Denne gruppen består av den salige Josefa Pilar García y Solanas (sr. Maria av Montserrat) og åtte ledsagere fra kongregasjonen «Minstesøstre av St. Frans av Paola» (Congregación de las Mínimas Descalzas de San Francisco de Paula – OM), samt Lucretia García y Solanas, legkvinne og enke, alle drept den 23. juli 1936 i byen og provinsen Barcelona i regionen Catalonia i Spania.
Den hellige Frans av Paola (1416-1507) grunnla sin orden i 1436, og den fikk etter hvert navnet Minstebrødrene (Minimi Fratres eller bare Minimi) eller Ordo Minimorum, som forkortes OM eller OMinim. Navnet fikk de på grunn av sin ydmykhet, og fordi de skulle være de minste av alle ordensbrødre – enda mindre enn Frans av Assisis Mindrebrødre (Ordo Fratrum Minorum). Dette navnet har de beholdt siden. Ordenen nådde sitt høydepunkt i første halvdel av 1500-tallet, da den hadde rundt 450 hus og vitnet om styrken i den katolske reformbevegelsen. Ordenen svant hen fra slutten av 1700-tallet, og er nå avgrenset til Italia og Spania. Noen steder kalles de Paulanere etter sin grunnlegger. Nå kalles de også Ordinis Fratrum Minimorum Sancti Francisci de Paola. Paola er en by og kommune i provinsen Cosenza i regionen Calabria i Sør-Italia. Denne byen kalles på spansk Paula, slik at grunnleggeren på spansk kalles San Francisco de Paula. Det har altså ikke noe med kvinnenavnet Paula å gjøre.
Don Pedro donerte en del av sin eiendom i Andújar til de unge kvinnene, og der dannet de en liten monastisk kommunitet. De mottok drakten fra en br. Lionet den 11. juni 1495 og etablerte klosteret Jesus og Maria. Fransiska ble valgt til den første Corrector (superior) for kommuniteten. Hun tilbrakte mange år som klosterets superior og skaffet seg et ry for hellighet, og hun æres i dag som den salige Fransiska. Søstrene ble på spansk kalt Monjas Minimas.
En ny kommunitet ble etablert i Barcelona, grunnlagt i påsken 1623. I likhet med ordenens første kloster, fikk det navnet «Jesus og Maria». Dette klosteret blomstret i en slik grad at fire nonner i 1681 ble sendt for etablere et nytt kloster i Tarragona.
I 1936 ble de 25 medlemmene av kommuniteten i Barcelona arrestert av soldater fra Republikken Spania. De ble anklaget for forræderi og ti av dem—ni korsøstre og en legkvinne – ble henrettet. De ti martyrene var:
Hun var en svært inspirerende nonne som utmerket seg for sin ydmykhet. Hun var svært punktlig når det gjaldt alt arbeid i kommuniteten, nestekjærlig mot alle og svært glad i Jomfruen. Hun hadde vært superior for kommuniteten og gikk frem med et intenst ønske om å ivareta sine søstre, uavhengig om hun mistet sitt liv for det.
Hun utmerket seg i alle dyder, var ekstremt lydig og nestekjærlig, hun regnet seg selv som den siste av alle. Hun leste flittig i Skriften. I sin ungdom fikk hun eksempel og råd av Guds tjenerinne Carmen de Sojo fordi hun arbeidet i hennes hus. Hun var 74 år gammel og 49 år i ordenslivet da hun ble drept. Herren ga henne en ekstraordinær intelligens som gjemte i sin store ydmykhet og enkelhet.
Hun var svært enkel og fremhevet seg spesielt for sin mildhet. Hun hadde embetet som novisemester. Sammen med moder Margarita var hun en av søstrene som forhandlet frem overføringen til klosteret i Horta, hvor hun tjente kommuniteten som superior (1889-90, 1922-25 og 1931-35) fra sin ydmykhet og ubetingete tjeneste. Hun var 65 år gammel og med 43 års ordensliv.
Hun hadde en sjel av dypt indre liv. Hun ønsket å tilbringe sitt liv for Guds ære og til det beste for sine søstre. Hun viet seg til arbeidet med en munter ånd og en holdning av ydmyk tjeneste. Da hun ble belønnet med martyriet, var hun 47 år gammel og hadde 20 års ordensliv.
Hun utmerket seg på en spesiell måte i tilbaketrukkethet, og hun var svært glad i stillhet og indre liv. Hennes tilflukt var bønnen. Hun sa at hun hadde ofret seg fullstendig til Herren. Ved hennes side var alle komfortable. I kommuniteten hadde hun et ry for hellighet. Hun led martyrdøden i en alder av 37 år og etter 15 års ordensliv.
Hennes ansikt var alltid smilende. Hun led martyrdøden i en alder av 71 år og etter 49 års ordensliv.
I en alder av 24 år trådte hun inn i nonneklostret til Monjas Mínimas i Barcelona. Hun hadde kontemplasjonens gave og en stor glede, enkelhet og ydmykhet av hjertet. All ledig tid tilbrakte hun sammen med Jesus til stede og levende i tabernaklet.
