Den hellige Paternus av Vannes (~440~500)

Den hellige Paternus (Patern, Padern, Padarn, Pern, Par) ble født rundt 440 i Armorica eller Aremorica (fr: Armorique), det gamle navnet på den delen av Gallia som inkluderer den nordvestlige spissen av Frankrike. Det var de britiske emigrantene som ga regionen sitt nåværende navn Bretagne (engelsk: Brittany; bretonsk: Breizh), opprinnelig Petite Bretagne («Lille Britannia») for å skjelne det fra Grande-Bretagne (Storbritannia). Paternus' identitet er usikker, og hans opprinnelse har vært mye diskutert av hagiografer. Av de syv hellige grunnleggerne av Bretagne var han den eneste som ikke hadde sin opprinnelse i Britannia, ikke engang født av immigrantforeldre i Armorica. Han var trolig av gallo-romansk opprinnelse, for hans navn er et vanlig romersk navn fra perioden.

Det heter at hans foreldre skal ha hett Petranus og Gwen (Guenn, Guéana), og at hans far dro til Irland for å bli munk, hvor Paternus sluttet seg til ham og forsonet to konger som lenge hadde ligget i strid med hverandre, før han dro over til Storbritannia for å grunnlegge to klostre. Derfra vendte han tilbake til Vannes.

Men dette skyldes nok en sammenblanding med den hellige Paternus av Wales, som var svært populær i Wales i middelalderen. I hans kloster i Cardiganshire ble det rundt 1120 skrevet en biografi om Paternus. Dette er den eneste biografien vi kjenner, og den er fullstendig upålitelig. Den smelter to helgener sammen til en; den walisiske Paternus og den bretonske Paternus. Det er ikke umulig at de to helgenene egentlig er en og samme person når man tenker på de nære kulturelle båndene mellom det sørlige Wales, Bretagne og Sørvest-England, og det fantes helgener som arbeidet på begge sider av kanalen, men det sannsynlige er at det er snakk om to forskjellige personer.

Paternus fikk sin utdannelse i klosteret Rhuys under abbed Generosus, før den hellige Gildas den Vise ble klosterets abbed. Det heter at han under en valfart til Det hellige Land sammen med de hellige David av Wales og Teilo av Llandaff (fr: Théliau) ble bispeviet i Jerusalem av byens patriark, og at han ble betrodd bispedømmet Vannes i Bretagne av kong Caradoc av Vannes da han vendte tilbake til Armorica.

Men dette er nok en ren legende, og det nye Martyrologium Romanum (2001) slår fast at Paternus ble vigslet til biskop av Vannes av den hellige Perpetuus av Tours. Denne konsekrasjonen på et bispekonsil i Vannes i 467 er en velkommen dato i en periode med svært lite dokumentasjon. På konsilet møttes seks biskoper fra provinsen Tours under forsete av metropolitten, Perpetuus, og formålet var åpenbart å opprette bispedømmet Vannes og konsekrere Paternus til dets første biskop. På et brev som ble sendt til to biskoper som var fraværende, undertegnet Paternus som nummer to etter Perpetuus, Paternus episcopus subscripsi («undertegnet biskop Paternus»).

Det synes som Paternus var den første biskopen av den gallo-romanske byen Vannes før den ble berørt av betydelig innvandring fra Britannia og Irland. Men Vannes må ha vært bispedømme på et tidligere tidspunkt, for ifølge tradisjonen døde den hellige Clarus (fr: Clair), den første biskop av Nantes, på 200-tallet mens han forkynte i bispedømmet Vannes. Synodebrevet fra konsilet i Angers den 4. oktober 453 oppgir navnene på fire bretonske prelater, og en av dem var med sikkerhet biskop av Vannes. Det er klart at da Paternus kom til Vannes, fant han en kristen menighet der, ganske sikkert liten, men allerede organisert. De hadde en bygning for sin gudsdyrkelse, nemlig et kapell viet til den hellige Symforian, en liten gallo-romansk bygning vigslet på begynnelsen av 400-tallet.

Noen kilder sier at Paternus ble biskop mellom 461 og 490, blant dem den katolske kirkehistorikeren Louis Marie Olivier Duchesne (1843-1922), mens andre at han deltok på konsilet i Vannes i 465 og ble utnent til biskop der. Han knyttet vennskapsbånd med sin nabobiskop, den hellige Samson av Dol. Paternus grunnla et kloster i Vannes. Han skal ha medvirket ved avtalen i 497 med kong Klodvig I (481-511), den første kristne frankerkongen.

Paternus døde rundt år 500 (en 15. april?), muligens i eksil, men dette er ikke sikkert. Dom Lobineau sier at han døde i 448, nitti år gammel.1 Noen kilder sier at han ble bakvasket av falske brødre og trakk seg fra sitt embete før han døde i Vannes. Det er mulig at motstanden mot ham skyldtes gnisninger mellom den keltiske og den gallo-romanske formen for kristendom.

Katedralen Saint-Pierre i Vannes ble brent av normannerne på 900-tallet, og den ble gjenoppbygd mellom 1200- og 1800-tallet. Relikviene av grunnleggeren befinner seg imidlertid ikke der. For etter at en langvarig tørke hadde skapt hungersnød i Vannetais, husket folket den hellige Paternus og så på denne hjemsøkelsen som en guddommelig straff. En delegasjon ble da sendt for å hente hans legeme, men det var umulig å rikke det fra graven. En rik innbygger i Vannes skjenket da en eiendom på høyden Boismoreau i en forstad til byen, og da kunne man flytte helgenens legeme. Derfor er hans grav ikke i katedralen, men i kirken Saint-Patern som ble bygd på den eiendommen som ble gitt til formålet. Den opprinnelige trekirken ble senere erstattet av dagens kirke.

