Den hellige Fronto (lat: Frontus, Frontius; fr: Front, Fronton; it: Frontone) var en tidlig apostel i Périgord i Aquitania sammen med den hellige Georg av Le Puy (fr: Georges). Périgord er en naturregion og tidligere provins i Frankrike, som tilnærmet tilsvarer til det nåværende departementet Dordogne i regionen Aquitaine (fra 2016: regionen Aquitaine-Limousin-Poitou-Charentes). De er begge historiske personer, men deres biografier er fullstendig overskygget av historisk verdiløse legender. Denne er hentet fra Les Petits Bollandistes: Vies des saints, tome 12:
Legenden forteller at Fronto var israelitt av Juda stamme og ble født i Lykaonia (lat: Lycaonia: gr: Λυκαονία) i det indre av Lilleasia. Hans far var Simeon og hans mor Frontonia, som begge observerte Moseloven trofast, og de var bemerkelsesverdige for strengheten i deres livsstil, og de hadde en sterk tro på løftene om en Messias. Vi vet ikke hvor gammel Fronto kunne ha vært da Frelseren ble født i verden, men en from tradisjon, basert på vitnesbyrd fra noen seriøse historikere, sier at han allerede hadde forlatt sin far og sin mor og hadde trukket seg tilbake til Karmelberget for å leve som eremitt etter eksempel av profetene Elia og Elisja. Krøniken til de spanske karmelittene sier også at Fronto, før han trakk seg tilbake til Karmelberget, var soldat under kong Herodes og ble døpt av den hellige Johannes døperen. Det var sannsynligvis på Karmelberget, i utøvelsen av kontemplasjon og studier av loven og profetene, at Fronto skaffet seg den utdannelse og ordenes makt som historikere tilskriver ham, for senere å forbedre dem ytterligere i Frelserens skole.
Da Herren Jesus Kristus, etter å ha reist fra Nasaret, ble manifestert for verden ved sin forkynnelse og sine mirakler, dro brødrene på Karmelberget, blant dem Fronto, ned fra fjellet og sluttet seg til Ham. Som lærde i Skriften og profetene hadde de ingen problemer med å anerkjenne ham som Messias og knytte seg til hans person. Fronto ble døpt av den hellige apostelen Peter på Jesu Kristi kommando, og han var en av de 72 (70) disiplene som den guddommelige Mester valgte og sendte ut to og to til alle byer og steder han selv ville dra, ga dem makt til å helbrede de syke, drive ut demoner og utføre alle slags mirakler.
I egenskap av disippel var vår helgen vitne til Gudemenneskets beundringsverdig liv. Da apostlene og disiplene etter Kristi himmelfart og pinse, fylt av Den Hellige Ånd, delte erobringen av verden for evangeliet mellom seg, knyttet Fronto seg til Peter og ble hans spesielle favoritt. Han delte denne apostelens hellige virke i Palestina, Antiokia og Roma. I sistnevnte by tiltrakk Fronto seg offentlig oppmerksomhet, ikke bare for sin veltalenhet, men også for et stort mirakel.
Datteren av en senator var plaget av demoner som hadde besatt henne i fjorten år. Hun ble tatt med til Fronto, som ble bedt om å helbrede henne. Men de onde åndene tålte ikke apostelens nærvær, og de ble tvunget til å innrømme sin maktesløshet, og de bekjente i hele folkets nærvær kraften i Jesu navn og guddommeligheten i den læren som ble forkynt av Fronto. De utbrøt: «O utsending fra Den Høyeste, hvorfor kom du etter oss til denne byen? Du forfølger oss uansett hvor vi er. O Jesus fra Nasaret! hvorfor blir vi utsatt for en slik grusom pine? Denne mannens kraft er så stor at vi ikke kan motstå den».
Men jenta kastet seg for apostelens føtter, som ble berørt og ba denne bønnen til Gud: «Herre, som har gitt til dine tjenere makt over helvetes krefter, hør nådigst mine bønner og herliggjør Ditt hellige navn ved å helbrede denne din tjenerinne, ved å drive ut den legionen av demoner som har hatt makten over henne». Og i samme øyeblikk var jenta befridd, demonene forlot henne og et kraftig lys spredte seg på henne og den oppmerksomme og forbausede menneskemengden.
Nyheten om dette miraklet, som ble utført på offentlig sted midt blant folket, spredte seg snart over hele byen og brakte vår helgen stor ære. Folk kom for å høre hans enkle og overbevisende tale, og de ønsket å være vitne til hans verk, for dette miraklet var ikke det eneste han bevirket i byen Roma. Det fortelles også at han ga synet til to blinde, helbredet fire med vatersott og en spedalsk, og han foretok mange andre mirakuløse helbredelser, hjulpet av Guds kraft.
Fronto, Peters elskede disippel, ble sendt til Nedre Guyenne (Guienne), en gammel provins som omtrent tilsvarte romernes Aquitania Secunda og erkebispedømmet Bordeaux, for å gi de adelige Pétrocoriens elementær religionsopplæring og lære dem prinsippene i troen. Georg ble gitt ham som ledsager og ble utsett til å dra spesielt til folket som ble kalt Vélay. Etter å ha gått i tre dager, kom Fronto og Georg til Bolsena, en liten by ved innsjøen av samme navn, i dag i provinsen Viterbo i den nordlige delen av regionen Lazio. De hadde vurdert det som egnet å stanse der, og der forkynte de evangeliet til hedningene, som strømmet til for å høre og være vitne til deres mirakler. Der skulle vår helgens tro settes på prøve, smertefullt, men nødvendig for å autorisere hans guddommelige oppdrag med et slående mirakel, og styrke troen til de nylig omvendte hedningene. Gud tillot at Georg plutselig døde på høyden av sin forkynnelse. Denne plutselige død skapte ødeleggelse i Frontos hjerte. Det samme kall til tro, i likhet med Jesus og apostelfyrsten var Fronto og Georg nært forent og elsket hverandre, og den samme misjonen de hadde fått fra Peter om å omvende gallerne, hadde gjort deres vennskap enda mer intimt.
Nå var Fronto utrøstelig ved vennens død, og Den Hellige Ånd lot ham ikke forstå at han var manifestasjonen av Guds herlighet og guddommeligheten i hans lære, lagt i en grav og beordret til å holde liket av sin venn med forsiktighet. Snart var han i all hast tilbake på veien til Roma for å la Peter høre nyheten om hans ulykke. Oppløst i tårer kastet han seg ved apostelens føtter, som Marta ved Jesu føtter etter Lasarus’ død, og sa: «Han du elsket og som du ga meg som ledsager, er død, men kom med meg og gjenoppliv ham». Apostelen sa mildt, like mye beveget av Frontos store mildhet som av Georgs død: «Reis deg, min sønn, reis deg. Din venns død er bare for å manifestere Guds herlighet. Ta denne staven og legg den på din venns legeme og påkall Jesu hellige Navn, og din venn vil komme tilbake». Disse enkle og overbevisende ordene som de som er inspirert av Guds Ånd, la den mest urokkelige tro i Frontos hjerte. Han reiste seg, trøstet og velsignet, og dro raskt for å utføre apostelens instruksjoner til punkt og prikke.
Men meldingen om dødsfallet til en av predikantene i Bolsena hadde spredt seg blant folkene omkring. Det ble fortalt om Frontos fortvilelse, at han hadde tatt hånd om sin venns legemet og om hans hastige avgang til byen Roma. Man forventet en ekstraordinær hendelse, og den antatte datoen for helgenens retur, strømmet det til mennesker fra alle kanter og omringet Georgs grav. Så viste Fronto seg, tristhet mørknet ikke lenger hans ansikt, men alle så hans glede. Den tause folkemengden som hadde samlet seg, delte seg så Fronto kunne slippe frem til graven. Den ble åpnet, slik som Jesus Kristus gjorde da hen gjenoppvekket Lasarus. Da la Fronto Peters stav på kroppen av sin venn og sa: «I Jesu Kristi navn befaler jeg deg å stå opp». Og straks reiste Georg seg, gikk opp av graven og kastet seg i Frontos armer, og begge takket Gud av ett hjerte og én stemme. Og publikum, som var entusiastisk berørt av det som hadde skjedd, proklamerte kraften i Jesu Kristi Navn og hans guddommelige lære. Hedningene hadde inntil da vært døve for apostlenes forkynnelsen, men to av dem som hadde vært mest motvillig til å omfavne den nye troen, kastet seg for Frontos føtter, avsverget sine feil og ba om dåpen. Og Fronte og Georg beundret deres tro og den fantastiske forandringen som nåden hadde gjort i deres sinn, var raske til å døpe dem.
Frontus skulle følge Georg til den byen som Peter hadde utpekt som hovedscene for hans forkynnelse. Etter å ha formant alle troende i Bolsena om utholdenhet, ga han dem noen av de prester og diakoner han hadde ordinert, og deretter forlot han byen sammen med Georg og sine tre disipler, Frontasius, Severin og Severian (fr: Frontaise, Séverin et Sévérien), og de gikk alle sammen mot distriktet Vélay og forkynte evangeliet på alle de stedene hvor de gikk, og de fikk mange proselytter. De nådde Vélaunes, som da var hovedstaden i Vélay (Vellavia eller Ruessium), i dag Saint-Paulien. Guds ånd hadde gått foran og hadde forberedt grunnen. Da de kom inn i byen, kom en høytstående kvinne, som krønikene ikke har bevart navnet på, for å tilby dem gjestfrihet i sitt hus, som lå ved vannet i Borne. Det var en stor ære for henne å motta Guds sendebud, for Jesus sa jo til sine apostler: «Den som tar imot dere, tar imot meg selv». Hennes nestekjærlighet var ikke uten belønning. Gud reserverte for den nestekjærlige kvinnen i Vélaunes og alle medlemmer av hennes familie de første stråler av tro for hennes sjenerøse gjestfrihet til evangeliske arbeidere. Hun lyttet med hellig glupskhet til apostlenes forkynnelse og var den første de kalte, og hennes familie ble den første kristne familien i Vélay.
En kveld da hun sov, viste en engel seg for henne i en drøm og sa: «Stå opp og gå til fjellet Anis, og der, vil du bli vist hva dere skal gjøre for Guds ære». Hun var lydig mot engelens ord, og så snart det var dag, sto hun opp og skyndte seg å utføre ordrene hun hadde mottatt. Men fjellet Anis, som lå noen kilometer fra Vélaunes, var høyt, og veien for å klatre opp var lang og smertefull. Da den ydmyke Guds tjener hadde kommet til toppen, var hun utmattet og trett, så hun satte seg på en stein for å hvile, og der sovnet hun.
