av en nervesykdom.
Han ble sendt til Det serafiske kollegiet i Antequera, hvor han viste tegn og gode eksempler, og gjennom hele sitt liv holdt både studenter og ordensbrødre ham for å være en god og flittig arbeider. Han var utrustet med gode litterære kvaliteter, og på dette feltet fikk han de beste frukter. Hans godhet var stor, han var ikke i stand til å forstyrre det minste, og han hadde alltid vilje til å ta alt. For elevene var han som en ekte mor. Han hadde en stor hengivenhet til Jomfruen av Pincho, som viste seg i hans landsby i 1906. Han ble kjent for sin godhet og sto alltid til tjeneste for dem som ønsket ham. Det ble sagt at «hans hjerte var større enn hans intelligens».
I de tidlige dagene av revolusjonen søkte br. José de Chauchina tilflukt i et par dager i huset til en snekker, men han vendte senere tilbake til klosteret til samme skjebne som sine medbrødre. Hans sjel led svært mye i de atten dagene som kapusinerklosteret i Antequera. Han ble til slutt drevet ut sammen med de andre brødrene. Sammen med dem ble han drevet til torget med monumentet for Den uplettede unnfangelse. Han hadde et lite krusifiks i hendene da militssoldater skjøt ham flere ganger. Han falt død om på ettermiddagen den 6. august 1936 ved foten av monumentet til jomfruen.
Etter Guds kall trådte han inn i kapusinerordenen, tretti år gammel, og han ble ikledd kapusinerdrakten den 7. september 1905, Han var alltid et mønster på stillhet, nestekjærlighet og godhet. Han avla sine første løfter den 9. september 1906 og de høytidelige den 28. november 1909. Deretter dro han til La Custodia de Santo Domingo i Amerika, hvor han arbeidet med engasjement og sjenerøs forpliktelse i katekesen, og han var en sann medarbeider i alt menighetsarbeid.
I 1925 vendte han tilbake til sin ordensprovins Andalucía, hvor han vant velvilje fra brødrene og de troende for sin konstante ydmykhet, kjærlige behandling og utsøkte og delikate nestekjærlighet. Bemerkelsesverdige var han i sin konstant forsakelse av skapningene og sin sjenerøse forpliktelse til Herren, utholdenhet i sin flittige bønn og en konstant og trofast overholdelse av ordenens regel og konstitusjoner. De som kjente ham, sa at hans mest fremragende dyder var ydmykhet og fattigdom. Han hadde en dyp omsorg for kommuniteten og passet på at alt var i orden.
I tillegg til ydmykhet og fattigdom var br. Crispin også en bønnens mann og elsket stillhet. Militsmennene fant ham i bønn i kirken, men hans ro i ånden frembrakte fiendenes raseri da den 3. august 1936 stormet klosteret med vold. De fant ham i bønn foran altrene for San José og Divina Pastora og slo ham i bakken med geværkolbene, ville og grusomme.
Til slutt, om kvelden den 6. august 1936, beordret deres bødler dem til å forlate klosteret. Br. Crispín adlød lydløst uten et ord, men mumlet bønner til Gud og Hans mor, hvis krone han hadde i hendene. Badet i sitt eget blod falt han under sine fienders våpen. Det var den 6. august 1936 i Antequera i provinsen Málaga i regionen Andalucía i Spania.
Helt fra barndommen styrket han sin ånd med verk av fromhet, og i alt observerte han en eksemplarisk oppførsel. Han møtte regelmessig til gudstjenester og vokse i Gudsfrykt. Han ble kalt av Gud og hørte Hans stemme i et muntert og villig sinn, som ønsket å tre inn hos kapusinerne. Men ikke som en prest, som han sterkt lengtet etter, men som en legbror, da han var nitten år gammel.
