Den hellige Paternus (Padarn) ble født på 900-tallet, trolig i Irland (eller Skottland). Men han reiste til Westfalen i Tyskland, hvor han ble en av de første munkene i benediktinerklosteret (Ordo Sancti Benedicti – OSB) Abdinghof i Paderborn, som var grunnlagt av den hellige Meinwerk. Men han lengtet etter større ensomhet, så senere ble han inkluser (lat: inclusio = innesperring), det vil si frivillig innemurt munk, i en celle som var bygd inntil klosteret.
Han forutsa at byen ville bli rammet av en stor brann innen tretti dager dersom innbyggerne ikke vendte seg bort fra sitt syndige liv, men han ble spottet som en seer. Men på fredag før palmesøndag, den 13. april 1058, brøt det ut brann samtidig på syv forskjellige steder i byen, og både den og klosteret ble ødelagt. Munkene unnslapp, men fordi Paternus selv hadde avlagt et løfte om streng klausur, ble han værende i sin celle under brannen, og han brant i hjel.1
Hans død gjorde sterkt inntrykk på hans samtidige. Paternus ble høyt æret av den hellige Peter Damian, og den salige Marianus Scotus besøkte stedet to uker etter brannen og ba på den matten hvor Paternus hadde omkommet.2 Denne matten ble fokus for hans kult fordi den på mirakuløst vis unnslapp flammene.
Paternus' minnedag er dødsdagen 13. april, men 10. april nevnes også. I tidligere tider var han skytshelgen for Paderborn, men også i dag blir han æret der. I kunsten blir han fremstilt som en munk i en celle, og hans attributt er et brennende talglys.