Gud viste henne i en drøm at bare et steinkast fra stedet hvor hun var, var en klippe formet som et steinalter og omgitt av engler, og midt blant disse englene var en jomfru av stor skjønnhet og kronet med et strålende diadem. Hun spurte om navnet på den skjønne kvinnen, og en engel svarte: «Hun heter Guds Mor. Hun setter spesielt stor pris på sin Sønns venner, Fronto og Georg, og i favør av disse to apostlene valgte hun dette stedet å være spesielt æret på». Og etter at den fromme kvinnen våknet, takket hun Gud og skyndte seg ned fra fjellet for å gå til de to biskopene og fortelle hva hun hadde sett og hørt, og hun sa: «En Guds engel dukket opp for meg i søvne, og han sa til meg: «Gå til fjellet Anis, og der vil du bli vist hva dere skal gjøre for Guds ære. Jeg gikk til toppen av fjellet, og der ble jeg sittende og hvile, og jeg sovnet. Gud viste meg i en drøm en klippe formet som et steinalter og omgitt av engler. Blant disse englene sto en jomfru av stor skjønnhet som var kronet med et strålende diadem. Jeg spurte om navnet på den vakre kvinnen, og en av englene sa: «Hennes navn er Guds mor. Hun setter spesielt stor pris på sin Sønns venner, Front og Georg, og i favør av disse to apostlene valgte hun dette stedet å være spesielt æret».
Det var lett for de to apostlene å gjenkjenne i disse trekkene hjertet til Jesu mor. Så de skyndte seg å kunngjøre den glade nyheten til folket, og han spådde at i de kommende århundrene ville dette stedet være kjent for den kulten som fantes der for Guds Mor. De dro også til fjellet for å besøke stedet som den fromme kvinnen hadde fortalt dem om. Historikerne i Notre-Dame du Puy rapporterte at de fant ut at stedet var dekket av snø, selv om det var i den varmeste sesongen av året. De la til at en kronhjort som gikk gjennom denne snøen, tråkket opp plasseringen av en kirke, dens lengde og bredde. Da Fronto og Georg så dette, bygde de, fulle av respekt for dette stedet, en vegg som omringet omrisset, for å bevare det fra noen vanhelligelse. Kort tid etter reiste Georg et alter der som ble vigslet av den hellige Martial av Limoges (d. ca 250).
Georg etterfølgere bygde en kirke der og flyttet bispesete dit. Omkring kirken oppsto byen Puy, som tok sitt navn fra sin posisjon høyt oppe på fjellet og viser frem sin vakre katedral hvor pilegrimer kommer for å be. Slik var opprinnelsen til det berømte valfartsstedet, nå så populære, Notre-Dame du Puy. Noen få skritt fra katedralen, på klippen Corneille, står den kolossale statuen av Notre-Dame de France («Vår Frue av Frankrike»), lagd av de våpnene som ble erobret i Sevastopol under Krimkrigen i 1854.
Men Frontos misjon kalte ham til et annet sted, og han måtte skilles fra Georg. De tok et rørende farvel og disse to hellige brøt det eukaristiske brødet sammen, og de delte den staven som Peter hadde gitt dem før de ømt kysset hverandre til farvel. Den delen av Peters hellige stav som havnet i hendene på Georg, eksisterer fortsatt. Etter å ha blitt bevart frem til 1793 i kollegiatskirken Saint-Paulien, er den nå i kapellet hos Les Dames de l’Instruction i Puy. Det er snakk om den nederste delen, den som berørte bakken. Treet er helt fremmed, og ekspertene sier at de ikke kjenner innholdet. Det er også rødt gull, uforgjengelig med ekstraordinære graveringer, når man rører den, kjentes det som å ha en jernstang i hånden. Når det gjelder den øverste delen, som tilfalt Fronto og som var den mest edle og verdige, og som ble brakt til Périgueux av helgenen selv, gikk sannsynligvis tapt sammen med Frontos relikvier.
Kronikørene er ikke enige om hvilken rute Front fulgte for å komme til Périgueux. Noen sier at han dro via Toulouse, men det virker mer naturlig at han satte kursen mot Auvergne og Limousin. Hans reise gjennom disse landene var ikke ufruktbar, for der hvor han dro, forkynte han evangeliet, slik som apostlene alltid gjorde mens de gikk fra ett sted til et annet. Han kom til slutt til byen Vésone, nå den sørligste delen av Périgueux, sammen med de tre disiplene som han hadde brakt med fra Bolsena, Frontasius, Severin og Severian. Denne byen var overgitt til alle slags avgudsdyrkelse.
Dagen etter sin ankomst forkynte Fronto én Gud i tre personer, Gud Fader, skaperen av alle ting, og Jesus Kristus, verdens Forløser. Han fortalte dem om Frelserens liv, apostlenes misjon og Kirkens mirakuløse fremgang. Den dagen og de følgende dagene gikk han på kryss og tvers i byen, fra ett sted til et annet, hvor han ventet å finne folk samlet. Han bekreftet sin lære med flere mirakler. Det var alltid det uimotståelige argumentet som apostlene brukte, i kraft av den allmakten som Jesus Kristus hadde gitt dem.
En dag da han forkynte i teateret i nærvær av en stor mengde mennesker som lyttet oppmerksomt, førte de til ham en mann som en demon hadde besatt i flere år og som gjorde ham så rasende at det var nødvendig å binde ham med tunge lenker. Da denne uheldige mannen kom i nærvær av apostelen, utbrøt han i en tone som skremte og begeistret alle som var tilstede: «O Fronto, sendt av Jesus fra Nasaret, dine ord og dine bønner brenner meg!» Helgenen så på den besatte og sa med myndighet til demonen: «Vær stille, du urene ånd, og kom ut av kroppen til denne mannen». Og i samme øyeblikk adlød demonen og forlot den uheldige, som falt ned for Frontos føtter og takket ham. Og i mellomtiden sa folket, i beundring for det de så: «Hvem er denne mannen som demoner adlyder? Hvem ga ham en slik makt?»
Dette mirakelet ga den effekten som kunne forventes, og mange hedenske vitner ba om dåpen, som de mottok fra apostelens hender. Blant dem var en høytstående dame som het Maximille, hustruen til Kilperik, en av de mektigste herrene i Vésone. Etter å ha mottatt dåpens nåde, beviste hun øyeblikkelig at den kristne nestekjærlighet hadde gått inn hennes hjerte sammen med troen. Hun inviterte den hellige biskopen til å besøke sitt palass, fordi hun håpet at Kilperik og deres barn og hele deres husholdning, skulle motta den nåden hun selv hadde mottatt.
Kilperik hadde i tolv år vært lammet i alle lemmer, og Maximille tenkte; «Kanskje helgenen også har makt til å helbrede de syke». Apostelen nølte ikke lenge, men fulgte henne. Da han gikk inn i huset, sa han, som den guddommelige Mester hadde befalt: «Måtte Herrens fred være i dette huset!» Da Kilperik hørte denne måten å hilse på, sa han til helgenen: «Jeg ser at du er av den jødiske nasjon. Har du makt til å helbrede meg fra min invaliditet?» Fronto svarte: «Jeg har den makten, hvis du tror på vår Herre Jesus Kristus». «Hvis han helbreder meg, tror jeg at han er Gud». «Tro, uten begrensning, at han er Gud og kan helbrede deg, gi avkall på de falske guder og motta dåpen». Nåden hadde gradvis trengt inn i Kilperiks sjel, og han sa: «Jeg tror at Jesus Kristus er Gud, jeg avsverger tilbedelsen av avguder og jeg ønsker å bli døpt». Og Fronto, fornøyd med den lammes tro, sendte bud etter vann og døpte ham i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Deretter tok han ham i hånden og sa: «Måtte min Herre Jesus, som helbredet den lamme fra Judea, gi deg full helbredelse fra din sykdom». Og etter å ha tegnet korsets tegn på Kilperik, beordret han ham i Jesu navn til å stå opp og gå. Og han reiste seg og gikk, og følte ikke noe av sin skrøpelighet. Kilperik hadde to sønner, Altime og Gelasius, som var vitner til den mirakuløse helbredelse av deres far. De falt for helgenens føtter og biskopen spurte også dem med hele deres hus, som besto av to hundre mennesker, om de ville bli døpt. Fronto påla dem alle faste i tre dager, og etter det døpte han dem.
Et annet mirakel som var enda mer bemerkelsesverdig og hadde en større innflytelse, var helbredelsen av Aurelius, en adelig og mektig herre, sier legenden, kanskje han var romersk guvernør i byen. Han var dekket med sår og opplevde sterke smerter. Det mirakelet som vår helgen hadde utført for Kilperik, fikk Aurelius til å ønske å treffe en lege som var så flink og så mektig. Han inviterte ham ydmykt til sitt hus. Helgenen skyndte seg å dra dit, og på veien møtte han en blind mann og helbredet ham ved å tegne ham med korsets tegn og påkalle Jesu hellige navn. Da Aurelius hadde invitert Fronto inn i sitt palass, hadde han bare bedt om nytt liv til kroppen, men helgenen ga også liv til hans sjel.
Etter å ha undervist ham og forsikret seg om hans tro, døpte han flere personer fra hans familie, uten å glemme å foreskrive tre dagers faste. Disse tjenestene han hadde mottatt gjennom Fronto, rørte Aurelius dypt. Han gjorde stor fremgang i tro og fromhet, forteller legenden, og hans takknemlighet var så stor «at han gjorde Fronto og hans etterfølgere som biskoper til verdslige herskere og herrer, og han ga ham hans hus i nærheten av teateret, for å bygge den om til en kirke til ære for Gud, og den ble bygd det tredje året av keiser Claudius’ regjeringstid (41-54) til ære for Frelseren, hans hellige Mor og for den hellige Johannes Døperen».
Et annet mirakel fulgte snart etter. Man hadde nettopp tatt opp fra en dyp brønn sønnen til en fattig enke som Fronto allerede hadde befridd fra en ond ånd. Den utrøstelige moren fikk brakt sønnens døde legeme for apostelens føtter og tryglet ham om å redde hans liv. Fronto ble berørt av hennes tro og hennes tårer, så han la sin kappe på den døde og ga sønnen full av liv til moren. Et par dager senere gjenoppvekket han også Chronope etter bønn fra faren Elpidius og moren Benedikta. Dette mirakelet ble en stor sensasjon i byen Vésone og hadde konsekvenser i hele provinsen Périgord. Tre hundre mennesker ble døpt sammen med Chronope, Elpidius og Benedikta. Gud belønnet farens og morens tro i deres sønn. Chronope var fra det øyeblikket en ivrig disippel av helgenen og utmerket seg ved sine dyder og ble Frontos etterfølger i bispeembetet.
Alt i Fronto forkynte evangeliet, sødmen i hans ord sjarmerte alle hjerter, alle var ivrige etter å høre ham og var glade for hans arbeid. Han som hadde sett Jesus Kristus i Jerusalem og på landsbygda i Judea, ble lett forstått som apostel for Vésone etter å ha blitt formet i hans skole. Han satte seg fore å imitere ydmykheten til den guddommelige Mester, hans mildhet, hans kjærlighet, hans tålmodighet, å handle som han hadde sett ham handle, å snakke som han hadde hørt ham snakke. I sine taler brukte han ofte eksempler, sammenligninger, lignelser som Jesus brukte og utøvde en lykkelig innflytelse på mengdens ånd.