Vikingangrepene på Bretagne førte til at hans relikvier var blant de mange som ble flyttet av frykt for at de barbariske nordmennene skulle skjende dem. Dominikanerpateren og hagiografen Albert den Store2 forteller at de i 878 ble brakt sammen med relikviene av den hellige Corentin til klosteret Marmoutier like ved Tours i departementet Indre-et-Loire.

I 933 ble de overført til klosteret Déols i provinsen Berry (i dag i departementet Indre i regionen Centre) og i 946 til det nylig grunnlagte klosteret i Issoudun (tidligere Issoundun) i departementet Indre. Dom Lobineau forteller at relikviene rundt år 1000 ble flyttet til et tryggere sted i samme by, en kirke i et priorat som bar den hellige biskopens navn og var underlagt dette abbediet. Disse relikviene ble identifisert i 1186, 1223 og 1513, og til Den franske revolusjon ble de oppbevart der i et steinskrin som sto på fire søyler. Hodet og en arm ble oppbevart i egne relikvarer som ble båret i prosesjoner. Da de religiøse ordenene ble oppløst, ble kirken i prioratet Saint-Patern stengt, og hans relikvier ble flyttet til militærskolen Saint-Cyr i Issoudun. Der ble de snart de revolusjonæres bytte, som ødela dem i 1793. Fromme mennesker reddet noen biter av hodeskallen og hele armen, som fortsatt vises frem på store fester.

Men noen relikvier var brakt tilbake til Vannes på slutten av 1100-tallet, og noen fragmenter av hans hodeskalle er fortsatt bevart i klosteret St. Paternus i Vannes. Et av fragmentene ble gitt til katedralen i Quimper, mens resten oppbevares i et malt trerelikvar formet som et bispehode med mitra. Dagens kirke Saint-Patern er fra 1727, men den ble bygd på samme sted som eldre suksessive bygninger. Kirken tiltrakk seg mange pilegrimer i middelalderen som kom for å anrope den hellige, og takket være et register som nevner gavene fra de troende, kan man beregne at det på 1300-tallet var snakk om mellom 30.000 og 40.000 pilegrimer årlig.

Under Hundreårskrigen mellom England og Frankrike (1337-1453) fortsatte valfartene til den okkuperte byen, og pilegrimene gikk til kirken om natten i lyset fra fakler, mens de trosset de engelske barrikadene. I 1407 ble kirken flere ganger rammet av interdikt, for de mange pilegrimene hadde beriket kirken betydelig på bekostning av kapitlet i katedralen, som ved hjelp av intriger klarte å få Roma til å ilegge denne midlertidige kirkestraffen. Valfartene opphørte delvis på 1400-tallet etter prekenene til den hellige Vincent Ferrer. Kirken inneholder i dag statuer av de syv grunnleggerne av Bretagne med Paternus i midten, som den eldste.

Paternus' minnedag er usikker, men Martyrologium Romanum minnes ham den 21. mai, som var hans translasjonsfest. En annen minnedag som oppgis, er 15. april, og denne feires i Vannes, Saint-Brieuc, Rennes og Quimper. Han blir ofte blandet sammen med de hellige Paternus av Avranches og Paternus av Wales (400/500-t), som begge også har minnedag 15. april. Andre minnedager er 20. juni (hans bispevielse) og 1. november (hans forsoning med sin e motstandere). Han kalles noen ganger Paternus den Eldre for å skjelne ham fra den hellige Paternus av Sens, som kom fra Coutances i Normandie og ble myrdet i Saint-Pierre-le-Vif i Sens i Burgund i 726.

Paternus' kult er eldre enn de fleste andre helgener fra Bretagne, og den fikk pavelig stadfestelse i 1964 da pave Paul VI (1963-78) utropte ham som skytshelgen for bispedømmet Vannes i det apostoliske brevet Armoricae regionis. Han er den fremste skytshelgenen for bispedømmet.

Med loven av 12. juli 1790 ble de franske bispedømmegrensene revidert for å overensstemme med de nye departementene, og i 1801 ble grensene stadfestet gjennom konkordatet mellom Napoleon og Den hellige Stol. Siden da har Bretagne bestått av fem bispedømmer med samme grenser som departementene, nemlig Quimper et Léon (departementet Finistère), Saint-Brieuc et Tréguier (departementet Côtes d'Armor), Vannes (departementet Morbihan), Rennes (departementet Ille-et-Vilaine) og Nantes (departementet Loire-Atlantique). Bispedømmene Cornouaille og Léon ble slått sammen (Quimper et Léon), det samme ble bispedømmene Saint-Brieuc og Tréguier (Saint-Brieuc et Tréguier), bispedømmet Dol ble innlemmet i Rennes og Saint-Brieuc og bispedømmet Saint-Malo i bispedømmene Rennes, Saint-Brieuc og Vannes.

Fra 447 til 632 ble syv munker betraktet av befolkningen i Armorica som de viktigste helgenene og grunnleggerne av det bretonske landet (De syv hellige grunnleggerne av Bretagne). I tillegg til Paternus var det de hellige Brioc av Bretagne (ca 420-520), Tudwal av Tréguier (fr: Tugdual) (ca 528-ca 564), Paulus Aurelian av Léon (fr: Pol) (ca 480-ca 573), Corentin av Quimper (ca 375-ca 460), Samson av Dol (ca 490-ca 565) og Malo av Aleth (ca 520-ca 640). Paternus er uten tvil den minst kjente av disse.