De hellige Orentius (Orientius), Heros (Eros), Farnacius (Pharnacius), Firminus, Firmus, Kyriakos og Longinus beskrives i den førkonsiliære utgaven av Martyrologium Romanum som syv brødre som alle var i den romerske hæren. Men de ble fjernet fra hæren på grunn av sin kristne tro, og deretter brakt til forskjellige steder og drept.
De ble satt inn i Martyrologium Romanum den 24. juni da det ble revidert på slutten av 1500-tallet av den ærverdige kardinal Cesare Baronius (1538-1607), lærd oratorianer og kirkehistoriker. Han fant deres historie i sin tids bysantinske synaksarier under 24. juni, og før det var de helt ukjente i Vesten. Historien som blir fortalt i synaksariene, er legendarisk og inneholder flere elementer som også finnes i andre martyrers lidelseshistorier på den tiden.
Dette synes som et resultat av en politikk som var implementert av Bysants på østkysten av Svartehavet, den siste utposten av det greske imperium. For å konsolidere sin strategiske posisjon mot de fremrykkende araberne, prøvde Bysants her som i andre regioner å opprettholde den lokale befolkningen som en del av imperiets Kirke, og det var et propagandamiddel for deres religiøse politikk å dyrke og inspirere poetiske legender og fromme tradisjoner som blandet seg med Romerrikets gamle herlighet.
Her er historien fra synaksariene:
De syv brødrene var alle kristne og romerske soldater. I regjeringstiden til keiser Diokletians medkeiser Maximian Herculeus (286-305) ble han tatt på sengen av et angrep fra skyterne på Østromerriket. De krysset Donau (Ister) og ødela den tidligere romerske provinsen Trakia. Brødrene ble innrullert i Antiokia sammen med 1200 andre vernepliktige og sendt til Trakia for å bli inkludert i legionen «Legeandra».
Skyternes konge Marmaroth (Marothom) utfordret keiseren til en personlig kamp for å avgjøre krigens skjebne. Maximian var uvillig til et sammenstøt med skyternes konge, ettersom han hadde sett at han var en kjempe. Han var også en sterk og tapper kriger. Men da kom Orentius frivillig frem for å kjempe for keiseren. Orentius ba til Herren om hjelp, og deretter bekjempet han Marothom som David drepte Goliat. Slik stanset skyternes invasjon.
Keiseren ville ofre til de hedenske gudene for denne seieren, og han inviterte seierherren Orentius til å delta. Men han nektet og forklarte at han var kristen, og han sa at han beseiret fienden ved hjelp av Herren Jesu Kristi kraft. Verken løfter om heder og rikdom, inkludert Marothoms belte, eller trusler om straff kunne få ham til å avsverge Kristus. Den rasende og utakknemlige keiseren ga ordre om å forvise både Orentius og hans seks brødre til sendt i eksil til Satala i Kaukasus, i dag Sadagh i Armenia. Under den lange og ukomfortable marsjen mot Kaukasus døde alle de syv brødrene av sult eller tortur.
Den første som døde, var Heros den 22. juni i Parembol, en by på kysten mellom Trapezunt og Riza. To dager senere, den 24. juni, kom karavanen til Riza på sørbredden av Svartehavet, hvor Orentius led martyrdøden. De bandt en stein rundt halsen på ham og kastet ham i sjøen. Erkeengelen Rafael tok ham fra vannet til tørt land i Riza, hvor martyren overga sin sjel til Gud. Farnacius dro til Herren den 3. juli i Kordila, rundt tretti kilometer fra Riza. Firmus og Firminus døde den 7. juli i Aspara (Apsaros) nær Petra på østbredden av Svartehavet. Kyriakos forlot det jordiske liv i kystbyen Ziganeia (Ziganeos) den 14. juli, og Longinus døde om bord på skipet den 28. juli. Medtatt etter en storm gikk skipet på grunn i Pitindeia (Pitsunda, Pityonte), hvor liket av martyren ble gravlagt.
De bysantinske synaksariene nevner den 24. juni, Orentius’ dødsdag, som en feiring av hele gruppen, mens det armenske synaksariet Ter Israel feirer dem den 18. mars. Selv om de døde på forskjellige steder, ble de kjent som «Martyrene fra Satala», stedet hvor de hadde startet før sitt martyrium. Den nye utgaven av Martyrologium Romanum (2001) nevner dem ikke.
Kilder: Benedictines, Bunson, KIR, Patron Saints SQPN, santiebeati.it, zeno.org, oca.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden Opprettet: 12. februar 2001