12. Helligkåringen

Etter kongens fall snur stemningen seg - først hos høvdingene, så hos bøndene. Tore Hund steller med kongens lik. Han er den første av stormennene som hevder at kongen var hellig. Einar Tambarskjelve, som ikke var med i slaget, hevder det samme. Kalv Arneson - som vel var den av stormennene som ga kongen banehugg - skifter også sinn. Det gjør den ene stormann etter den andre. Den trønderske allmuen, som «raste i fiendskap mot kongen,» veksler mening nærmest over natten. «Den vinteren var det mange der i Trondheimen som tok til å tale om at kong Olav var en virkelig hellig mann, og at det hendte mange jærtegn på grunn av hans helligdom. Mange tok til å be til kong Olav om slike ting som de syntes var viktige.»

Denne stemningsvekslingen er et mysterium, som vanskelig lar seg forklare - det måtte da være at kongen virkelig var hellig. Det mangler ikke på andre teorier. Alle bærer et snev av sannsynlighet: Barkebrødstider som følger da kong Knuts sønn, Svein, sammen med moren Alfiva blir satt til å styre over landet. Nå strengere lover enn de kong Olav hadde gitt. Uhyggestemning over å ha drept sin konge. Hedenske tanker om kongen som mellommann mellom mennesker og gudeheimen. Ham hadde de drept. Angst og redsel som griper om seg. Så langt, så greit! Men aldri har det vokst noe positivt ut av noe negativt - det måtte da være at nye verdier blir tilført. Anger og ruelse knuger heller enn å heve sinnet. Trøndernes anger alene kan ikke forklare den ild av Olavsbegeistring som sprer seg fra Stiklestad over hele Nord-Europa.

Dessuten var det folk som kom utenfra, som gikk sterkest inn for Olavs helgenkåring: Einar Tambarskjelve, som kom hjem fra England og ikke hadde tatt del i slaget. Danskekongen Svein, som samtykket i helgenkåringen. Hans hirdskald Torarin Lovtunge, som priser den falne fiende hellig og oppmuntrer Svein til å søke Olavs forbønn. Sigvat Skald, som på sin pilegrimsreise til Roma får nyheten om vennens død. Ingen av disse personene kunne være grepet av angerens psykose.

Det samme må vi si om biskop Grimkjell, som helgenkåret ham (på den tid var det den lokale biskop som hadde ansvar for det - ikke paven). Som tidligere nevnt, var han på Opplandene under kongens eksil. Da året var gått etter hellig Olavs fall, sendte trønderne bud etter ham. Biskopen nølte ikke med å komme, for han «trodde det var sant det som ble sagt om kong Olavs jærtegn, og at han var hellig.»

Olavs legeme - som hans venner i nattens mørke hadde gravd ned i elvemælen like ovenfor byen - ble nå gravd frem. Snorre beretter inngående om de jærtegn som hadde funnet sted med kongens hellige levninger: En herlig duft strømmet fra hans legeme. Han var rød i kinnene som om han nettopp hadde sovnet. Hår og negler var vokst på ham (jeg kan ikke her la være å innskyte at fire uavhengige kilder like før og etter reformasjonen i 1537 bekrefter at hellig Olavs legeme lå uråtnet i kisten - også dengang). Snorre skriver om hans helligkåring: «Så ble det avgjort etter biskopens utsagn og med kongens samtykke og hele folkets dom, at kong Olav var virkelig hellig. Kongens legeme ble båret inn i Klemenskirken og ble bisatt over høyalteret.»

For biskopen har jærtegnene neppe vært den eneste grunn til helgenkåringen. Han har trolig vært kongens sjelesørger den tid han styrte i Norge. Fra England hadde han inngående kjennskap til vikingers herjinger. Han forstod deres mentalitet. Som få har han forstått kong Olav - både som menneske og kristen - vært klar over hva som foregikk i tyveåringens sinn og kropp i årene etter at han var blitt døpt. Biskop Grimkjell visste om de krav Gud satte til den nyomvendte sjøkongen. Han hadde iakttatt hvordan Guds kraft arbeidet i ham. Men det må han også ha vært vitne til ofte, kanskje mange ganger, at kong Olavs samarbeid med Guds nåde sviktet - helst når hårfagrearven og vikingfortiden ble for sterk. Men like ofte må biskopen ha sett at han har reist seg etter hvert fall og tatt kampen opp på ny.