Han begynte på sitt novisiat i Sevilla den 12. november 1901. Der fremhevet han seg for sin eksemplariske oppførsel og hans intense liv i fromhet og dedikasjon til arbeidet. Han avla sine enkle løfter den 8. desember 1902 og de høytidelige den 15. november 1906. Han utførte de oppgavene han ble pålagt, med en målrettet flid og kjærlighet til Gud av lydighet. Han var almissesamler i klosteret og skolen i Antequera, var svært vennlig og nestekjærlig mot sine brødre som han tjente i alt. I utførelsen av sitt embete ble velgjørerne virkelig oppbygget av hans gode oppførsel og eksemplariske oppførsel, hans fine takt og hans høflige og korrekte behandling.
På grunn av miljøet som hersket etter utbruddet av borgerkrigen i juli 1936, ba han om tillatelse til å forlate klosteret den 20. juli 1936 for å dra til huset til noen velgjørere, men der ble han bare en kort tid. For selv om han ble mottatt med stor nestekjærlighet av familien, forlot han huset neste dag og dro tilbake til klosteret. Selv om familien oppfordret ham til å bli værende hos dem, bestemte han seg for å forlate dem. Br. Pacífico sa: «Jeg drar. Der hvor mine brødre er, må også jeg være. Med meg vil Guds vilje skje».
Han vendte tilbake til klosteret, hvor han deltok i sine brødres spørsmål og bekymringer til den 3. august. Da bestemte han seg, på grunn av de ydmykelser brødrene led i klosteret, for å gå til den nasjonale sonen, og han forlot klosteret via en sidedør i frukthagen. Men han ble snart anholdt av militsmenn og tatt med til politistasjonen i Calle Infante. Der satt han i fire dager i fengsel, i varetekt sammen med noen velgjørere av ordenen som også var arrestert på samme sted.
Gjennom vinduet i varetektscellen, hørte fangene at deres fiender gjentok: «Munken og de to andre», altså deres dødsdom. For br. Pacífico var den eneste grunnen «å være ordensmann». Br. Pacífico innså at hans død var nær og tilbrakte resten av tiden rolig og fredelig, trygg i Guds vilje, mens han ba rosenkransen eller Mariaofficiet, i Guds hender. Den 7. august ble han tatt sammen med sine to medfanger til døden. Da de gikk nedover gaten og før ombordstigning i den lastebilen som skulle transportere dem, ble han barbarisk skutt ned av sine fiender. Han døde i nærheten av Calle Divina Pastora. Det var den 7. august 1936 i Antequera i provinsen Málaga i regionen Andalucía i Spania.
Etter utbruddet av borgerkrigen og den påfølgende revolusjonen i juli 1936 ble han anholdt av militsmenn fra Folkefronten sammen med andre brødre i kommuniteten den 21. juli 1936. De ble sperret inne sammen med mange andre fanger i jesuittenes kirke, hvor de tilbrakte dager med savn lindret av felles bønn. Den 14. august var han en del av en stor gruppe mennesker som ble dømt til døden. Han ga dem absolusjon før han ble skutt sammen med dem på kirkegården i Jove mens de ropte ¡Viva Cristo Rey! Det var den 14. august 1936 i Jove i provinsen og regionen Asturias i Spania. Sammen med ham ble også fire andre medbrødre skutt, nr 11, 12, 13 og 14.
Han underviste ved det serafiske seminaret i El Pardo, han var flere ganger lokal superior og en inderlig predikant som folkemisjonær. Martyriet i forbindelse med den ovennevnte oppstilling for ham å oppfylle ønsket om gjentatte ganger uttrykt. Han ble martyrdrept den 14. august 1936 i Jove i provinsen og regionen Asturias i Spania. Sammen med ham ble også fire andre medbrødre skutt, nr 10, 12, 13 og 14. For deres martyrium, se nr 10.
Han arbeidet som misjonær i Venezuela fra 1912 til 1926. Han var da nesten blind, så hans apostolat i Gijón var i skriftestolen. Han ble høyt verdsatt som åndelig mester. I juli 1936 ville han ikke forlate klosteret dager før overfallet, for han ville ikke skilles fra sine brødre. Han ble martyrdrept den 14. august 1936 i Jove i provinsen og regionen Asturias i Spania. Sammen med ham ble også fire andre medbrødre skutt, nr 10, 11, 13 og 14. For deres martyrium, se nr 10.
