En av De nitten Algerie-martyrene
Den salige Peter Lucian Claverie (fr: Pierre-Lucien) ble født den 8. mai 1938 i bydelen Bab-el-Oued nord for sentrum i hovedstaden Alger i Algerie, som da var en del av Frankrike. Bab-el-Oued var da den viktigste bydelen for fattige pieds-noirs («svartføtter»), inkludert mange fattige fiskere. Svartføtter var navnet på de europeerne, hovedsakelig franskmenn, som var født i Algerie. Han var fransk statsborger og fjerdegenerasjons kolonist. Han vokste opp som katolikk, men familien var ikke spesielt fromme. Som tiåring ble han i 1948 med i en speidergruppe som ble drevet av dominikanerne. Hans mor og søster forlot Algerie like før uavhengigheten i 1962, mens hans far dro i 1963 da han gikk av med pensjon.
Da Peter hadde fullført sine studier og tatt sin bachelorgrad, reiste han i 1957 til Grenoble i Frankrike for universitetsstudier i matematikk, fysikk og kjemi. Der ble han konfrontert med protester mot det franske nærværet i Algerie og innså begrensningene til den franske verden han hadde vokst opp i. Som yngre hadde han ingen kontakt med muslimske eller arabisktalende algeriere. Han følte nå kontrasten mellom den kolonialistiske mentaliteten han ble oppdratt i og behovet for å se på muslimer som brødre. «Vi var ikke rasistiske, bare likegyldige, vi kjente ikke folk flest i dette landet (...) Jeg kunne leve i tyve år i det jeg nå kaller en «koloniboble» uten å se de andre», skrev han som moden mann.
Men han opplevde et stadig sterkere kall til det religiøse liv og sluttet seg til dominikanerordenen (Ordo Fratrum Prædicatorum – OP). Han påbegynte den 7. desember 1958 sitt novisiat i klosteret i Lille i fransk Flandern helt nord i landet. Lille er hovedstad i departementet Nord og regionen Hauts-de-France. Etter novisiatet avla han sine første løfter i desember 1959. Han fortsatte sine studier ved Le Saulchoir, som var et dominikansk institutt nær Paris, hvor han leste verkene til dominikanerne Yves Congar (1904-95; kardinal fra 1994) og Marie-Dominique Chenu (1895-1990). Mens han gjennomførte sin formasjon og utdannelse, ble den algeriske uavhengighetskrigen som startet i 1954, avsluttet i 1962 med selvstendighet for Algerie. Peter Claverie ble presteviet den 4. juli 1965 av biskop Jean-Baptiste-Étienne Sauvage (1908-91) av Annecy i departementet Haute-Savoie i regionen Auvergne-Rhône-Alpes sørøst i Frankrike (1962-83).
Peter vendte tilbake til Alger fra mars 1962 til september 1963 for å fullføre sin militærtjeneste, og han arbeidet med kapellaner og drev en klubb for vervede menn, men han nektet å bære våpen. Etter eget ønske valgte han å vende tilbake til Algerie igjen i juli 1967, ikke på grunn av nostalgi og heller ikke på grunn av familien, for de hadde reist ved utbruddet av krigen, men for å delta i oppbyggingen av sin nye og uavhengige nasjon. Denne ideen inspirerte ham, og han begynte straks å lære seg det arabiske språket og ble en kjent referanse når det gjaldt islam. I 1970 utnevnte biskop Jean Scotto (1913-93) av Constantine-Hippone (1970-83) ham til sin personlige assistent. Fra januar 1973 til 1981 drev han i Alger Centre des Glycines, som var et institutt for studier av klassisk arabisk og islam. Den opprinnelige tanken bak instituttet var å ta imot de ordensfolkene som planla å tjene i Algerie. Men uavhengigheten fikk en god del muslimer til å komme til senteret, ivrige etter å kjenne sin kultur bedre og ønsket å lære arabisk, siden språket i kolonitiden hadde vært fransk.