Hun trådte inn i klosteret i en alder av 24 år, og hun avla sine høytidelige løfter den 8. oktober 1919. Hun elsket å meditere over Jesu lidelse, hadde stor tørst etter ofre og gjorde sin plikt med glede og sjenerøsitet. Da hun ble drept, var hun 46 år gammel og 17 års ordensliv.
Hun var svært observant av regelen og svært nestekjærlig. Hun var kjent for sitt liv i bot og konstant bønn. Hun led martyrdøden i en alder av 41 år og etter 19 års ordensliv.
Klokken ni om morgenen den 19. juli 1936 kom en kvinne løpende til klosteret for å råde søstrene til å komme seg unna så fort som mulig. De ansvarlige for den antikatolske forfølgelsen hadde begynt å brenne kirker i Barcelona, og snart ville de gjøre det samme med dem.
Moder Superior, som inntil da ikke hadde ønsket å forlate klosteret til tross for volden, sa til søstrene at de skulle ta av seg drakten og kle seg i sivile klær, og deretter gjemte de seg i et nærliggende tårn som tilhørte eieren av området. Siden flyttet de seg én etter én for å finne bedre steder å søke ly.
Den 21. juli trengte en væpnet gruppe inn i klosteret og forserte porten ved hjelp av dynamitt. De «røde» kom inn i den tilstøtende kirken, skjendet den og deretter brente den. Etter å ha kommet tilbake til klosteret for å plyndre, vanhelliget republikanerne likene av to søstre som var gravlagt noen måneder før, slik at de ble eksponert for offentlig spott.
Den 22. juli økte gruppen av religiøse flyktninger, ettersom noen av dem ble ute av stand til å bli lenger i sine hjem. Dagen etter ble de forrådt av klosterets portner, som visste om deres gjemmested. De antikatolske fant dem i tårnet mens de ba rosenkransen. De spurte etter moder Superior for å spørre henne om de rikdommene de forventet å finne i klosteret.
Abbedissen tilbød sitt eget liv i bytte mot sine søstres liv. Hun sa til militsmennene at Lucretia var en legkvinne, men de hørte ikke på henne og ville vite hvor de andre nonnene var. De var i kjelleren, hvor de ba på sine knær. Alle ble arrestert, og dermed startet deres Golgata.
Republikanerne fornærmet nonne, de strammet deres rosenkranser rundt halsen deres, spottet dem og stilte dem opp for å dra dem nedover gaten. De slapp fri bare én, søsteren til en berømt anarkist. Slutten for de andre er beskrevet av øyenvitnet Amparo Bosch Vilanova, som fortalte: «Den ble stilt opp som for å motta eukaristien, deretter ble de skjøvet ut i gaten hvor det sto en lastebil, hvor de ble kastet inn som sekker med poteter med en slik brutalitet at noen trolig brakk benet».
Lastebilen kjørte på veien til San Andrés, hvor kvinnene, etter å ha blitt utsatt for langvarig tortur, ble drept. Vitner sa flere skudd ble hørt rundt klokken syv om kvelden samme dag. Likene av nonnene ble funnet stablet opp. I alt var de ti, ni nonner og en legkvinne. De hadde knivstikk i brystet og private kroppsdeler, med opprevne klær og gjennomboret av skudd. Mens de ble torturert av de røde, fryktet alle nonnene, og med dem Lucrecia, mer voldtekten enn døden, og deres kropper ble funnet med tegn på en forferdelig kamp.
En kvinne fortalte at de samme republikanerne var plaget av det motet disse kvinnene viste, og de kommentert selv i baren etter å ha drept dem: «Hvor modige nonner som døde i dag!». Ifølge andre vitner hadde de ti martyrene gitt sine liv på kne mens de ba om tilgivelse for sine bødler. De døde den 23. juli 1936 på landeveien Sant Genís dels Agudells i Horta i provinsen Barcelona i regionen Catalonia i Spania.
Dekretet Nihil Obstat ble utstedt den 4. oktober 1996. Bispedømmets informativprosess ble åpnet den 14. april 1997 og avsluttet den 26. november 1997. Dekretet om gyldigheten av bispedømmets informativprosess ble utstedt den 5. juni 1998, og sakens Positio ble sendt til Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet i 1999. Den 20. desember 2012 undertegnet pave Benedikt XVI (2005-13) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente deres død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og de fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdige».
De ti martyrene ble saligkåret av pave Frans den 13. oktober 2013 i Tarragona i provinsen av samme navn i regionen Catalonia i Spania sammen med martyrer fra andre kongregasjoner og bispedømmer i gruppen «522 martyrer fra Den spanske borgerkrig». Som vanlig i dette pontifikatet ble saligkåringen ikke foretatt av paven selv, men av hans spesielle utsending, i dette tilfelle Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB. Minnedag for alle de 522 er 6. november.
Kilder: newsaints.faithweb.com, es.catholic.net, minimas.org, ismaelojeda.wordpress.com, santaisabelysanjoaquin.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 5. desember 2013