I 1936 var han klosterets portner og var alltid en ordensbror av mye bønn, nestekjærlighet og godhet. På et spørsmål fra en novise om den beste måten å elske Gud på, svarte han: «Gud må bli elsket uten måte eller mål», og ikke bare i ord. Han gjorde det med sitt liv og til slutt med sin død. Han ble martyrdrept den 14. august 1936 i Jove i provinsen og regionen Asturias i Spania. Sammen med ham ble også fire andre medbrødre skutt, nr 10, 11, 12 og 14. For deres martyrium, se nr 10.
Han var i et år ammet av anemi, og sin sykdom tok han med tålmodig resignasjon, og hans offer ble kronet med martyriet. Han ble martyrdrept den 14. august 1936 i Jove i provinsen og regionen Asturias i Spania. Sammen med ham ble også fire andre medbrødre skutt, nr 10, 11, 12 og 13. For deres martyrium, se nr 10.
Etter utbruddet av borgerkrigen den 18. juli 1936 hadde Folkefrontens milits den 19. juli herredømmet i Madrid. Innbyggerne i kapusinernes kloster og seminar i El Pardo, var noe urolige, men fortsatt overbevist. Den 20. juli hørte de kanonen som ødela El Cuartel de la Montaña, og om natten vurderte de den illevarslende gløden av flammene som pakket inn Madrid. Men i klosteret var det er rolig, ettersom oberst Carrascosa i El Regimiento de Trasmisiones hadde forsikret dem om at ingenting ville skje med dem.
Men samme natt, før daggry den 21. juli, marsjerte dette regimentet i høy hastighet til Segovia, og videre til El Goloso, Colmenar Viejo og Navacerrada. De etterlot de 200 innbyggerne i klosteret med et alvorlig spørsmål. Ved middagstid den 21. juli, under lunsjen, ble det skutt gjennom vinduene i spisesalen og skapte panikk. 600 militante skjøt fra alle vinkler med rifler og maskingevær. De 130 gutteseminaristene ble først brakt til barnehjemmet i landsbyen, senere dro noen til Valencia og andre til Frankrike.
Deretter begynte brødrene på sin ildprøve. Militssoldatene i Madrid planla å henge dem i furuene til de var døde, men de ble forhindret i El Pardo. De ble først kjørt til barnehjemmet og deretter ril regimentets fangehull i kjelleren i brakkene i El Pardo. Etter mørkets frembrudd den 23. juli ble de kjørt i tre biler til generaldirektoratet for sikkerhet i Madrid. Der ble de satt i kjelleren sammen med 600 andre menn. Noen dager senere ble de sluppet fri, men bare for å bli arrestert og fengslet på nytt. Noen ble også drept. Før slutten av 1936 var det tre martyrer som hadde gitt sine unge liv, mens tre andre brødre fra klosteret ble ofret i 1937. Alle de andre brødrene utførte et kontinuerlig og risikabelt apostolat i enkelte fengsler, hvor de mellom tortur kunne være nyttig for andre ved alltid å bringe ord til trøst og oppmuntring, høre skriftemål, feire messe i hemmelighet og dele ut kommunion før de gjennomgikk tre år med blod og ild. De seks martyrene fra El Pardo er nr 15, 18, 19, 23, 31 og 32.
Alejandro de Sobradillo var superior i klosteret El Pardo da det ble overfalt den 21. juli 1936. Med tårer i øynene ba han de militante som angrep klosteret, om å spare livene til guttene på seminaret. Han ble arrestert sammen med de andre brødrene og låst inne i kjelleren i brakkene i El Pardo. Han forberedte seg og oppmuntret andre til å akseptere med tapperhet det martyriet han følte var umiddelbart. I den perioden de var løslatt, søkte han tilflukt hos en from familie, hvor han tilbrakte tiden i nesten konstant bønn. På grunn av et angiveri ble han arrestert igjen den 15. august 1936 og drept den 15. august 1936 i byen, provinsen og regionen Madrid i Spania. Neste morgen ble hans legeme funnet i en bygate med forferdelig vansiret ansikt.
