Den hellige Peter Calungsod (1654-1672)

Den helllige Peter Calungsod (1654-1672)

Den hellige Peter Calungsod (sp: Pedro) ble født den 21. juli 1654 i øygruppen Visayas i det sentrale Filippinene, trolig i Ginatilan på øya Cebu i Capitanía General de las Filipinas i Det spanske imperiet. Spanske dokumenter fra den tiden kaller ham enten Calongsor, Calonsor eller Calansor. Det er en viss usikkerhet om nøyaktig hvor Peter kom fra, for historiske kilder nevner aldri det nøyaktige stedet og kaller ham bare «Pedro Calonsor, El Visayo» [fra øygruppen Visayas]. Det mest sannsynlige er at han kommer fra Ginatilan, fordi jesuittene hadde et hus der og det er sannsynlig at den salige p. Diégo Aloisius de San Vitores hadde arbeidet der før han dro til Guam. Historisk forskning har også foreslått alternative steder: Hinunangan og Hinundayan i provinsen Timog Leyten, samt distriktet Molo i Iloilo. Loboc i Bohol hevder også å være stedet. Alle disse stedene var en del av bispedømmet Cebu på den tiden.

Det er bevart få detaljer om hans tidlige liv før hans misjonsarbeid og død. Det er trolig at han fikk en grunnleggende utdannelse på en jesuittisk kostskole, det vil si å lese og skrive samt katekismen. I tillegg til sitt morsmål lærte han spansk og chamorro. Han var også dyktig til å tegne og male, gjorde noe snekkerarbeid, skrev noter og sang og opptrådte til og med på scenen. Han kunne også nok latin til å ministrere ved messen. Han forlot trolig hjemmet som fjortenåring og sluttet seg til en jesuittmisjon . Han virket som legkateket og sakristan.

I 1668 dro noen spanske jesuittmisjonærer fra Filippinene til chamorros på øygruppa Islas de los Ladrones («Tyvenes øyer»; senere Marianene) i Stillehavet for å forkynne den kristne tro der, og en av deres sytten medhjelpere var den fjortenårige Peter. Marianene sto den gangen under bispedømmet Cebus jurisdiksjon, og Peter kom i følge krøniken dit den 16. juni 1668.

Filippinske legmenn som Peter hjalp ifølge jesuittiske arkiver misjonærene som kateketer, sakristaner og ministranter. På den tiden pleide jesuittene å ta under sine vinger de gløggeste og friskeste guttene i hver by og lære dem spansk og litt latin. Guttene lærte også å lese og skrive og de fikk lære katekismen. Fra denne gruppen rekrutterte jesuittene frivillige som kunne hjelpe dem med å etablere nye misjonsstasjoner. I dag ville de tilsvare seminarister på lavere (innledende) seminarer. Disse guttene lærte bort kristne salmer til de innfødte, spesielt barna, og de ledsaget prestene på deres anstrengende reiser til fots i all slags vær. De hjalp også til med å bygge kapeller og bolighus.

Livet på los Ladrones var hardt. Forsyningene til misjonen kom ikke regelmessig, jungelen var for tett til å kunne krysses, klippene var for bratte til å kunne klatres i og øyene ble ofte rammet av ødeleggende tyfoner. Men til tross for dette holdt misjonærene ut, og misjonen ble velsignet med mange omvendelser. Misjonærene ga senere øygruppen navnet Marianene (Islas Marianas) etter kongens mor, enkedronning Mariana (Maria Ana av Østerrike), som ga misjonen økonomisk støtte.

En kinesisk medisinmann ved navn Choco, en kriminell fra Manila som var sendt i eksil til Guam, ble misunnelig på misjonærenes prestisje blant chamorros, så han satte ut et rykte om at dåpsvannet som ble brukt av misjonærene, var giftig. Og siden noen sykelige barn døde etter dåpen, trodde mange på ryktesprederen og falt fra troen. Chocos kampanje ble støttet av macanjas (trollmennene) og urritaos (unge mannlige prostituerte), som hatet misjonærene, og sammen med apostatene (de frafalne) begynte de å forfølge misjonærene.

Superioren for misjonen, den salige jesuittpresten Diégo Aloisius de San Vitores (1627-72), reiste i 1672 på en skjebnesvanger reise til øya San Juan, i dag Guam. Fra misjonsstasjonen ble han bare ledsaget av den syttenårige legkateketen Peter. På leting etter en rømt ledsager ved navn Esteban kom de rundt klokken syv om morgenen lørdag den 2. april til landsbyen Tumhon. Der fikk de høre at hustruen til landsbyhøvdingen Matapang nettopp hadde født en jente, så de dro til jentas far for å be ham bringe jenta til dåpen. Matapang var blitt kristen og en venn av misjonærene, men influert av Chocos historier hadde han falt fra troen og nektet nå rasende å få datteren døpt.

For å gi Matapang litt tid til å roe seg ned, samlet p. Diégo og Peter barna og noen voksne fra landsbyen på en strand i Tumhon, som ligger noen kilometer fra Agana. Der startet de å synge med dem sannhetene i den katolske tro. De inviterte Matapang til å slutte seg til dem, men han ropte tilbake at han var sint på Gud og allerede hadde fått nok av den kristne lære.