Han minnet om familiefaren som sendte arbeidstakere for å arbeide i hans vingård, og han belønnet dem som først kom i ellevte time likt med dem som kom i den første time, og kongen som feiret sin sønns ekteskap med en bankett som var åpen for blinde og vanføre, fordi gjestene ikke ønsket å gå, og den gode hyrde som etter å ha funnet det fortapte får i fjellene, tok det på sine skuldre og bar det med glede tilbake til folden. Og da han hadde tilbrakt dagen fylt med ordets tjeneste, kom kvelden, da han etter Jesu eksempel våket og ba. Han pleide å trekke seg tilbake til en liten celle, eller snarere i et kapell han hadde bygd til ære for Guds Mor på fjellet der klosteret Périgueux ble grunnlagt i middelalderen, senere kalt etter apostelen Puy-Saint-Front.
Historikere og kronikører som er opptatt av det gamle Vésone, snakker om oratoriet for Guds Mor, som ble vigslet av Fronto, og som vi senere skal se, var stedet for hans grav. Vi leser hos Taillefer: «Ifølge de gamle krøniker skal Fronto, den første biskopen i Vésone og apostel for provinsen, ha bygd et kapell på det området hvor katedralen nå ligger, eller i umiddelbar nærhet i sørvest, og helt i nærheten av trappen som går opp til bispepalasset.
Da avgudsprestene så at folket forlot tilbedelsen av de gamle gudene, prøvde de å gjenopplive den hedenske nidkjærhet med en stor høytidelighet til ære for guden Mars. På tidspunktet for offeret kom Front dit sammen med en stor folkemasse, og på veien vekket han opp døde. Deretter løp han til tempelet for Mars, mens nyheten om hans slående mirakel løp foran ham. Han gikk inn, ødela statuen av Mars og alle statuer av de mindre gudene, og gjennom korsets tegn drev han ut onde ånder som var ivrige etter å forlate stedet og å flykte mens de utstøtte forferdelig brøl. De nyomvendte ble nå modigere av apostelens eksempel, og ivrige spottet de og rev ned statuer, som snart ble oppslukt i flammer.
Kort tid etter renset Fronto dette tempelet og viet det til tilbedelsen av den sanne Gud, under påkallelse av den hellige Stefan, den første martyr. Han gjorde denne kirken til den viktigste i sitt bispedømme, og selv bosatte han seg der og etablerte 72 geistlige for å synge officiet dag og natt, og de levde etter apostlenes regel og eide alt felles.
Etter å ha erobret Vésone, hovedstaden i dette landet, tok Fronto uten personlig å forlate byen, seg av evangeliseringen av omegnen, andre byer og på landsbygda gjennom sine disipler, og blant dem finner vi Frontasius, Severin, Severian og Silanus (fr: Silain). Han sendte dem ut to og to etter Jesu eksempel. Og de gikk, som Jesu disipler, fra en landsby til en annen og forkynte overalt Guds rike, underviste og døpte, frykter verken tretthet eller forfølgelse, og Guds kraft var med dem. For sin del var ikke apostelen inaktiv i byen Vésone, men hver dag holdt han katekese og satte seg fore å befeste troen hos de nye kristne. Han hadde ennå ikke satt inn det endelige støtet mot avgudsdyrkelsen. Fortsatt sto det berømte tempelet i Vésone, bygd for tilbedelse av Isis, gallernes fremste guddom, og hvor romerne hadde plassert en kolossal statue av Venus og statuer av flere andre guder.
Mens Fronto forberedte seg på å ødelegge dette tempelet, hisset de hedenske prestene i mellomtiden folket opp mot ham. Han ville ikke lytte til deres skrik, enn si deres trusler, og han fortsatte med å gjennomføre sitt prosjekt. Man så ham gå med faste skritt midt gjennom den ulmende folkemengden og mot tempelet i Vésone. Han kom dit og stanset der urørlig et øyeblikk og stirret mot himmelen og strakte ut sin hånd til templet. Snart gjorde han korsets tegn, og i Jesu navn befalte han den store kolossalstatuen av Venus å falle for hans føtter og bli redusert til støv. Det skjedde nøyaktig slik han hadde sagt, til avgudsdyrkernes forbauselse, en forbauselse som snart endret seg til skrekk, fordi i støvet av statuen så man at det kom ut en drage, som svevde over hedningene og drepte syv og sårer mange.
Fronto var en oppmerksom tilskuer til det som skjedde, og han så snart for sine føtter de som ropte mest mot ham, og han hørte bønn med mange tårer om å gi de syv mennene som ble drept av dragen, livet tilbake. Front ga ordre om å fjerne deres lik fra tempelet. Han ga da dragen befaling om å dra til et øde sted, uten å skade noen, og dragen adlød. Apostelen knelte mens han løftet hender og øyne til himmelen, adresserte denne bønnen til Gud: «Herre, som ingenting er umulig for, som har frelst verden fra korsets hellige tre, gitt synet tilbake til blindfødte og oppvekket Lasarus, vær så snill å gi ordre om at disse døde anerkjenner deg, som har nøklene til liv og død, og at du alene er Gud, som lever og råder fra evighet til evighet». Knapt hadde han avsluttet bønnen før de syv mennene våknet som om de skulle komme ut av en dyp søvn og begynte å rope at det ikke er noen annen Gud enn Frontos Gud. Forbløffet over så mange mirakler forkynte også hedninger Frontos Guds.
Men den hellige biskopen stanset ikke der, for nå var det på tide å sette inn nådestøtet. Han reiste seg opp, og med ansiktet vendt mot tempelet, gjorde han korsets tegn og ropte: «I Jesu Kristi navn, som ble hengt på korset av jødene og sto opp igjen tre dager etter sin død, måtte en del av dette tempelet med de avgudene det inneholder, falle til bakken, og den andre delen bli stående som et vitnesbyrd til fremtidige generasjoner». Og i samme øyeblikk kollapset en del av tempelet mens den andre ble stående for å fortelle historien om tidligere århundrer, om umoralen til den hedenske overtroen og kristendommens triumfer. Og foreldre fortalte sine barn om Herrens underverker, og minnene ble overført videre fra generasjon til generasjon, til oppbyggelse for folket og forherligelse av vår velsignede apostel.
Mens Fronto triumferte og kirken i Vésone blomstret, ble i det fjerde året av den romerske keiseren Claudius’ regjeringstid en Squirius (Quirinus) sendt for å styre Nedre Guyenne og opprettholde den den romerske dominansen der. Han var en fiende av de kristne, og han fordømte Fronto som en bråkmaker. Squirius fikk ham brakt til seg. Hans disipler, Frontasius, Severin, Severian og Silanus som i likhet med sin herre var animert av Guds Ånd og villig til å ledsage ham og lide for Jesu Kristi navn. Etter et avhør der Fronto beviste og forklarte den kristne religion, truet den irriterte Squirius apostelen og hans fire disipler med døden, og han henvendte seg bryskt til vaktene: «Hvor lenge skal menn som truer oss med evig pine få leve?» Squirius’ ord og utseende var talende, og umiddelbart løftet en av hans smiskere hånden med sverdet for å halshogge Fronto. Men Gud beskyttet sin tjener, og hånd og sverdet forble løftet, urørlig, ute av stand til å slå, og et sterkt lys omga den hellige biskopen. Ved dette synet ble Squirius og hans soldater slått av frykt, så de forlot stedet i all hast og flyktet, som om de fryktet en ulykke for seg selv. Soldaten som forsøkte å ta livet av apostelen, gikk inn i et voldsomt raseri mot seg selv, rive seg i stykker, og usynlig truffet av hånden til den engelen som beskyttet Fronto, døde han litt etter.
Igjen alene med sine fire disipler på slagmarken, hvor han kom til å ha en strålende triumf, trakk Fronto seg tilbake med dem og vendte tilbake til sin celle ved oratoriet for Notre-Dame, hvor han takket Gud som hadde støttet ham i striden og ba med stor nestekjærlighet for sin forfølger. De brukte resten av dagen og deler av natten i bønn og salmesang med takk til Gud, og de velsignet og priste hans uendelige nåde. Fronto avbrutt fra tid til annen ordene i bønnen og salmesangen med fromme historier. Han forutså at tidspunktet for stor motgang for hans disipler nærmet seg, og at de snart ville måtte vitne om sin tro ved å ofre sine liv, og han søkte å styrke deres vilje til å lide alt for Jesu navn. Styrket av disse hellige formaninger forkynte de daglig Jesus Kristus med hellig frimodighet. De ble angitt til guvernør Squirius av avgudsprestene, og de ble arrestert. Da han ble forhørt, svarte Frontasius guvernøren:
«Du spør oss om vårt hjemland? Silanus er fra Vésone, mens Severin, Severian og jeg er romere som deg, guvernør, og ble født i byen Bolsena. Men hvorfor forhører du oss? Hvorfor spør du om hvilken myndighet vi handler etter, dere som vansmekter i hedningenes og hedenskapets feiltakelser og fordømmer sannheten og hater alt lys? Gå litt i deg selv og erkjenn Gud som skapte ditt legeme og din sjel, og du vil være i stand til å forstå sannheten som vi forkynner, for vi har lært fra vår Mester at hedningenes guder er et verk av menneskehender, og de har ingen makt til å forsvare seg selv eller til å beskytte dem som ærer dem». Squirius svarte med trusler: Du vil beholde livet hvis du ofrer til våre guder, men hvis du ikke ofrer, vil du dø». Frontasius, Severin og Severian svarte ham: «Vår ære og vår lykke er å leve og dø i Jesus Kristus og for Jesus Kristus». Beseiret av denne energiske responsen så Squirius at deres tro var for sterk, slik at han aldri kunne ha håp om å bøye den. Derfor forlot guvernør Frontasius, Severin og Severian og henvendte seg til Silanus i håp om å overvinne ham lettere på grunn av hans ungdom: «Og du, unge mann, hvorfor vil ikke du ofre til våre guder?» Silanus svarte: «Jeg vil aldri ofre til andre enn Jesus Kristus, min Frelser, som har vasket verden i dåpens vann og renset den fra pletter av synd».
Ved dette svaret ble Squirius enda mer irritert over å se disse sjenerøse atletene, så faste i sin tro, motstå ham så åpenlyst for øynene på alle mennesker. Han ga da ordre om at alle fire skulle føres ut av byen for å dø etter all slags tortur. Han kunngjorde at han ville besøke dem på retterstedet for å sikre at hans ordrer ble fulgt trofast. Kanskje han håpet på at det fra noen av dem ville unnslippe noen ord av apostasi under streng tortur. De fire martyrene ble ført tett lenket utenfor byens murer til den andre siden av øya, slik som Jesus ble ført utenfor Jerusalems murer. De priste Gud hele veien. Til slutt kom de til stedet som var utsett til deres dødssted, og der begynte torturen av de fire martyrene. De ble festet til påler, og fordi de ble hørt snakke om frelseren Jesu død og om æren ved å dø for ham, ble det laget fire kroner av en nærliggende busk og satt på deres hoder som et tegn av hån. Deretter ble deres hoder naglet til pålene med ni lange pigger av jern, og deres skuldre ble gjennomboret i leddene med skruer. Men deres straffer og deres raffinerte grusomheter kunne ikke rokke deres tro, og de holdt ut i bekjennelsen av Jesus Kristus.