Etter utbruddet av borgerkrigen og den påfølgende revolusjonen i juli 1936 måtte han gå ut i gatene i Madrid i sitt ønske om å søke ly uten å svekke sine velgjørere. Men til tross for sine sekulære klær kunne han ikke skjule sin religiøse ånd. En «god og ulykkelig mann» kalte en dame ham som ble utspurt om ham av militsmennene. Han falt i deres hender og tilsto at han var kapusiner. Det er derfor han ble skutt den 17 august 1936 på veien fra Madrid til Extremadura. Han var ordensmann, noe som ifølge hans bødler gjorde at han ikke hadde noen rett til å leve.
Til tross for sine foreldres innvendinger gjennomførte han sine planer om å bli kapusinerprest. Han trådte inn hos kapusinerne og ble ikledd drakten den 2. oktober 1904. Han avla sine midlertidige løfter den 4. oktober 1905 i Lecároz i Navarra og sine evige løfter den 18. oktober 1908. Han ble presteviet den 30. november 1910. Han viet seg spesielt til prekentjeneste. Han var også lokal superior flere steder. Han hadde en stor hengivenhet for Jesu hellige hjerte og Den hellige familie, og han elsket fattigdom og utsøkt nestekjærlighet.
P. José María «forble en filippiner i sitt hjerte» i alle sine år i Spania, og han ønsket å vende tilbake for å tjene den lokale filippinske kirken, til tross for regjeringen i Spansk Øst-India hadde falt i 1898. Men omstendighetene forhindret ham i dette, så han bestemte seg for å forkynne evangeliet med nidkjærhet i Spania, som fortsatt var herjet av fattigdom som skyldtes Første verdenskrig. Det var også et voksende hat mot regjeringen og Kirken, som angivelig konspirerte for å holde folk i fattigdom. Virkningene av den globale økonomiske kollapsen i 1929 presset arbeiderklassen til det ytterste, og ambisiøse generaler benyttet seg av situasjonen ved å starte et opprør i juli 1936. Opprøret ble besvart med en revolusjon, hvor kirkelig eiendom ble konfiskert og prester og ordensfolk ble fengslet, inkludert p. José María.
Han var en misjonær med kraftig stemme, som entusiastisk ropte: Leve Kristus Kongen! Han uttrykte ofte sitt ønske om å utgyte sitt blodet for Jesus Kristus. Som mange andre ropte også han: ¡Viva Cristo Rey! foran eksekusjonspelotongen. Han ble henrettet den 17. august 1936 i hagen til Cuartel de la Montaña, en militær bygning i Madrid. Han er den andre filippiner som er saligkåret.
Den 21. juli 1936 ble klosteret stormet av militsmenn under påskudd av å finne våpnene som de anklaget brødrene for å være i besittelse av. Brødrene prøvde å flykte, inkludert br. Gabriel, som hoppet ned i hagen for å unnslippe, og han søkte tilflukt på fjellet nær klosteret. Men han ble oppdaget og arrestert av militsen. Etter fornærmelser og mishandling under dødstrusler, krevde de at han skulle følge deres fordervede skikker, inkludert å spotte, men han forble trofast mot sin tro og sine løfter. «Drep meg, men jeg spotter ikke», svarte han tydelig til sine voktere.
Noen dager senere, den 25. juli, ble han løslatt og gjemte seg i en venns hus. Ti dager senere ble han funnet av militsen og stilt for en folkedomstol, som dømte ham til døden. Men en vakt besluttet ikke å gå videre med henrettelsen og han ble satt fri igjen. Br. Gabriel dro tilbake til sitt arbeid i klosterskolen, alltid bevoktet av militsmenn med rifler. De beholdt ham der for å tjene dem.
