Den hellige Patermutius av Egypt og to ledsagere (d. ~363)

Den hellige Patermutius (Patermuthius, Patermouthios; egentlig Pater Mucius) levde i Egypt på 300-tallet. Han skal ha vært en notorisk røver før han ble omvendt av den hellige egyptiske eremitten Copres (Copretes). Deretter ble også Patermutius eneboer sammen med Copres i den egyptiske ørkenen.

Dette var på keiser Julian den Frafalnes (Apostaten) tid (361-63). Da apostaten dro i krigen mot perserne og kom til Egypt, ble de to eneboerne angitt av avgudsdyrkerne som ivrige kristne. Keiseren lot dem arrestere og bringe frem for seg, Patermutius var 75 år gammel, mens Copres bare var 45. Tyrannen forhørte dem hver for seg og forsøkte gjennom smiger å bringe dem til frafall, noe som også lyktes ham i Copres' tilfelle.

Da Patermutius ble brakt til fengselet, og Copres kom til syne fri og kledd i praktfulle klær, sukket og gråt han over sin ledsagers ulykksalige frafall. Men Copres omvendte seg igjen, hvorpå tyrannen fikk revet ut tungen på ham og lot ham kaste i en ildovn sammen med Patermutius. Da en soldat ved navn Alexander som sto vakt der så de to hellige stående uskadd midt i ilden og hørte at de lovpriste Gud, bekjente han Kristus, hvorpå også han ble kastet i ilden. Han oppga sin ånd i flammene, uten at hans legeme ble skadet på noen måte den. Deretter fikk keiser Julian Patermutius og Copres tatt ut av ovnen og halshogges fordi de forble faste i sin tro på Jesus Kristus. Deres martyrium skjedde ifølge den førkonsiliære utgaven av Martyrologium Romanum rundt 363.

Disse tre martyrenes legemer ble sannsynligvis brakt til Roma sammen med levningene av de hellige Cyrus og Johannes, hvor de ble oppbevart i en kirke som ble bygd til deres ære i det området som senere ble til den jødiske gettoen. Da denne kirken ble revet, lot den hellige pave Pius V relikviene bringe til kirken St. Angelus. Piazza skriver at relikviene delvis befinner seg i St. Angelus i Pescaria og delvis i St. Maria in Vallicella.

Selv om disse mennene garantert var martyrer, kan deres angivelige akter kan ikke aksepteres som historiske. Deres minnedag i Martyrologium Romanum er 9. juli, men 17. desember nevnes også.