Påskeaften (Sabbatum Sanctum), dagen før påskedag, ble opprinnelig markert som en stille dag preget av faste og meditasjon, selv om det noen steder på slutten av 300-tallet synes som om nye konvertitter avla sin offentlige trosbekjennelse den dagen, før de ble tatt opp i Kirken i Påskevigilien. Men allerede på 500-tallet hadde påskefeiringen begynt å forskyve seg i tid, og vigiliefeiringen ble til en "påskeaftensliturgi". På 800-tallet begynte den ved middagstid, og fra 1300-tallet ble vigilien feiret på forskudd lørdag morgen. I Missale Romanum av 1570 ble denne praksisen slått fast som en forskrift, og messefeiring om kvelden og frem til midnatt ble forbudt. Også gudstjenestene på skjærtorsdag og langfredag ble feiret på morgenen.
Men fra 1951 tillot pave Pius XII at vigilien ble flyttet til et mer passende tidspunkt, og siden har lørdagen vært uten noen spesiell feiring. Den er Kirkens sørgedag, hvor den står ved Herrens grav. Ingen liturgi feires, alteret er udekket. Som den eneste dag i året mottas ikke Den hellige Kommunion (unntatt ved dødsfare). Noen steder er det vanlig med velsignelse av påskematen på påskeaften.
Kilder: Katolsk minileksikon (dk), Kværne/Vogt, Eilertsen, Walsh, Schauber/Schindler - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden - Sist oppdatert: 1999-10-13 20:43