Men til slutt ble de lei av hans tålmodighet og ydmykhet. Etter at å ha utført sine oppgaver den 23. august 1936, sa en militsmann til ham at han var fri til å forlate klosteret. Etter å ha gått gjennom porten, skjøt tre militante fra folket han ham. De lot ham blø sakte ihjel ved døren til seminaret i El Pardo, mens han i sine hender holdt brødrenes store rosenkrans. Hans legeme ble kastet i en massegrav og har ikke blitt lokalisert.
Etter utbruddet av borgerkrigen og de militantes okkupasjon av klosteret gjemte han seg, men ble oppdaget av militante i sitt skjul. Han ble da tatt med til fengselet, hvor hans dårlige helse forårsaket ham ikke lite fysisk og psykisk lidelse. I denne situasjonen var det planer om å løslate ham siden de ikke hadde noen anklage mot ham.
Men etter at han var angitt av en fiende av Gud og de fikk vite at han var en kapusiner, endret lykken seg. Sammen med andre fanger, som han hadde hørt skriftemålet til, ble han tatt til Alto del Hipódromo, og der ble han skutt i ryggen og drept i morgentimene den 27. august 1936 i byen, provinsen og regionen Madrid i Spania.
Etter at borgerkrigen og den påfølgende revolusjonen brøt ut i juli 1936, søkte han tilflukt i huset til en venn av familien. Der forberedte han seg alvorlig på martyrdøden etter å ha blitt oppdaget av militsmenn som foretok en undersøkelse i huset hvor han bodde. Han følte på seg at de ikke ville glemme ham, og den 25. august fortalte han sin vertsfamilie at «Jeg er allerede forberedt for martyriet». Faktisk ble han arrestert og brakt for retten, hvor han tilsto tappert at han var kapusiner, hans store forbrytelse. Om morgenen den 26. august 1936 ble han funnet død i en gate som folkelig ble kalt «Calle L» i byen, provinsen og regionen Madrid i Spania.
Etter utbruddet av borgerkrigen og den påfølgende revolusjonen i juli 1936, ble han arrestert den 21. juli 1936 sammen med resten av klosteret i Gijón, men han ble overført til et annet fengsel. En medfange sa senere at «han tilbrakte førti dager i fengsel med å be». Sammen med andre fanger ble han for en tid tvunget til å arbeide i ruinene av det bombede området Simancas. Sent på kvelden den 30. august ble han ført ut for å myrdes. Det skjedde den 31. august 1936 i Gijón i provinsen og regionen Asturias i Spania.
Ved utbruddet av borgerkrigen og revolusjonen i juli 1936 forkynte han utenfor sitt kloster i Gijón. Han ble stoppet av militsen den 3. august og fengslet i Candas, hvor han nektet å ta av seg drakten. Snart fikk han de andre fangenes sympati, og når de sa at når nasjonalistene gikk av med seieren, ville de knuse sine fangevoktere, gjentok han: «Nei, ikke det, vi må tilgi».
Men han ble ikke tilgitt sitt prestedømme og apostolat blant fangene. For den 6. september, etter midnatt, ble han tatt med til kirkegården i Peón i håndjern sammen med 22 andre fanger, som han ga absolusjonen. Med dem ble han skutt mens han ropte ¡Viva Cristo Rey! Det var den 6. september 1936 på kirkegården Peón i Gijón i provinsen og regionen Asturias i Spania.
Han avla sine løfter den 1. desember 1892 og ble presteviet den 9. april 1899. Etter syv år med undervisning ble han i 1906 sendt til misjonen i Colombia, hvor han var sekretær for sin onkel, Guds tjener Francisco Simón y Ródenas de Orihuela, biskop av Santa Marta, Deretter var han superior i Bogotá. Da han vendte hjem til Spania, var han guardian (superior) i flere klostre, og han var også provinsialdefinitor.