Biskop Grimkjell har ikke vært belemret med den villfarelse mange norske historikere synes å ha arvet - at en helgens liv må være syndefritt. Dette er en direkte kjettersk tanke fra nyere tid. Vi leser da vitterlig i 1. Joh. 1,9: «Dersom vi sier at vi ikke har noen synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten bor ikke i oss.» Den katolske kirke er et stykke på vei selv skyld i at en slik villfarelse fikk snike seg inn i våre og andres rekker. Det var på 1700-tallet man begynte å fremstille helgenene som et speil av dyder. Helgenbiografene tørket hvert fnugg av syndestøv fra deres blankpolerte glorie. Det var først etter siste verdenskrig man tok et grundig oppgjør med «sukkerhelgenene». De ekte helgenbiografier - ikke deres finpussede fortolkninger - viser klart at de hellige ofte vandret på krokete og farlige veier før de nådde fullkommenheten. Helgeners fortrinn består ikke i moralsk lyteløshet, men deri at de lar nåden seire i sitt liv. Fransiskanerteologen Bonaventura skrev en gang på 1200-tallet: «Vet du ikke at mange hellige var syndige. Når de begikk store synder, lærte de hvorledes de skulle vise miskunn mot oss syndere.» 24)

Skalden Torarin Lovtunge må ha tenkt noe lignende om hellig Olav da han skrev i et kvad: «Slik har Olav syndeløs frelst sjelen før sin død.» Gud har tilgitt ham alle hans synder så han renset kunne gå inn i himmelborgen. Slik må også biskop Grimkjell ha forstått hans hellighet: Han har sett ungdommen Olav stå med ett ben plantet i vikingtiden og det andre i kristendommen. Så har han vært vitne til hvordan han med Guds nådes hjelp har kjempet over år for å få «vikingbenet» over i kristen leir - for så til slutt å seire.

Seieren har Snorre sett i martyriet på Stiklestad. I den angelsaksiske kirke, som Grimkjell kom fra, hadde man på den tid et utvidet martyrbegrep. Kristne konger som kjempet mot hedninger og falt, fikk martyrstatus. 25) Selvfølgelig har Olav vært klar over at det ikke var hedninger han kjempet mot på Stiklestad. Allikevel kan vi si han satte livet til for Kristi skyld. For det må han ha forstått at kristendommen ikke ville hatt fnugg av sjanse til å forbli noe mer enn en tynn hinne over et splittet og lovløst ættesamfunn hvis han ikke selv tok over styringen i landet. Bedre enn vi idag har han fattet at kampen for rikskongedømmet og kampen for kristendommen var en og samme sak. Det Olav ikke maktet i levende live, oppnådde han ved sin død. Etter Stiklestad er rikskongedømmet et ubestridt faktum. Dermed er også grunnlaget lagt for en kristendom i vekst. Det er etter Olavs fall den 29. juli 1030 kristendommen langsomt vokser fra ytre lovregler til indre folkefromhet.

Ingen mann her til lands har betydd mer for Norge enn hellig Olav. Det eldre borgerskap har vanskelig for å gripe ham. En ungdom som opplever at vi langsomt men sikkert er i ferd med å gli tilbake til den hedendom hellig Olav en gang forlot og kjempet mot, vil lettere bli fascinert av ham, ta «drivet» i hans liv til forbilde, og be om hans forbønn.

Pater Olav Müller

Allmektige, evige Gud,
du sendte Olav Haraldsson til Norge for å kristne land og folk.
Du lot ham bygge kirker og innsette prester.
Gi mange nordmenn, på hans forbønn, kall til å bli prest idag. Amen.