Da Squirius var ute av stand til å fravriste dem en tilståelse som han hadde håpet på, ga han ordre om at de skulle halshogges. De fire martyrene ble løsnet fra pålene, og knelende bød de ydmykt frem sine nakker for soldatenes sverd. Dermed var de ferdige med sitt arbeid på jorden for å starte sine triumfer i himmelen. Men øyeblikkelig lot Gud skje et mirakel som vi finner eksempler på i de hellige annaler, hvordan han blir forherliget ved døden av disse sjenerøse martyrene. Deres legemer, vanærende forlatt, reiste seg opp, og hver tok sitt hode i hendene og begynte å gå i nærvær av folkemengden som hadde vært vitne til deres tortur. De satte kursen mot elven, som de krysset ved å gå på vannet, og så klatret de opp fjellet og nådde oratoriet Notre-Dame, hvor Fronto ba. Der knelte de og la sine hoder ved den hellige biskops føtter, og deres fire legemer dannet et kors der de forbli liggende på gulvet i oratoriet. Fronto velsignet dem og begynte på deres begravelser, hjulpet av presten Anian i nærvær av en stor flokk troende, sang salmer og hymner. Severian ble gravlagt i dette kapellet. Når det gjaldt Silanus’ legeme, gikk Fronto med på bønnene til en gudfryktig dame som ville gravlegge ham i sitt eget hus ikke langt derfra. Dette var kanskje hans mor selv som utfører denne nestekjærlige handlingen, dobbelt glad for å være mor fordi hennes sønn for alltid skulle leve i himmelen. En kirke ble senere bygd over Silanus’ grav, men den ble revet i 1793. En gate i byen er oppkalt etter denne helgenen. Kirken lå på det stedet som nå er rådhusplassen. Et kapell utenfor murene ble også opphøyd til ære for Frontasius. De troende dro dit i prosesjon hvert år, og en kilde bar også hans navn. Det finnes fortsatt i dag noen små relikvier av de fire martyrene.
Blodet av martyrene ble de kristnes såkorn. Squirius så ingen annen måte å stoppe denne voksende religionen enn å forvise lederen. Han fryktet et opprør hvis han fikk ham drept. De kristne protesterte mot denne arrestasjonen, og de snakket om å vokte sin biskop med makt. Et opprør ble fryktet, men Fronto skyndte seg å stoppe det ved å minne de kristne om at apostelen Peter hadde blitt irettesatt av den guddommelige Mester da han ønsket å bruke sverdet for å forsvare ham.
Følgende natt viste Herren Jesus, som hadde lovet å ikke forlate sine disipler i noen av deres prøvelser, seg for Fronto og oppmuntret og styrket ham og sa: «Dra modig i eksil, fordi det lar deg bringe evangeliets lys til flere andre byer og tettsteder. Ha tillit, for jeg vil være med deg». Den guddommelige Frelser lot ham også forstå at hans eksil ikke ville være langt, for han ville komme tilbake midt i sin flokk og ville ha den av å se sin forfølger Squirius omvende seg til den kristne tro. Oppmuntret og styrket av den guddommelige Mesterens ord, takket Fronto ham inderlig. Neste dag, da de troende hadde samlet seg, formante han dem til å stå fast i troen, ga dem sin velsignelse, og innsatte sin disippel, presten Calepodius, til å styre kirken i Vésone. Deretter dro han i eksil og tok med seg Anian, Nectarius og Chronope.
Ruten som apostelen fulgte da han forlot Vésone, er tegnet for oss av den anonyme forfatteren av hans biografi og bekreftet av andre historikere. Først dro han til et litt avsidesliggende sted i Vésone som i dag kalles Pressac, hvor han omvendte mange hedninger til Gud. Derfra dro han til Brantôme, hvor han bevirket de samme omvendelser, etter at han med korsets tegn pulveriserte en statue av guden Merkur, som lokale innbyggere hadde plassert i en hule der de ville tilbe den. Der ble apostelens lære bekreftet av den mirakuløse oppstandelsen av et barn, og den sørgende moren kastet for helgenens føtter etter å ha tryglet ham om å redde hennes sønn.
Frontos store iver førte ham videre til Angoulême, hovedstaden i det tidligere grevskapet og provinsen Angoumois, som i dag omtrent tilsvarer departementet Charente i regionen Poitou-Charentes (fra 2016:regionen Aquitaine-Limousin-Poitou-Charentes). Men om han omvendte noen innbyggere der, var det bare med store vanskeligheter, men han helbredet i deres nærvær to demonbesatte og to lamme. Æren for å etablere kristendommen i denne byen, og å være den første biskop, ble reservert for den hellige Ausonius (fr: Ausone), en disippel av den hellige Martial.
Fra Angoulême reiste han til Saintonge, hvor han fikk en rik avling i løpet av noen dager. I hovedstaden i denne provinsen, Saintes, hvor senere den hellige Eutropius ble sendt av den hellige Klemens, brukte han den makten han har fått fra Gud over demoner. De brakte ham tre besatte. Når de var i hans nærvær, rullet disse ulykkelige seg nedover på jorden, og deretter lå de stille og så livløse ut. Apostelen var full av selvtillit og ønsket å gi et bevis på guddommelighet i den troen han forkynte, så han kommanderte straks de onde åndene om å forlate kroppene som de hadde vært herrer over så lenge. Demonene var ivrige etter å adlyde, og man hørte dem skrike av raseri i luften: «O Front, utsendt av Jesus, hvorfor kommer du hit for å forfølge oss?»
Fra Saintes dro apostelen til Bordeaux. Han kom til denne byen på bredden av elven, men han hadde ingen båt for å krysse elven. Da mintes han det han selv hadde forkynt, at Gud åpnet Rødehavet for å gi passasje til Israels barn og redde dem fra den forfølgende Farao, så han prostrerte seg og bønnfalt med tro og kjærlighet om å få mulighet til å krysse elven og dra inn i byen sammen med sine disipler for å forkynne Hans hellige navn. Hans bønn var knapt ferdig før en båt løsrev seg fra havnen. Drevet av en gunstig vind og styrt av en usynlig hånd kom den til dit hvor Fronto sto. Apostelen gikk om bord sammen med sine disipler, og straks begynte båten å bevege seg, og den seilte tilbake til havnen og den plassen den hadde ligget ved tidligere.
Fronto trengte bare å gå inn i Bordeaux før alle avguder og falske guder ble tause, orakler svarte ikke lenger dem som spurte dem, og de sinnssyke og de besatte klagde og utstedte hjerteskjærende skrik. De overraskede avgudsprestene spurte hverandre om hva deres guders stillhet kunne komme av, hvilken grunn hadde de for plutselig å lukket munnen. Og mens de spurte om hva trøbbelet og agitasjonen skyldtes, fikk de gjennom jungeltelegrafen greie på at en mann som kom fra fjerne land, var i byen og forkynte en ny religion og avskaffelsen av tilbedelsen av avguder. Det ble også meldt at i Jupitertempelet, under et høytidelig offer, svarte guden til presten som ofret: «Vet du ikke at en disippel av Jesus fra Nasaret er i byen og at han ved sin forkynnelse lenker våre tunger? Hvis han ikke stanses, kan vi ikke lenger gi noen svar på dine spørsmål».
Disse ordene var godt i stand til å hisse opp avgudsdyrkernes sjalusi. De begynner nå å gjøre undersøkelser i byen, og Fronto, årsaken til frykten hos de falske gudene, ble endelig oppdaget. Han ble straks avhørt og spurt om hvilken virksomhet var så viktig at den fikk ham til å forlate sitt land for å komme til denne byen. Apostelen svarte raskt at hans herre og mester hadde sendt ham for å forkynne Guds enhet og Jesu Kristi guddommelighet og ødelegge hedenskapets overtro. Ved dette svaret kom avgudsprestene, som allerede var skremt og følte sin avmakt og behovet for å stole på menneskelig autoritet for sine guder, løpende til Sigisbert (sannsynligvis guvernøren i byen) og ba ham om å beskytte gudene og å utvise den fremmede som tillot seg å angripe deres tilbedelse.
Sigisbert, en hissig mann som var sterkt knyttet til all hedensk overtro, fikk grepet Fronto, og uten å avhøre ham, fikk han ham pisket av sine tjenere. Apostelen gjennomled denne behandlingen uten å klage, og husket den grusomme piskingen av hans guddommelige Mester i Jerusalem. Deretter ble han ført ut av byen og ble truet med døden hvis han tillot seg å komme tilbake. Da han forlot denne byen der han følte de første gnister av loven, som senere skulle produsere en stor brann, mente Fronto at øyeblikket var gunstig for å bekrefte de nyomvendte i troen og flytte skrekken til Sigisberts undersåtters hjerter.
Han kom til tempelet hvor innbyggerne tilba fruktbarhetsgudene Priapus og Venus. Ved dette synet løftet den Hellige sin høyre hånd mot tempelet og sa: «Måtte Guds Sønn ødelegge deg». Straks kollapset en del av tempelet med en høy lyd, og de to avgudsbildene ble pulverisert. Noen få skritt unna møtte han en jente som var besatt av djevelen. Da hun kom i helgenens nærvær, begynte djevelen å rope og skrike at hvis han ble tvunget til å komme ut av denne kroppen, ville han flytte til et annet sted hvor han kunne være i fred. Fronto sa: «I Jesu navn befaler jeg deg å forlate denne kroppen». Straks var jenta befridd, og man hørte demonen hylle kraften i Jesu navn, og den utbrøt: «O fryktelige navn som angriper meg og tvinger meg til å komme meg ut». Og da Fronto kom utenfor byens murer, ble han forlatt av Sigisberts soldater, som dro tilbake for å fortelle sin herre de de hadde sett og hørt.
Da vår apostel forlot området rundt Bordeaux, satte han kursen mot byen Blaye. Han forkynte evangeliet i et par dager, og hans forkynnelse bar snart frukter, og atten fanger bønnfalt om hans beskyttelse for å oppnå sin frihet. Apostelen ble rørt av medfølelse og gikk i forbønn for dem hos guvernøren i byen. Men han svarte bare med latterliggjøring og gjorde disse uheldiges fangenskap enda vanskeligere. Men Fronto hadde en måte å lykkes på som var ukjent for guvernøren. Han tydde til bønn om Guds nåde, som alltid hadde lettere for å tilgi enn menn. Det var ikke forgjeves. Neste dag ble fengselsdørene åpnet, og fangene fikk sine lenker brutt av engler. Når det gjaldt guvernøren, hadde han langt fra ventet den nåde som Gud hadde reservert for ham. Fronto hadde også bedt for ham. Rørt innvendig ved synet av fangenes mirakuløse redning, løp han til den hellige biskop, prostrerte for hans føtter og ba om dåpen.