Etter utbruddet av borgerkrigen og den påfølgende revolusjonen i juli 1936, ble han og de andre brødrene utvist fra klosteret i Orihuela. Han ble ønsket velkommen i hjemmet til en bror. Der ble han arrestert den 7. november av marxistiske opprørere og samme dag knivstukket til døde i fjellkløften «Amorós» i nærheten av Crevillente i provinsen Alicante i regionen Valencia i Spania. To av hans medbrødre i Orihuela led også martyrdøden (nr 26 og 27).
Han trådte inn hos kapusinerne i El Pardo og i 1923 avla han sine løfter. Senere ble han presteviet, og han feiret sin første messe i sin landsby. I 1933 flyttet han til klosteret Jesús de Medinaceli. Etter utbruddet av borgerkrigen og den påfølgende revolusjonen i juli 19366, søkte han tilflukt i hjemmet til slektninger i Madrid for å unngå religiøs forfølgelse, men den 9. august 1936 ble han tatt til fange. Etter at militsmennene simulerte hans henrettelse, ble han satt i flere fengsler før han den 27. november 1936 ble myrdet i Paracuellos de Jarama i provinsen og regionen Madrid i Spania.
Deretter utøvde han sin tjeneste i ulike klostre, først i Totana i regionen Murcia og fra 1923 i Castellón i regionen Valencia. Der utviklet han et intenst apostolat, spesielt i skriftestolen og ved å hjelpe de syke og døende.
Han ble overrasket av den religiøse forfølgelsen i foreldrenes hus i Orihuela. Den 13. november ble han tatt til fange av militsen, og den 30. november 1936 ble han til fornærmelser og mishandling tatt med til kirkegården i Elche i provinsen Alicante i regionen Valencia i Spania, og der ble han skutt sammen med ti prester fra bispedømmet Orihuela-Alicante. To av hans medbrødre i Orihuela led også martyrdøden (nr 24 og 27).
Etter et par år i Ollería i Valencia returnerte han til Orihuela, hvor han utøvde sin tjeneste i 36 år før han led martyrdøden. Der var han skriftefar og åndelig veileder og en glødende propagandør for andakten til de tre Ave Mariaer. Han var også skriftefar i bispedømmets seminar San Miguel, hvor han hadde kjælenavnet «Padre Juanito» på grunn av sin lille størrelse.
Etter utbruddet av revolusjonen i juli 1936 var han skjult frem til den 24. desember, da han på grunn av et angiveri ble arrestert av militsen. Han ble utsatt for grove fornærmelser og spydigheter på julaften, og deretter ble han pepret med kuler og blødde i hjel den 24. desember 1936 på veien mellom Arneva og Hurchillo i Orihuela. To av hans medbrødre i Orihuela led også martyrdøden (nr 24 og 26).
Den 5. desember 1906 avla han sine løfter i novisiatet i Basurto, en bydel i Bilbao, med navnet Fray Ambrosio de Santibáñez. Der gjennomgikk han studier i latin og humaniora og senere filosofi og teologi. Han ble presteviet den 29. mai 1915. Året etter dro han til klosteret Montebano i Santander, hvor han konsentrerte seg om prekenvirksomhet i seks år. Etter en tid i La Coruña dro han sommeren 1925 til León, hvor han i ett år var kapellan for kongregasjonen «Den guddommelige hyrdinnes tjenerinner» (Sirvientas de la Divina Pastora).
Midt i 1926 dro han til misjonen i Caroní i Venezuela, men der ble han ikke i lang tid. Etter noen måneder i byer som Meraceibo, dro han den 29. juli 1927 tilbake til Spania. Ved hjemkomsten sendte hans overordnede ham igjen til León, og derfra ble han i 1931 overført til Santander. Den 1. januar 1933 ble han utnevnt til superior for kommuniteten i Santander, og der ble han værende til sin død.
