Støtet til fullt opprør kom da Knut den mektige - konge over Danmark og England - gjorde krav på Norge. Kong Knut var en steinrik mann. Han sendte menn til Norge med sekken full av kostbarheter. De kontaktet stormennene, og ga dem rike gaver på betingelse av at de gikk over på kong Knuts side og kjempet mot kong Olav. Dessuten ble de lovet stor makt i landet når kong Knut selv ble konge over Norge. Frafallet ble stort. Kong Knuts «røde gull» kunne få motstå. Hans løfte om øket makt lokket minst like mye, men tanken på å få rå seg selv uten innblanding fra en konge som satt i utlandet, må ha betydd mest. Høvdingene brøt sin trosskapsed til kong Olav og gikk over til fienden. Her er det nå historikere som klandrer kong Olav for at han fór hardt frem mot svikerne. Da er det fristende å trekke en sammenligning med ting som skjedde her til lands i nyere tid. Etter krigen stilte vi en rekke landsforrædere opp mot muren. Dessverre! Noen årtier senere ga vi en kar - som solgte Norge for rubler - tyve års fengsel. Sammenligningene halter i historisk perspektiv, og allikevel - parallellene er der.
Vi behøver ikke å skildre kampen mellom stormannsaristokratiet og rikskongen i svart-hvitt. Visstnok sier Sigvat skald i et kvad: «Jeg vet at hver som selger for gull sin gode herre engang vandrer til svarte helvete.» Og bonden Torgeir på Sul i Verdalen kveder engang om Olav Haraldssons fiender og kaller dem «drottensvikerne som gjorde djevelen glad». Snorre selv skildrer denne striden med større sinnsro. Han står på Olavs side, men hans sympati er aldri ensidig. Han kjenner ættesamfunnets etiske krav fra Island. Han må ha forstått at for stormennene var det ikke bare kong Knuts røde gull og løfte om makt som lokket, men også tanken på hevn. De stormenn vi kjenner fra sagaen, hadde mistet flere av sine frender «etter kongens rettferdige dom». Det fikk så være at kongen trodde han hadde rett til å straffe deres frender, men ættehevnen talte også sitt klare språk: All sin heder mister den som lar sin drepte frende ligge uhevnet i jorden. Sigrid - mor til den drepte Asbjørn Selsbane - trykker drapsspydet i hendene på Tore Hund, som er Asbjørns onkel, og sier: «Om du vil gjøre et karsstykke nå, så slapp du dette spydet av hendene slik at det kom til å stå i brystet på Olav Digre. Og det sier jeg, du skal bli hver manns niding om du ikke hevner Asbjørn.» Tore Hund lystrer ættehevnens ubønnhørlige krav. På Stiklestad ble spydet ført mot kongen. «Det gikk under brynjen og opp i magen.» Snorre bevarer sin objektivitet og skyr svart-hvittmaling, fordi han forstår begge parter i konflikten: Det er den gamle og nye tid som står mot hverandre.
Knut den mektige kom seilende til Norge med tallrike skip og stort mannskap. Det ble tynt med venner rundt Olav Haraldsson. Tidligere hærmenn forlot ham. Knut ble tatt til konge på alle tingene. Han vant landet uten sverdslag. Kong Olav måtte flykte ut av landet. Han la igjen hærskipene i en fjord på Sunnmøre. Vandret så over fjellet til Gudbrandsdalen og Opplandene og stanset ikke før han kom til Sverige. Før han kom så langt, lot han de av sine menn som ville, dra hjem til gårdene sine. Biskop Grimkjell ble igjen på Opplandene. Han slo seg vel ned hos sin niese på Stange. Det var viktig for Olav at bispen ble igjen i Norge, så han kunne skjøtte den nyorganiserte kirkens ve og vel som best han kunne under kongens fravær. I Sverige etterlot han dronning Astrid. Så drog han med sønnen Magnus og en håndfull trofaste menn til Gardarike (Russland). Han slo seg ned i Novgorod, hvor han ble vel mottatt av storfyrst Jaroslav og hans fyrstinne Ragnhild av Sverige, som Olav i sin tid skulle hatt til ekte.
| Forrige kapittel | Innholdsfortegnelse | Neste kapittel | |||||||||