Claverie var en mann av dialog og han deltok i utallige møter mellom kristne og muslimer, men var til tider kritisk til formelle inter-religiøse konferanser som han følte beveget seg alt for mye på overflaten av tingene. Han skydde disse møtene siden han mente at de bare genererte slagord og glattet over teologiske forskjeller. Han hadde slike fremragende kunnskaper om islam at folket i Oran kalte ham «muslimenes biskop». Dette var en tittel som må ha gledet ham, siden han hadde drømt om å etablere en sann dialog mellom alle troende uansett tro eller trosbekjennelse. Claverie mente også at den islamske tro var autentisk i praksis ved å fokusere på mennesker heller enn på teorier. Han sa at «dialog er et arbeid som vi ustanselig må komme tilbake til, den alene lar oss avvæpne fanatismen, både vår egen og de andres». Han sa også at «islam vet hvordan å være tolerant». I 1974 sluttet han seg til en gren av Cimade, som var en fransk ikke-statlig organisasjon som viet seg til å hjelpe de undertrykte og minoriteter.
Den 25. mai 1981 ble han utnevnt av den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) til biskop av Oran etter biskop Henri Antoine Marie Teissier (f. 1929) av Oran (1973-80), som var utnevnt til koadjutor-erkebiskop av Alger (1981-88) og senere etterfulgte som erkebiskop (1988-2008). Peter Claverie ble bispeviet den 2. oktober 1981 av kardinal Léon-Étienne Duval (1903-96), erkebiskop av Alger (1954-88), kardinal fra 1965, assistert av erkebiskop Michel Callens MAfr (1918-90), prelat av Tunis (1965-90), og erkebiskop Jean-Berchmans-Marcel-Yves-Marie-Bernard Chabbert OFM (1920-2016) av Rabat (1967-82), senere erkebiskop-biskop av Perpignan-Elne i Frankrike (1982-96).
Oran ligger ved Middelhavskysten i det nordvestlige Algerie. Bispedømmet som ble betrodd ham, var svært lite: bare 1 500 katolikker av over fem millioner innbyggere, med ti sogn, ni sekularprester, tretten ordensprester og 45 ordenssøstre. Han var i konstant bevegelse fra ett område til et annet og besøkte de mest isolerte samfunn. Biskopen ga den store katedralen fra kolonitiden, Cathédrale du Sacré-Cœur, til de algeriske myndighetene, som gjorde den om til et regionalt bibliotek i 1984 og et offentlig bibliotek i 1996. Biskopens sete ble flyttet til sognekirken Sainte-Marie i bydelen Saint-Eugene, og den ble dermed Cathédrale Sainte-Marie.
Biskop Claverie opprettet biblioteker og rehabilitasjonssentere for de handikappede samt utdannelsessentre for kvinner. Han var fransk, men ettersom han var født i Algerie, så han på seg selv som en ekte algerier. I 1981 søkte han om algerisk statsborgerskap, men han fikk det aldri. Fra 1992 og fremover, etter at den algeriske borgerkrigen brøt ut, kom det trusler mot den lille katolske kirken som for det meste betjente utenlandske arbeidere. Det var mange i Europa som rådet ham og andre kirkelige ledere til å forlate landet og komme seg i trygghet, men biskop Claverie nektet å forlate det folket som hele hans liv var knyttet til. Under krisen nektet han også å forholde seg taus. Om han syntes det var viktig, nølte han ikke med å kritisere offentlig de to hovedrolleinnehaverne i krigen, «Den islamske redningsfronten» (Front islamique du salut – FIS) og den algeriske regjeringen. Men de stadig mer bekymringsfulle bølgene av fanatisme og intoleranse endret ikke biskop Claveries pastorale strategi, og han gjentok stadig at «stikkordet for min tro er dialogen, ikke som en opportunistisk taktikk, men fordi den er grunnleggende for Guds forhold til menneskene og mennesker imellom».
Som biskop var Peter Claverie engasjert i økumenikk og dialog med islam, og han drømte om en fredelig sameksistens med muslimene i det uavhengige Algerie. Han var også kjent for sine studier av islamsk kultur og for å ha mestret klassisk arabisk. Claverie var også en produktiv forfatter om dialog, som han gjorde til det sentrale fokus i sitt liv som biskop. I 1993 spådde han i en debatt at det var uunngåelig at det ville komme en bølge av migrasjon nordover til Europa og at «Europas ansikt kommer til å endres».