Fronto døpte ham og et stort antall hedninger som ble drevet av guvernørens eksempel. Alle avgudsbildene i byen ble ødelagt og redusert til støv, og en kirke ble bygd til ære for og med navnet til Frelseren (Saint-Sauveur). Fra Blaye returnerte Fronto til Saintes, hvor han ble ærefullt mottatt av de kristne. Da hadde han muligheten til å gjøre et mirakel av barmhjertig nestekjærlighet. Han helbredet en mann som var født blind, ved å påkalle Jesu hellige navn og ved å gjøre korsets tegn på hans øyne. Apostelen ble ikke lenge i Saintes, for Den Hellige Ånd oppfordret ham til å reise til byen Poitiers, hvor de da feiret kulten for Jupiter, Minerva, Mars og Aesculapius. Da han kom dit, begynte han med sin forkynnelse, men først hadde han ikke den suksessen han forventet. Satan hadde hisset opp guvernør Arcade i byen mot Fronto og han ble apostelens fiende, som mishandlet ham og kastet ham ut av byen etter å ha pisket ham. Men neste kveld ba Fronto som hans guddommelige Mester hadde befalt, for Arcade, sin forfølger. Da viste en engel seg for ham og ga ham ordre fra Gud om å dra tilbake til byen. Han hadde den trøst at det hadde blitt et stort antall kristne, og han satte sin diakon Nectarius til å lede dem, etter å ha vigslet ham til biskop.
Fra Poitiers dro Fronto til Tours, hvor han helbredet en lam jente. Det var få omvendelser i denne byen fordi hedningene reiste seg mot ham og tvang ham ut av byen, og han trakk seg tilbake til Le Mans, hvor han ble mottatt med store æresbevisninger av de kristne i denne byen og deres biskop, den hellige Julian (fr: Julien). Etter å tilbrakt noen dager med dem, oppmuntret dem og styrket dem i troen, dro han gjennom hele provinsen og evangeliserte de menneskene som strømmet til ham, ivrige etter å samle hans ord og være vitner til hans underverker.
Fronto dro fra Maine og satte kursen mot Normandie, fulgt av velsignelser fra de menneskene som han hadde åpnet veien til frelse for, ved å gjøre dem kjent med Jesus Kristus. Da det begynte å skumre, var han kommet midt i ødemarken i Passais i utkanten av skogen Andaine, og der stanset han i nærheten av elven La Varenne, som renner ved foten av fjellet hvor byen Dom-Front ligger, hovedstaden i arrondissementet Orne. Hans nærvær ble snart bekreftet av et mirakel. Noen hadde nettopp kommet og fortalt at sønnen til herren over stedet var blitt funnet død. I påvente av det tegn på nåde som Gud ville vise folket i dette landet, ble Fronto kjørt til den døde. Han tilbrakte natten i bønn, hjulpet av presten Anian og diakonen Chronope, og da dagen kom, ga han tilbake sønnen til hans far og mor, full av liv.
Effekten av dette miraklet lot ikke vente på seg. For far og mor, glade over å ha fått sin sønn tilbake, ba straks om dåpen, som de mottok fra Frontos hender. En fremmed fortalte om mirakelet, og nyheten spredte seg raskt. Folket i landet strømmet til for å lytte til apostelens ord, og kort tid etter var de opplært og døpt av ham og var ivrige kristne. Når det gjaldt den unge mannen som på mirakuløst vis hadde gjenoppstått, følte han et stort behov for å vitne om sin takknemlighet til Gud, og han ville gi opp alt for å følge Jesus Kristus. Dette kunne han gjøre enkelt, for Fronto hadde bygd en kirke på dette stedet som han ga til klerikere, trofaste etterfølgere av apostlenes liv og moral. Dette stedet tok navnet Saint-Front til minne om helgenens opphold der, og dette navnet bærer det fortsatt. Like i nærheten, på klippen som dominerer La Varenne, reiste byen Dom-Front seg. Passais har i sine tradisjoner bevart minnet om vår helgen og hans mirakler.
Fra Passais fortsatte Fronto til Beauvais, hvor han ikke stanset, men la bare igjen de første gnister av tro. Æren av å omvende folket i Beauvais, av å være den første apostelen og den første biskopen samt den første martyren der, var reservert for den hellige Lucian (fr: Lucien), som ble sendt av Klemens. Fra Beauvais dro apostelen til Soissons. Han forkynte evangeliet der, og hans ord og mirakler omvendte mange hedninger som tilba avguder, fikk dem å vende ryggen til kulten for avgudsbilder og med glede omfavne læren om Jesus Kristus.
På den tiden ble landsbyen Nogéliac i provinsen lagt øde av en drage som spredte skrekk i hele landet. De kristne i Soissons appellerte til Fronto om å hjelpe dem ved å ødelegge monsteret. Fronto beundret og hyllet de troendes store nestekjærlighet og satte av sted mot Nogéliac. Han hadde knapt ankommet stedet før han dro til det stedet hvor dragen hadde trukket seg tilbake. Han gikk alene til stedet, hvor hedningene viste ham bort med ord og gester, og de turte ikke å nærme seg, så stor var frykten for at monsteret inspirerte dem.
Ved synet av apostelen hevet monsteret hodet og ga fra seg en skremmende hvesing mens den skalv av skrekk som om han hadde følt noen ulykke. Men Fronto så på ham med autoritet og sa: «I Jesu navn, befaler jeg deg å dø». Disse ordene var som et lyn, og straks døde dragen. Og hedningene, som beundrer Frontos kraft, bekjente troen på Jesus Kristus og prostrerte seg for apostelen føtter, og de spurte umiddelbart om å motta dåpens nåde. Folkene i nabolaget ble tiltrukket av nyheten om dette mirakelet som snart spredte seg, for å se og høre den ekstraordinære mannen som hadde beseiret dragen med sine ord. Tilstrømmingen varte i mange dager, og for å unnslippe denne fromme nysgjerrigheten, måtte helgenen trekke seg tilbake til en celle på dette stedet og bo der i flere måneder, mans han aldri slutte med å forkynne Jesus Kristus og styrke troen hos de nye troende.
Gud var snar med å forherlige sin utsending på det stedet med et lysende mirakel. En dag feiret han de hellige mysterier, det var på pinsedag, sier krøniken, da han innså at de manglet vin. Det var ikke lett å skaffe noe i denne ødemarken. På denne dagen ble mange troende rammet, de med en tro som allerede hadde fått smaken på og satte pris på eukaristien. Fronto var også rammet, og snart ble han sett i dyp bønn. Hans bønn var glødende, som prestenes bønn ved Herrens alter bør være. Plutselig kom det en voldsomt beundrende rop av beundring fra de troende, for en hvit due viste seg i luften med en liten ampulle full av vin i nebbet.
Den steg ned, men flatet usikkert ut noen øyeblikk over biskopens hode. Til slutt landet den på alteret, etterlot den lille ampullen og fortsatt flukten, men etterlot seg en søt duft, lukten av den søteste parfyme. Fronto takket Gud for en slik velsignelse og fortsatte messeofferet. De troende, henrykte over mirakelet som hadde skjedd foran deres øyne, istemte biskopens og sa: «Herren er stor og verdig all ros, det er han som er Gud, han er vår Gud for evig og regjere over oss for alltid». Minnet om helgenens opphold ble bevart på dette stedet, som siden den gang ble kalt Saint-Front, og den lille byen som ble bygd i nærheten rundt 700-tallet, la til helgenens navn og kalte seg Neuilly-Saint-Front, hovedstad i kantonen i arrondissementet Château-Thierry.
En mektig hersker av Lorraine hadde en eneste datter, som ble grusomt plaget av djevelen. Da han ble bønnfalt om å forlate hennes kropp, svarte han: «Jeg kommer ikke til å dra før jeg blir drevet ut av den salige Fronto, en disippel av Jesus fra Nasaret». Herskeren sendte da utsendinger for å finne den hellige i Soissons, og biskopen skyndte seg å komme og helbredet den besatte. Nyheten om mirakelet spredte seg raskt til Metz, hvor den hellige Klemens (d. ca 300) var biskop, sendt fra Roma av apostelen Peter sammen med Fronto. Klemens velsignet Gud for de verkene han hadde bevirket gjennom Fronto. Klemens kom til ham og ba ham om å hedre byen Metz med sitt nærvær.
Møtet mellom de to biskopene var svært hengivent. De hilste ved å gi hverandre hellige kyss ledsaget av en ivrig nestekjærlighet. De hadde ikke sett hverandre siden den dagen de hadde gjennomgått sine misjoner med lederen for apostlene. Og hele den dagen og deler av natten gikk med til fromme samtaler, hvor de fortalte hverandre om sitt apostoliske arbeid og hva de hadde lidd under de hedenske folkeslagene. De ba også sammen og resitere salmer. de brøt det hellige brød sammen og oppmuntret og styrket hverandre med milde ord.
Neste dag tok de veien fatt til Metz. Mens de gikk og overvant trettheten ved hjelp av en hellig samtale, møtte de et barn som var tatt av en stor slange som kveilet seg rundt kroppen hans. Fronto ble grepet av medlidenhet og ba denne bønnen til Gud: «Herre, som med ditt dyrebare blod har gjenfødt menneskeheten som var blitt utvist fra Paradiset på grunn av slangens listige angrep, hør min bønn: La slangen dø og barnet bli befridd, og hele verden vet at du er redningsmann for dem som tror på deg!» Straks døde slangen og barnet var uten skader. Og de to hellige biskopene takket og priste Gud, og så kom de til byen Metz.
Vår helgens tilstedeværelse ble snart rapportert i byen gjennom befrielsen av to besatte gjennom å tegne dem med korsets tegn og påkalle den hellige Jesu navn. Han dukket flere ganger opp på møter med de troende og delte ut Ordets brød og det eukaristiske brød, og han oppmuntret dem til å holde fast ved troen. Det nevnes ikke om vår helgen hadde et langt opphold i Metz, i selskap med biskop Klemens, men det er trolig at han oppholdt seg der i noen dager. Etter lang tid spurte Den Hellige Ånd ham om han hadde lyst til å besøke Georg og de troende i kirken i Vélay. Han ønsket også å hilse på den hellige Marta, som ofte hadde gitt ham mat og hadde mottatt ham i sitt hus da han var i selskap med Jesus. Hun var på denne tiden i Provençe, på et sted som senere fikk navnet Tarascon.