Da borgerkrigen brøt ut i juli 1936, hadde ikke kapusinerne noe egentlig kloster. De bodde i et hus i bydelen San Martín mens de ventet på at deres nye kloster skulle bli ferdig. De første dagene var kommuniteten ikke i fare inntil den 29. juli, da superioren p. Ambrosius ble enig med resten av kommuniteten om å forlate huset. Kledd i sivile klær søkte de tilflukt hos ulike familier.
P. Ambrosius lå i skjul i huset til familien Gándera til den 29. september. I denne perioden var han bare utenfor huset for å feire festen for Portiuncula den 2. og 3. august sammen med de andre patrene. I huset hadde han selskap av D. Celso de la Cruz Cuervo. Som en følge av en ransakelse ble deres velgjørere Gándera og hustru arrestert, og P. Ambrosius og D. Celso flyttet da til Hotel Victoria, men om natten dro de i ly av mørket til D. Celsos hus. Der bodde p. Ambrosius frem til sin arrestasjon.
Om ettermiddagen den 14. november kom to menn til D. Celsos hus for å arrestere dem. Klokken ni om morgenen den 15. november ble han fengslet i et provisorisk fengsel, og dagen etter ble han ført til fengselsskipet Alfonso Pérez, som lå oppankret i havnen i Santander.
Etter at militante angrep skipet den 27. desember, ble han drept på broen på skipet i Santander i provinsen og regionen Cantabria i Spania, bare fordi han var prest. De overlevende fra dette fangehullet avla strålende vitnesbyrd om p. Ambrosios modige og rolige apostolat, hvor han spesielt fulgte åndelig legfolket blant fangene.
Han var direktør ved kollegiet for filosofi ved klosteret i Montehano da borgerkrigen og den påfølgende revolusjonen brøt ut i juli 1936. Han ble utvist sammen med de andre i klosteret den 7. august 1936. Han var en mann av eksepsjonell vennlighet og fremhevet seg for sin hengivenhet til eukaristien og til Jomfru Maria. Som direktør for de unge studentene, som i likhet med de andre brødrene ble spredt til landsbyer som lå nær klosteret, fortsatte han å ta seg av dem som en ekte far. Han søkte også tilflukt i en nabolandsby.
Om natten den 29. desember, mens han ba rosenkransen med familien som skjulte ham, ble han arrestert av en gruppe militsmenn fra Folkefronten. De tok ham med og myrdet ham syv kilometer langs landeveien til Santoña. Det var den 29. desember 1936 i krysningspunktet Santoña-Escalante i provinsen og regionen Cantabria i Spania. Sammen med ham ble også den salige Hyacint Gutiérrez Terciado (nr 30) drept.
Han ønsket å følge p. Miguel da han søkte tilflukt i et ensomt hus i Escalante, og han ble ført bort og drept sammen med ham den 29. desember 1936 i krysningspunktet Santoña-Escalante i provinsen og regionen Cantabria i Spania. De jordiske restene av begge to hviler i kapusinernes kirke i Montehano. I den marmorplaten som dekker deres grav, er inngravert disse latinske ordene: Hi sunt duae olivae et duo candelabra in conspectu Domini («Dette er de to oliventrærne og de to lysestakene som står foran jordens herre») (Åp 11,4).
Den 21. juli 1936 klarte han å unnslippe fra de militante overfallsmennene som hadde okkupert klosteret og fikk arbeid i et anlegg i El Escorial. Men han ble gjenkjent som ordensmann da han nektet å sverge, og det at han nektet, var grunnen til at han ble ansett som fascist. Etter flere uforutsette hendelser ble han kastet i fengsel, krenket og fysisk mishandlet. Han ytret aldri et ondt ord mot sine bødler og, i rolig fromhet ifølge et vitne foretok han en bevisst åndelig forberedelse til hva som var i ferd med å skje med ham. Den 14. januar 1937 ble han henrettet i El Escorial i provinsen og regionen Madrid i Spania på grunn av sin gjentatte erklæring om at han ikke var skyldig i annet enn å være ordensmann.