Matapang var så rasende at han bestemte seg for å drepe presten. Han gikk og spurte en annen mann fra landsbyen, en viss Hirao, som ikke var kristen, om å hjelpe ham. Hirao nektet først, fordi han husket misjonærenes vennlighet mot de innfødte, men da Matapang kalte ham en feiging, ble han sint og gikk med på å bli med.

I mellomtiden, under Matapangs korte fravær, tok p. San Vitores sjansen på å døpe Matapangs nyfødte datter. Hun var brakt til pateren av Matapangs kristne hustru i strid med høvdingens ønske. Da Matapang fikk høre om dåpen, ble han enda mer rasende. Væpnet med spyd og catanas (macheter) kom han og Hirao over p. San Vitores og Peter Calungsod som drev og underviste barna og de voksne i katekismen.

De kastet spyd mot Peter, men han var ung og rask og unngikk dem. Han kunne lett ha reddet seg unna, men han ville ikke etterlate p. Diégo alene og valgte å bli ved prestens side. De som kjente ham, sa at han ville ha bekjempet angriperne hvis han hadde hatt våpen, men p. Diégo tillot aldri sine ledsagere å bære våpen. Til slutt ble Peter truffet i brystet av et spyd som Matapang kastet, og for å sikre seg at han var død, kløyvde Hirao hans hode med et hogg med en catana. P. San Vitores styrtet til og ga Peter den sakramentale absolusjon, men han ble drept på samme måte noen minutter etter Peter. Dette skjedde den 2. april 1672 og Peter var sytten år gammel. De to morderne knuste Peters elfenbeinskors, og martyrenes legemer ble bundet til en stor stein og kastet på sjøen. Deres levninger ble aldri funnet. Gjennom deres misjonsarbeid ble mange innfødte chamorros omvendt til kristendommen.

En måned etter San Vitores' og Calungsods martyrium ble det startet en saligkåringsprosess, men opprinnelig bare for San Vitores. Politisk og religiøs uro forsinket imidlertid prosessen, som til slutt stoppet helt opp. Da bispedømmet Hagåtña (Agaña) på Guam forberedte sitt tyveårsjubileum i 1981, ble saligkåringssaken for San Vitores fra 1673 gjenoppdaget i gamle manuskripter. Saken ble gjenopptatt etter over 300 år, og den 6. oktober 1985 ble p. Diégo Aloisius de San Vitores saligkåret av den salige pave Johannes Paul II (1978-2005) som Marianenes protomartyr. Grunnen til at ikke Peter Calungsod ble saligkåret samtidig, var at undersøkelsene om ham knapt var kommet i gang, og det var et ønske å få gjennomført saligkåringen av p. San Vitores innen et viktig kirkelig jubileum på Guam på Marianene.

I 1980 ba senere kardinal (fra 1985) og erkebiskop av Cebu (1982-2011) Ricardo Vital (f. 1931) om tillatelse fra Vatikanet til å sette igang prosessen for salig- og helligkåring av Peter Calungsod. I mars 1997 godkjente Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet aktene fra informasjonsprosessen på bispedømmenivå. Positio Super Martyrio, som i det vesentlige bygde på San Vitores saligkåring, ble fullført i 1999. Pave Johannes Paul II ønsket å inkludere en ung asiatisk legperson i hans første saligkåring i jubileumsåret 2000, så han viste en spesiell interesse for Calungsods sak.

Han undertegnet den 27. januar 2000 dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente Peter Calungsods død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og han fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Han ble saligkåret den 5. mars 2000 av pave Johannes Paul II sammen med 43 andre martyrer fra tre kontinenter – de første saligkåringene i det hellige år 2000. Blant de 16 000 menneskene på Petersplassen var tusen filippinske pilegrimer. Peter er den andre filippiner som har blitt saligkåret – den første, Lorenzo Ruiz, ble saligkåret i Manila i 1981 og helligkåret i 1987.

Den 19. desember 2011 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et nytt mirakel på hans forbønn, noe som åpnet for en snarlig helligkåring. Miraklet skjedde den 26. mars 2003, da en kvinne fra Leyte som var erklært klinisk død av legene to timer etter et hjerteatakk, ble brakt tilbake til livet igjen da en lege ba om Calungsods forbønn. Han ble helligkåret av paven den 21. oktober 2012 på Petersplassen i Roma sammen med seks andre, de hellige Johannes Baptist Piamarta (1841-1913), Jakob Berthieu SJ (1838-96), Maria Carmen Sallés y Barangueras (1848-1911), Marianne Cope (1838-1918), Kateri Tekakwitha (1656-80) og Anna Schäffer (1882-1925). 80 000 mennesker var til stede på plassen.

Den filippinske kardinalen Ricardo Jamin Vidal koncelebrerte i helligkåringsmessen. Blant de syv nye hellige var Peter Calungsod den eneste uten en relikvie av første klasse utstilt for de troendes venerasjon, ettersom hans legeme ble kastet på sjøen. Men kardinal Vidal hadde brakt en relikvie av andre klasse fra Guam, nemlig den catanaen som ble brukt til å kløyve Peters hode.

Peter er den andre helligkårede filippiner etter Lorenzo Ruiz. I Martyrologium Romanum feires hans fest på dødsdagen 2. april, samme dag som San Vitores.