Han forlot byen Metz og beveget seg mot fjellene i Vélay. Men på samme tid hadde hans venn Georg forlatt Vélaunes og flyktet også fra forfølgelse, og han slo seg ned i Gallia Narbonense, hvor han forkynte for mange folk. Og etter dette langvarige arbeidet ønsket han å se igjen Fronto så han dro mot Périgord. Gud tillot at de møttes, og de skalv av glede, og deres første tanke var å takke Gud. Snart fortalte Fronto til Georg om sitt ønske om å besøke Marta, og de to vennene dro sammen til Provençe og kom til stedet hvor den hellige kvinnen hadde sitt hjem. De gikk inn hos Marta som de hadde gjort i Judea da de fulgte Jesus Kristus, og Marta mottok dem som hun hadde mottatt Jesus og hans apostler.
De tilbrakte flere dager i fromme samtaler, bønn og resitasjon av salmene. Marta, full av omsorg for de to apostlene, brukte alle sine goder for å trøste dem og oppmuntre dem. De spådde at forfølgelsen snart ville opphøre, og da ville de vende tilbake til sine kirker og ha den trøst å omvende forfølgerne til deres tro. Før avreisen ønsket Marta å ha en mer intim samtale med Fronto, og hun sa: «Vit at innen utgangen av året forlater jeg denne jorden for å gå til Gud. Du vil komme til å begrave mitt legeme». Fronto svarte: «Jeg vil komme, hvis Gud vil at jeg skal forlate jorden etter deg».
Da de hadde forlatt Marta, bestemte Fronto og Georg seg for å besøke sin hellige venn Saturnin (d. ca 250), oppdratt som dem i Frelserens skole, og de dro til byen Toulouse. De så frem til søte gleder som kunne gis av vennskapet. Men Saturnin var allerede kronet med martyrpalmen, så deres opphold i byen ble ikke langt, og snart skiltes de for å gå tilbake til hver deres flokk, etter å ha lovet at den overlevende av de to vil delta i begravelsen av den andre. Men ifølge enkelte historikere ble Frontos transitt merket i byen Toulouse. Han forkynte evangeliet til hedningene og til de troende som strømmet til for å høre ham.
Det ble også meldt at en ung mann druknet i elven da han ville svømme over for å gå og lytte til Fronto. Apostelen vekket ham opp ved å påkalle navnet Jesus over ham. Dette mirakelet gjorde et sunt inntrykk på hedningenes ånd, og mange omvendte seg til Jesus Kristus og ble døpt. Det er også rapportert at Fronto i denne byen vigslet en kirke til ære for den hellige martyren Stefan, som Martial og Saturnin hadde bygd. Byen Toulouse hadde bevart et dyrebart minne om vår apostel. Frontos officium var fortsatt i byens liturgi i 1612.
Legenden forteller at Fronto forkynte evangeliet i Agen, «hvor han var rundhåndet mot de fattige, ga de syke helsen tilbake og omvendte en adelsmann fra Agen til troen sammen med et stort antall mennesker». Han var uten tvil kommet tilbake fra Toulouse til Vésone, hvor han krysset dette landet hvor Martial, Aquitanias apostel, allerede hadde forkynt evangeliet. Folket i Agen har bevart spor fra Frontos gjennomreise. Vi finner to kirker som bærer hans navn, uten tvil reist til minne om noen mirakler som var innsamlet av lokale tradisjoner.
Fra Agenais skyndte Fronto seg å dra inn i Périgord, for han ble drevet av sin nestekjærlighet og guddommelig inspirasjon til å dra tilbake til de troende i Vésone. Den guddommelige Mester hadde forutsagt at ved hans retur fra eksil, ville han ha den trøst å se sin forfølger Squirius omvendt til troen, og Marta hadde fornyet denne spådommen for ham. Faktisk hadde de kristnes tålmodighet under pinsler og tortur, den nestekjærlighet som hersket blant dem, kyskheten i deres oppførsel og deres ulastelige liv, hadde rørt guvernøren i Vésone, og troen, som gradvis trengte inn i hans sjel, hadde myknet hans karakter. Da han hørte at Fronto hadde kommet tilbake, ønsket han å møte ham. Han forlot byen med noen av sine nærmeste som etter hans eksempel hadde åpnet sine sjeler for troens stråler. Straks han fikk øye på apostelen, løp han til ham, kastet seg ned for hans føtter, bekjente sine forbrytelser til ham og ba ham om å tilgi ham og gi ham dåpens nåde. Fronto skyndte seg å reise ham opp og takket Gud med en stor strøm av glede. Deretter ble Squirius med ham tilbake til byen Vésone som en seierherre. Etter at Fronto hadde gitt ham instruksjon og sørget for oppriktigheten i hans tro, døpte han ham og ga ham navnet Georg til minne om sin venn apostelen for Vélay.
Så snart Fronto hadde returnert til sin bispeby, begynte han å reparere de brudd djevelen hadde gjort i den kristne bygningen i biskopens fravær. Apostelens nærvær, hans forkynnelse og hans mirakler gjenopplivet snart den hellige ild i sjelene. En åpenbaring som Gud verdiget ham å gjøre, produserte en spesielt helsebringende effekt. En dag forkynte han nær bymurene. Da de troende, ivrige etter å få tilbake det hellige ord, var dypt konsentrerte og imøtekommende, sluttet han plutselig å snakke og forble dypt tenksom, hans øyne var faste, hans kropp urørlig og det virket som om han ikke lenger pustet. Men synet for hans øyne smertet ham, og tårer rant nedover hans kinn, og man kunne se at han led. De troende hadde sine øyne festet på ham og stirret med beundring og de tenkte ikke over hans taushet. De sympatiserte med hans tilstand, og kort tid etter gråt de også, og snart ble det hørt hulking og stønn i forsamlingen som. Til slutt kom apostelen tilbake fra sin ekstase og ropte tre ganger: «Ære være Gud! Ære være Gud! Ære være Gud!»
De troende sa til ham: «Far, hva gjorde du? Du har lidd». Da fortalte biskopen dem hvordan Gud hadde åpenbart seg for ham og vist ham apostelen Peters martyrdød ved korsfestelse i Roma etter ordre fra Nero. Han fortalte dem hvordan apostelen, Kirkens verdige leder, mente seg uverdig til å bli behandlet som den guddommelige Mester, selv i pinslene. Han ba om å bli korsfestet opp ned, og dette ble innvilget. Han la til at Peters død forherliget Gud og beviste Jesu Kristi guddom som han hadde forutsagt i nærvær av de andre apostlene og disiplene. I en anerkjennelse av denne åpenbaringen og for å udødeliggjøre hans minne, ble det bygd en kirke for den hellige biskopen på samme sted, vigslet til Peter. Det eksisterer fortsatt en del av denne kirken Saint-Pierre-Laney eller «den gamle». Den ligger sørøst for kirken i byen ved plassen Francheville, på veien som fører til tårnet i Vésone. Der var Frontos relikvier før midten av 300-tallet, enten i selve kirken eller i krypten.
Men apostelens iver var ikke begrenset til innenfor murene i hans bispeby. Han ønsket å dra gjennom de ulike delene av provinsen, men poenget denne gangen var ikke å erstattes av sine disipler. På anmodning fra innbyggerne i Lalinde jaget han en stor drage, som for en tid trakk seg tilbake til en hule overfor denne byen ved bredden av Dordogne. Minnet om den er bevart i landets tradisjoner. Innbyggerne viser også fram dragens hule, og på toppen av fjellet står en liten kirke som heter Saint-Front-de-Colubri. Og sjømennene som passerer under klippen opp og ned på elven Dordogne, gjør korsets tegn og ber til apostelen av Périgord om en lykkelig reise. Det er sannsynlig at Fronto brukte litt tid rundt Lalinde i Lanquais, hvor folk fortsatt viser stedet for hans levninger. Tradisjoner som finnes på disse stedene, har ledet noen forfattere til å tro at Front ble født der.
Andre steder i Périgord har bevart minnet om den hellige apostelens nærvær. Kirkene Saint-Front-d’Alemps, Saint-Front-Larivière, Saint-Front-de-Pradoux, Saint-Front-de-Champniers, Saint-Front-de-Clermont, Saint-Front-de-Champagnac, Saint-Front-de-Douville og Saint-Front-de-Bru ble grunnlagt til minne om de miraklene som Fronto hadde utført på disse stedene. I Saint-Front-de-Pradoux finner vi hovedsakelig spor av vår apostels viktigste gjennomreise. Kirken i denne sognet, som dateres tilbake til 1000-tallet, men som uten tvil hadde erstattet en eldre kirke, ble bygd til minne om den Helliges opphold der.
Marta hadde bedt Fronto om å delta i hennes begravelse, og hennes biografi forteller hvordan han utførte denne plikten (29. juli). Legenden forteller at Fronto en dag under messen hadde sovnet i sin stol etter epistelen, og da viste Kristus seg for ham og formante ham til å bli med ham til Tarascon i departementet Bouches-du-Rhône i regionen Provençe-Alpes-Côte d’Azur sør i Frankrike, for å lese rekviemmesse for den hellige Marta av Betania, som var død der, og hjelpe ham med å legge henne i graven. I mellomtiden var sangen ferdig i kirken i Périgueux, og diakonen ventet på biskopens velsignelse for å kunne lese evangeliet, så han vekket ham. Da sendte biskopen ham for å hente hans ring og hansker, som han han hadde latt ligge på Martas grav, for på denne måten å bevitne underet med sin dobbelte tilstedeværelse.
Den guddommelige Mester, som elsket Fronto, ønsket å advare ham i god tid, som han hadde advart Marta, og la ham vite den dagen som var fastsatt for den evige belønning for hans arbeid. En dag da helgenen sto ved alteret og feirer de hellige mysterier, viste Jesus Kristus seg for ham i selskap med engler og omgitt av et sterkt lys, og sa: «Kom til meg, min elskede, kom i min herlighet for å bli belønnet for ditt arbeid». Og Fronto løftet sine hender og øyne til den guddommelige Mester og sa: «Milde Jesus, som ikke ønsker å skjule dine råds hemmeligheter, og har overøst meg i mitt eksil med din søte trøst, ta imot meg. I lang tid har jeg ønsket å se deg og tenke på deg! Jeg anbefaler deg, o søte kjærlighet av min sjel, de sauene din vikar har betrodd meg». Og Jesus svarte ham: «Din forespørsel er innvilget, og om en uke kaller jeg deg til meg».
Fronto steg ned fra alteret, samler sine prester og fortalte dem om sin visjon og fortalte dem at om en uke ville han forlate jorden og komme til himmelen, og prøvelsene i eksil byttes med gleden i det himmelske landet. Han oppfordret dem til å elske hverandre broderlig og fortalte dem om sin død med all glød til en hellig sjel lidenskapelig for himmelen. Deretter sa han: «Dere skal gravlegge meg og plassere mine levninger sammen med de hellige martyrer, mine elskede disipler Frontasius, Severin og Severian». Nyheten om Frontos kommende død ble snart spredt, ikke bare i byen Vésone, men også i den omkringliggende regionen. Det vakte bestyrtelse på alle kanter.