Fanatismen skapte de første martyrene da de drepte prester og ordenssøstre, ofte eldre, alltid forsvarsløse, alle med et liv i uegennyttig tjeneste for Algerie. Biskopens reaksjon var svært hard, nesten sint: «Det at jeg er et mål, kan jeg forstå ettersom jeg er biskop, kanskje jeg i noen menneskers øyne representerer en hatet eller farlig institusjon, men å angripe disse eldre misjonærene, det forstår jeg ikke». Også innfødte algeriere ble rammet, de som kjempet for et åpent og pluralistisk Algerie. De drepte var for det meste forfattere, kunstnere, intellektuelle, kvinner, politimenn, mange beskjedne mennesker som nektet å bøye seg for ordrene fra de væpnede gruppene, samt 99 imamer som nektet å rettferdiggjøre volden. Den 21. mai 1996 ble munkene i Tibhirine myrdet, og biskop Claverie visste at også han var truet.
Den 1. august 1996 kom han tilbake til Oran etter en reise til Alger, hvor han hadde truffet den franske utenriksministeren (1995-97) Hervé de Charette (f. 1938) for å snakke om franske innbyggere i Algerie og hvordan de best kunne være trygge for konflikten. Han hadde også vært tilstede på en feiring til minne om de syv drepte munkene fra Vår Frue av Atlas i Tibhirine.
Da han like før midnatt gikk inn i bispegården sammen med sin sjåfør og venn, den 21-årige muslimen Mohamed Bouchikhi (1975-96), eksploderte en fjernstyrt bombe som ødela inngangen til huset og drepte dem begge. Biskop Claverie var 58 år gammel. Det var under hans begravelse at de muslimske sørgende beskrev Claverie som «muslimens biskop». Syv personer ble kjent skyldige og den 23. mars dømt til døden for sin medvirkning i angrepet, men Den katolske kirke i Algerie ba om at dødsdommene skulle omgjøres til fengselsstraff, noe som ble innvilget. Mordet på biskopen var et enormt sjokk for de franske innbyggerne. Han ble etterfulgt som biskop av Oran (1998-2012) av Alphonse Georger (f. 1936), en franskmann med algerisk statsborgerskap siden 1977. I 1998 ble syv personer dømt til døden for medvirkning i attentatet mot Peter Lucian Claverie.
I Colosseum mintes pave Johannes Paul II den 7. mai 2000 «De nye martyrene» fra 1900-tallet, og blant dem nevnte han: «I den store algeriske stormen, som krevde titusener av liv, står Kirken i Algerie, som verken har makt eller ytre prakt. Hun måtte betale en pris av nitten martyrer i løpet av noen få år: en maristbror, seks ordenssøstre i Alger, fire Hvite fedre i Tizi-Ouzou, de syv trappistmunkene fra Atlas og Pierre Claverie, biskop av Oran».
Den 26. januar 2018 undertegnet pave Frans dekretet som anerkjente de nittens død som et martyrium in odium fidei («av hat til troen»), noe som betydde en snarlig saligkåring. De nitten Algerie-martyrene ble saligkåret den 8. desember 2018 utendørs i fortet Notre-Dame de Santa Cruz i Oran i Algerie. Som vanlig i dette pontifikatet ble saligkåringen ikke foretatt av paven selv, men av hans spesielle utsending, i dette tilfelle Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Giovanni Angelo Becciu. Tilstede var også Mohamed Aïssa, den algeriske ministeren for religiøse anliggender, og 1 200 andre. Som minnedag for hele gruppen ble 8. mai valgt, den dagen de to første martyrene ble drept i 1994. Ellers har martyrene sine minnedager på den enkeltes dødsdag. Biskop Peter Claverie fikk æren av å gi gruppen navn, «Den salige Peter Claverie og atten ledsagere, martyrer». Han minnes på dødsdagen 1. august.
Kilder: CatholicSaints.Info, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, catholic-hierarchy.org, newsaints.faithweb.com, africamission-mafr.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 7. september 2019