Den 21 juli 1936 ble han sammen med de andre brødrene utvist fra klosteret i El Pardo. Men etter den første pågripelsen ble han løslatt sammen med en annen ordensbror, og han dro til huset til en av sine nevøer. Deretter levde han i ro i et par måneder i Madrid, men ble til slutt gjenkjent som «en bror fra El Pardo». Den 19. mai 1937 ble han stanset av militsmenn som lot ham forsvinne. Det var den 19. mai 1937 i byen, provinsen og regionen Madrid i Spania, men 20. mai kan også være den sannsynlige datoen for hans martyrium. Han var den av kapusinerne i Castilla som led martyrdøden sist.
Informasjonsprosessen for de seks martyrene fra klosteret Jesús i Madrid ble åpnet i bispedømmekurien i Madrid den 5. april 1956. Deretter fulgte de ordinære prosesser med undersøkelse av skrifter og non cultu («fravær av kult»), og prosessen ble åpnet i Rituskongregasjon den 22. desember 1960. Den 14. mars 1997 utstedte Helligkåringskongregasjonen dekret om gyldigheten av informasjonsprosessen i Madrid.
Informativprosessen om martyrium ble åpnet i bispedømmekurien i Santander den 17. november 1952 og fortsatte med skrifter og non cultu. Prosessen ble åpnet i Rituskongregasjon den 22. november 1956. Den 17. januar 1997 utstedte Helligkåringskongregasjonen et dekret om gyldigheten av informativprosessen.
Prosessen for de syv kapusinerne fra Antequera startet den 26. januar 1951 med utnevnelsen av en visepostulator som skulle overvåke bispedømmets prosess om deres martyrium. Han ble byttet ut i 1953, og mellom 1954 og 1955 ble saken videresendt til Rituskongregasjonen. Det som først virket som en rask prosess og formodentlig uten fallgruver, ble stanset av Kongregasjonen fordi den hadde store mangler på det historiske området, blant annet i å fastslå at de syv var drept in odium fidei («av hat mot troen»). Den 2. mai 1997 godkjente Helligkåringskongregasjonen bispedømmets ordinære prosess.
Det var mye strid i Spania og helligkåring av martyrene, og Franco-styret forventet en massesaligkåringen av dem som «falt for Gud og Spania», så pave Paul VI (1963-78) la alle sakene døde ved å suspendere dem i 1964. Men Francos død i 1975 ble fulgt av en demokratisering i landet og det ble startet en forsoningsprosess mellom «de to Spanier», så prosessene ble gjenopptatt i 1982 på initiativ fra den salige pave Johannes Paul II (1978-2005).
Til slutt ble de seks kapusinske martyrene fra klosteret i El Pardo i Madrid inkludert i saligkåringsprosessen for de seks fra klosteret Jesús i Madrid, og samtidig ble de fire andre prosessene slått sammen med disse til saken for «Guds tjener Andreas Palazuelo og 31 ledsagere». Dette skjedde den 17. november 2000, og sakens Positio ble oversendt til Helligkåringskongregasjonen i 2002.
Den 27. mars 2013 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente deres død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og de fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdige».
De 32 martyrene ble saligkåret av pave Frans den 13. oktober 2013 i Tarragona i provinsen av samme navn i regionen Catalonia i Spania sammen med martyrer fra andre kongregasjoner og bispedømmer i gruppen «522 martyrer fra Den spanske borgerkrig». Som vanlig i dette pontifikatet ble saligkåringen ikke foretatt av paven selv, men av hans spesielle utsending, i dette tilfelle Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB. Minnedag for alle de 522 er 6. november.
Kilder: en.wikipedia.org, newsaints.faithweb.com, es.catholic.net, religionenlibertad.com, revistaecclesia.com, sietecapuchinosantequera.blogspot.com, santibanezdelaisla.es, aciprensa.com, salamanca24horas.com, ofmcap.org, roquegl43.geo.do, academia.edu - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 27. desember 2013