Hans første anliggende var å velge sin etterfølger, en ny far til sine barn, en annen hyrde til sin flokk. Calepodius, disippelen som hadde styrt kirken i Vésone under helgenens eksil, hadde allerede fått belønning for sitt arbeid, og siden hans død hadde Fronto kastet sine øyne på Anian, en annen svært ivrig og nidkjær disippel. Han hadde sett i ham de rette dydene for å bli en hellig biskop, og da han annonserte for ham at han hadde valgt ham til sin etterfølger, anbefalte han ham med eksplisitt sødme og ydmykhet, disse to dydene som preget Jesu Kristi hjerte, og han sa: «Den guddommelige Mester fortalte oss: Lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet. Så vær selv milde og ydmyke mot alle. Han ga oss et eksempel, slik at vi skulle gjøre som han gjorde».
Da den åttende dagen kom, var det en stor forsamling av mennesker som strømmet til for å høre helgenens siste ord og råd og motta hans siste velsignelse. Ansiktet til den lykkelige forutbestemte strålte av glede, et synlig symbol på den herlighet han skulle oppleve i himmelen. Han feiret de hellige mysterier og prekte lenge for dette folk som aldri ble lei av å høre ham. Deretter, i nærvær av hele folket, la han hendene på den han hadde utpekt til sin etterfølger, og med øynene løftet til himmelen takket han Gud og anbefalte de sjelene som han hadde fått ansvaret for. Så velsignet han sin flokk og utbrøt: «Måtte den allmektige Gud velsigne dere i sin kjærlighet! Måtte han utøse følelsen av visdom over dere! Måtte han gi dere en perfekt nestekjærlighet og måtte dere holde ut i troen på alt jeg har forkynt! Måtte han alltid lede deres skritt på denne verdens veier og vise dere veien til fred og kjærlighet!»
Da offeret var ferdig, prostrerte apostelen seg foran alteret i Saint-Étienne. Han ble umiddelbart omhyllet av et sterkt lys, og de hørte en stemme som kalte på kronen og himmelen, hvor hans navn ble skrevet i livets bok. Han hevet sin røst, takket nok en gang Den Hellige Treenighet og mildt ga han opp sin sjel til Gud. Det var den 25. oktober i det førtiandre år etter Vår Herres død, som ifølge den ærverdige kardinal Cesare Baronius (1538-1607) var det syvende i pave Linus’ pontifikat (67-76) og det femte i keiser Vespasians regjeringstid (68-79).
Samme dag og på samme tid feiret Frontos venn Georg de hellige mysterier i sin kirke i Vélaunes. Han ble rykket av Guds Ånd, og han så helgenen Front, ledsaget av en flokk engler og med tre diakoner og to klerikere som bar fakler foran ham, da han steg opp til himmelen med ansiktet i skinnende herlighet og hodet prydet med en strålende krone. Georg så ham triumferende og hørte ham si: «Bror, jeg velsigner deg og dine får, jeg drar foran dere til himmelen. Det er på tide at du setter av sted til min begravelse, i henhold til løftet du ga meg». Visjonen forsvant, og George snudde seg mot de troende og sa: «Den hellige Fronto, kjære sjeler, velsigner dere i sin siste velsignelse, han har dratt til Gud». Og den hellige biskopen skyndte seg å legge ut på veien til Périgord, for å vise sin venn den siste ære.
Men i Vésone hadde Frontos død skapt sorg i alle sjeler, som presset seg rundt den avdøde. Snart begynte begravelsen, ifølge skikken etablert av apostlene og som helgenen selv hadde praktisert for sine disipler, og den varte i flere dager. Folkemengden var enorm, og sangen av salmer stanset ikke. De troende kom den ene etter den andre og prostrerte seg for å ære levningene av sin kjære hellige biskop, mens de ba og lovpriste Gud.
Etter flere dager var det tid for å bære kroppen til oratoriet for Notre-Dame, det stedet som helgenen selv hadde utpekt, sammen med gravene til hans martyrdrepte disipler. Nå hadde den hellige apostelen for Vélay rukket frem til Vésone. Stor var de troendes forbauselse over å høre beretningen om den visjonen som hadde latt Georg få vite om sin venns død. Men deres forbauselse ble snart forbauset til den søteste glede, og de takket Gud for alle belønningene han hadde gitt til sin hellige hyrde, og sa: «Herren vår Gud er virkelig stor, Hans makt er uendelig og Hans visdom har ingen grenser». Gud selv ville vise at himmelen tok del i disse vitnesbyrd av respekt og ærbødighet som ble gitt til kroppen av sin tjener.
Mens de bar biskopens levninger til oratoriet Notre-Dame, ble englenes stemmer hørt i luften, de deltok i prestenes og de troendes sang, priste helgenen og takket Gud. Så snart han ble ført inn i oratoriet, kjente de en svært søt lukt helt til de kom til stedet for hans begravelse. På samme dag fikk tre blinde synet tilbake, tre stumme kunne tale, tre lamme reiste seg og seks demoner ble drevet ut da de nærmet seg kroppen til apostelen.
Da begravelsesseremoniene var over, la Georg og Anian, den nye biskopen av Vésone, apostelens kropp i bakken i en blykiste hvor de på en plate av samme metall hadde gravert denne innskriften for fremtidige aldre: «Her ligger levningene av den salige Fronto, en disippel av Jesus Kristus og elskede sønn av apostelen Peter i dåpen».
Det etablerte seg en berømt valfart til Frontos grav, hvor det kom menn selv fra fjerne land. Byen Périgueux, som ønsket å forevige minnet om disse pilegrimsreiser, kalt Herías («hellig»), på den veien som pilegrimene fulgte for å nå graven til apostelen. To kjente mennesker kom for å be ved Fronts grav, den hellige biskop og kirkelærer Hilarius av Poitiers på 300-tallet, en svært sjenerøs forsvarer av troen, og den hellige biskop Gangerik av Cambrai på 500-tallet. Hans kirke hadde rike eiendommer i Périgord.
Frontos levninger, som først ble gravlagt i det lille kapellet for Notre-Dame, ble der til 500-tallet, da de ble fjernet av biskop Chronope II (ca 506-ca 533) for å bli plassert i en større kirke som ble bygd til den fromme biskop Frontos ære ved siden av det lille kapellet. Chronope forsikret seg om ektheten av de dyrebar relikviene, og den gamle inskripsjonen som vi har sitert og han bedømte som konsis for fremtidige århundrer, fikk han gravert på en kobberplate og som han la i kisten sammen med den første. Han lukket deretter lokket på kisten, som han la i en annen svært tykk trekiste omgitt av sterke jernbånd.
Overføringen av relikviene fra oratoriet til midten av den nye kirken, ble gjort med stor pomp og prakt. Gud bestemte seg for å belønne flokkens hyrdes iver og fromhet med ulike mirakler, og under translasjonen ble syv lamme helbredet, fire blinde fikk synet tilbake og ilden som brant mellom kjøtt og hud hos ti pasienter, ble slukket. Denne sykdommen, som kalles «hellig ild» (feu sacré) fordi den lyste, dukket opp flere ganger i Frankrike fra 500- til 1200-tallet.
Da biskop Chronope bygde kirken Saint-Front, bygde han også et kloster, hvor munkene våket for å beskytte den dyrebare graven. Klosteret ble ødelagt av normannerne på 800-tallet, men det ble gjenoppbygd på 900-tallet. I mellomtiden bygde munkene, i hvert fall delvis, den vakre basilikaen som fortsatt eksisterer i dag. Det var først etter vigslingen av basilikaen i 1077 at Périgords apostel hadde fått en grav verdig ham og de troendes fromhet. Étienne Itier, kannik og kjellermester i Saint-Front, tok omkostningene for graven og ga en av de mest kjente skulptører på den tiden, munken Guinamond i Chaise-Dieu, i oppdrag å utføre arbeidet. Han var kalt til Périgueux av biskop Guillaume I de Montberon (1060-81) for å ut forme de indre ornamentene i koret i katedralen.
To århundrer senere oppsto det tvil om hvem som oppbevarte Frontos levninger. For å få slutt på denne tvilen, fikk biskop Pierre III de Saint-Astier (1234-66) åpnet graven og den doble kisten av tre og bly som inneholdt de hellige relikviene.
Den 17. januar 1441 hadde kannikene i kollegiatskirken Saint-Front fått en bulle av pave Eugenius som ga dem tillatelse til å grave opp apostelens levninger for å legge dem i et relikvieskrin av sølv, og til at en katolsk biskop kunne skille hodet fra resten av kroppen for å holde den fra hverandre i et dyrebart skrin. Det måtte bli plassert på høyalteret eller et annet sted i kirken, hvor det lettere kunne vises frem for de troende.
Men det var ikke før i 1453, den 25. eller 27 mai, at biskop Elie IV de Bourdeille (1447-63) foretok denne ekshumasjonen, assistert av biskopene av Sarlat og av Rieux, som begge synes å ha vært fra Roffignac i Limousin. Hodet ble skilt fra kroppen og plassert i et tabernakel som den fromme biskopen hadde satt opp i midten av koret og rikt dekorert med striper av kobber, emalje og forgylt, i likhet med graven.
Vi ser ved denne anledningen en from og rørende rivalisering mellom katedralens kapittel og kapittelet i Saint-Front. Begge pretenderte å ha æren av å inneha helgens hode. Biskop Elie roet de opprørte sinnene ved å bruke sin biskoppelige myndighet. Han overlot helgenens hode til kollegiatskirken, men han ønsket også å imøtekomme sitt kapittels religiøse krav, så han overførte selv en arm til katedralen.
Den 6. august 1575 tok protestanter Périgueux i besittelse og plyndret kirken Saint-Front. I sin grådighet brøt de opp helgenens grav og skrinet som inneholdt hans relikvier. De smeltet bladgullet og sølvet på relikvieskrinet og kastet helgenens relikvier i elven Dordogne. Dermed tapte kirken i Périgueux sin vakreste pryd og sin mest dyrebare skatt. Basilikaen selv ble ikke ødelagt av frykt for at dens fall skulle ødelegge en del av byen.
Denne ulykken var så mye større enn ødeleggelsen av graven, for tapet av disse relikviene førte til en svekkelse av Frontos kult. I en ny liturgi på 1700-tallet syntes man å tvile på Frontos eksistens, i det minste ble det benektet at han var disippel av Jesus Kristus og at han ble sendt ut på sin misjon av apostelen Peter.
Men i 1826 dukket det opp et glimt av den gamle andakten for Fronto i bispedømmet Périgueux. Biskop Alexandre-Charles-Louis-Rose de Lostanges-Saint-Alvère (1817-36) hadde i kirken i Andrivaux oppdaget en del av Frontos hodeskalle, og etter å ha forsikret seg om dens autentisitet, Fikk han fjernet en del for å berike sin katedralkirke. Den 24. juni samme år samlet han sammen sitt kapittel for å dele sin glede og lykke med dem. Denne delen av helgenens hode ble lagt i et relikvieskrin, kanskje litt for beskjedent, som fortsatt i dag står nær høyalteret.
Ved grensen til Beauvais ligger et sogn som bærer hans navn og en kirke som er vigslet til ham. Det er sognet Dom-Front i kantonen Maignelay, hvor kirken i sitt klokketårn tilbyr et eksemplar av den vakre romanske arkitekturen fra 1000-tallet og bevitner den gamle kulten for apostelen i Beauvais. Det er i denne kirken man finner et av de fineste monumentene som den kristne kunst har skapt til ære for Fronto. Det er et berømt officium for helgenens festdag. Det rike gotiske manuskriptet på pergament, som er bemerkelsesverdig for sin renhet og skriftens klarhet i eleganse, rikdom og glans i de malerier som dekorerer manuskriptet. Selv om dette manuskriptet tilhører middelalderen i skriftens form, er det klassifisert av malere blant renessansens verker, i første halvdel av 1500-tallet. Manuskriptet består av seks bøker, som hver har fire doble ark eller seksten sider. De seks bøkene er festet til fem lærremmer som er festet til to eikeplanker som danner permen. I tillegg til strålende illuminasjonene som rammer inn noen sider og store innledende bokstaver, noen svarte, andre blå og flere med gullblekk for alle menneskehoder, oppdager vi nye små malerier som med miniatyrbilder med utsøkt fin pensel og sjeldent delikate, avbilder hovedtrekkene i Frontos liv.
Fortsatt vist i Neuilly-Saint-Front den klippen som apostelen ofret på da duen brakte ham den nødvendige vinen. Det er en stein eller snarere en sandsteinklippe. Den stiger noen få centimeter over bakken og synes å ha dype røtter, og har en stor flat overflate som heller svakt mot fronten, i form av et hjerte. Den lille flasken brakt av duen og et stykke sateng gjennomvåt av vin har blitt religiøst bevart. Det er sant at det lille glasset ikke er fullt, og det ble brutt på et ukjent tidspunkt, men fragmentenes autentisitet er det ikke i tvil om, og de er gjenstand for de troendes ærbødighet.
Ved siden av steinen som apostelen ofret ved, er det to andre av samme art, men ikke av samme form. Disse steinene, kalt Grès de Saint-Fronto, og noen få skritt unna en kilde som også bærer hans navn, var fra begynnelsen et mål for fromme valfarter oppmuntret av de mirakuløse helbredelsene som skjedde der. Fra de tidligste tider var det en kirke eller et kapell der, eller i det minste oratorium for pilegrimenes åndelige behov. Det var også et lite kloster der, hvor munkene, som tok navnet Ermites de Saint-Front, var voktere av kapellet og levde på almisser som pilegrimer brakte dem.
På 1300-tallet bygde dronning Jeanne d’Évreux, som var hustru til kong Karl IV den smukke (Charles le Bel) av Frankrike (1322-28), et vakkert kapell på stedet og fikk laget et rikt relikvieskrin, som inneholdt de små glassflaskebitene og satengstykket som vi har nevnt. Dette lille mesterverket av gullsmedkunst eksisterer fortsatt. Når det gjelder kapellet, ble det jevnet med jorden i 1793. Det nåværende kapellet ble bygd på grunnmuren av det gamle i 1818.
I september 1499 sendte prestene og folket i Neuilly-Saint-Front i Périgueux tre deputerte som besøkte Frontos grav, og som gave fra byen fikk de et fragment av den steinen som Fronto hadde ofret på. De hentet også hjem den største delen av en av Frontos fingre og et stykke tøy som hadde blitt brukt til å pakke inn en relikvie i da den ble brakt fra Périgueux. I kirken i Neuilly kan man fortsatt se de to relikviene.
Dagens skrin stammer fra 1814, for det fra 1300-tallet ble ødelagt i 1793. Mirakler fortsatte å skje ved det. Fronto feires i Neuilly-Saint-Front med to store fester, selve festen for Fronto på søndag etter 25. oktober, og den andre er festen for overføringen av hans relikvier på mandag etter festen for Døperen Johannes.
Katedralen Saint-Front i Périgueux har alltid tiltrukket seg oppmerksomheten til kjennere, for bygningen er den mest komplette av alle dem som dateres tilbake til år 1000, den eneste av sitt slag i orientalsk stil, og vi kan kalle den det siste monument fra den karolingiske æraen. Den ble ødelagt flere ganger av barbarene, utsatt for de rasende protestantene og dekket av et sørgeslør av revolusjonen, beskyttet av paver, gjenstand for konstant omsorg av biskoper, fromt besøkt av folkemengder i tider med tro. Det sies om den bysantinske kirken Saint-Front at den er patriarken av de gamle katedralene i Frankrike, et unikt monument på jorden og Périgueux’ heder.
Katedralen i Périgueux har form av et gresk kors med fem flotte kupler over, den orientalske stilen reproduserer nesten linje for linje katedralen San Marco i Venezia, som i seg selv er en etterligning av Santa Sofia i Konstantinopel. I Périgueux og Venezia er det det samme plan, samme struktur og samme mål. Det er ingen forskjell på det franske og det italienske gulvet, men Saint-Front mangler den elegante mosaikken og den vakre marmoren som skjuler vekten i den venetianske basilikaen. Det er overraskende at den bysantinsk strukturen er transplantert i ett stykke til et fremmed klima. Vi vet at venetianerne i middelalderen hadde et viktig trafikksentrum i Limoges, og en av disse utlendingene kan ha ført planen for katedralen til Périgueux.
Fronto regnes som den første biskopen av Périgueux, i dag hovedstad i departementet Dordogne. Han hadde stor suksess med sitt misjonsarbeid. Det samme hadde Georg, som betraktes som grunnleggeren av kirken i Le Puy (nå Puy-en-Vélay) i departementet Haute-Loire i regionen Auvergne (fra 2016: regionen Auvergne-Rhône-Alpes).
Franskmennene ynder jo å kalle sitt land for «Kirkens eldste datter» (la fille aînée de l'Église), og det oppsto tidlig behov for å pynte litt på historiene for å flytte kristningen av Frankrike til apostlenes tid. Mange av de tidligste franske helgenene ble utstyrt med biografier som flyttet dem flere århundrer frem i tid og identifiserte dem med skikkelser som var nevnt i Bibelen eller som en av de 72 disiplene. Mange middelalderske tradisjoner sa at Jesu disipler og venner besøkte Gallia personlig og døde der. Disse tradisjonene kombinerte fromhet med lokale følelser og ga muligheter for valfarter til stedene hvor disse relikviene angivelig var skrinlagt. Legendene ser ut til å ha blitt utviklet på 1000-tallet. I virkeligheten var nok Fronto den første biskop av Périgueux på 300-tallet. Fra Sulpicius Severus’ krønike vet vi at biskop Paternus av Périgueux ble avsatt for kjetteri rundt 361. Hans tre forgjengere på bispelisten er Fronto, Anian og Chronope I, men dem vet vi ingenting om.
En annen legende sier at Fronto ikke ble født i Lykaonia, men i Lanquais i Dordogne nær Périgord. Alle slags ekstravagante mirakler blir tilskrevet ham i disse legendene. Vi vet ikke de virkelige fakta om hans eksistens, men den praktfulle katedralen Saint-Front i Périgueux bevarer hans minne. I området er mange steder stilt under hans beskyttelse, som Saint-Front-d’Alemps (24460), Saint-Front-la-Rivière (24300) og Saint-Front-de-Pradoux (24400), hvor en kirke ble bygd og hvor man ofte minnes ham. Sognet Coulobre i kommunen Bergerac i Dordogne bærer navnet Saint Front lès Cadouin.
Bruddstykker av Frontos grav er utstilt i Périgord-museet i Périgueux. Graven besto angivelig av et pyramideformet tak og mange figurer som stammet fra antikken. Første gang Frontos kult nevnes, var i en parentes i biografien om den hellige Gaugerik av Cambrai fra midten av 600-tallet, som ba ved graven til bekjenneren Fronto. Biografien kaller Fronto en disippel av apostelen Peter og er for en stor del en overtakelse av legenden om den hellige Fronto av Nitria. På 800-tallet ble Fronto tatt inn i martyrologiet i Lyon og i den salige Rabanus Maurus’ martyrologium. På 900- og 1000-tallet ble hans biografi bearbeidet flere ganger og bygd ut med elementer fra legendene til Martial av Limoges og Marta av Betania.
Identifisering av Frontos relikvier fant sted i 1261 og 1463. Hans levninger hvilte før 1575 i det som nå er katedralen Saint-Front i Périgueux. Men i dette året ble de tatt av hugenottene, som fraktet dem til slottet Tiregand i Creysse og kastet dem i elven Dordogne.
Frontos minnedag sammen med Georg var 25. oktober i det førkonsiliære Martyrologium Romanum:
Petragoricis, in Gallia, sancti Frontónis, qui, a beato Petro Apostolo Episcopus ordinátus, cum Geórgio Presbýtero magnam illius gentis multitudínem convértit ad Christum, et, miraculis clarus, in pace quievit.
I Périgueux i Gallia, den hellige Fronto, som ble vigslet til biskop av den salige Peter apostelen, sammen med en prest ved navn Georg konverterte han en stor mengde mennesker til Kristus, og kjent for mirakler døde han i fred.
I den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) minnes bare Fronto på denne dagen:
Petricórdii in Aquitánia, sancti Frontónis, qui primus in hac civitáte Evangélium prædicásse créditur.
I Périgueux i Aquitania [nå i Frankrike], den hellige Fronto, som antas å ha vært den første som forkynte evangeliet i denne byen.
I Périgueux feires Frontos translasjonsdag den 14. oktober. Rabanus Maurus kaller ham Frontus og nevner ham den 1. oktober. Bollandistene nevner ham den 9. mai, og i Limoges feires gjenfinningen av hans relikvier den 30. april. Georgs vanligste minnedag er 10. november. Kirken i Périgueux er den eneste i Frankrike som feirer festen for den salige keiser Karl den store (768-814; keiser fra 800) den 28. januar.
Denne kirken ærer også spesielt de hellige martyrene Silanus, Severin, Severian og Frontasius, disipler av Fronto; den hellige martyren Mundana, mor til den hellige biskop Sacerdos av Limoges (fr: Sadroc) (500-tallet); den hellige benediktinerabbeden Kyprian av klosteret i Périgueux (500-tallet); den hellige Sorus av Terrasson (d. ca 580) og den hellige karmelittmunken Peter Thomas (1305-66) fra Salles i bispedømmet og patriark av Konstantinopel, som døde på Kypros under det korstoget som for en kort stund ga Alexandria til de kristne.
Kilder: Attwater/Cumming, Benedictines, Delaney, Bunson, MR2004, KIR, CE, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Heiligenlexikon, santiebeati.it, fr.wikipedia.org, de.wikipedia.org, nominis.cef.fr, zeno.org, heiligen-3s.nl, orthodoxievco.net – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 28. juni 1998 – Oppdatert: 17. september 2016