Den hellige Peter Favre (1506-1546)

Den hellige Peter Favre [Faber] (fr: Pierre; sp: Pedro Fabro; lat: Petrus Faver) ble født den 13. april 1506 i den lille landsbyen Villaret i alpedalen Grand-Bornand i det daværende hertugdømmet Savoia, i dag en del av kommunen Saint-Jean-de-Sixt i departementet Haute-Savoie i regionen Rhône-Alpes i Frankrike. Han var eldste sønn av bonden Louis Favre og hans hustru Marie Périssin, gode katolikker som levde et regelbundet liv basert på solide religiøse tradisjoner. Som gutt var Peter gjeter for farens sauer på hverdagene, mens han på søndager underviste andre barn i katekismen. Som eldste sønn var han utsett til å følge i farens fotspor, og han fikk ingen annen undervisning enn den han fikk i hjemmet.

Han var imidlertid utrustet med en usedvanlig hukommelse, og han kunne høre en preken om morgenen og gjengi den ordrett for sine kamerater om ettermiddagen. Peter var en svært intelligent gutt og lengtet etter utdannelse, men foreldrene hadde ikke råd til det, og han fortalte selv senere at han gråt seg i søvn hver kveld i sorg over denne manglende muligheten. To av hans slektninger var karteusere i klosteret i Reposoir, seksten kilometer fra Villaret, og hans onkel Claude Périssin var prior, og de to karteuserne overtalte hans foreldre til å sende Peter på skole. Dette gikk de med på, for de hadde hørt guttens gråt om kveldene.

I 1516 ble den tiårige Peter sendt til en liten skole som ble drevet av sognepresten i Thônes, elleve kilometer unna, og der lærte han fort å lese og skrive. Året etter dro han til et kollegium i La Roche (La Roche-sur-Foron), atten kilometer unna, hvor han fikk en solid kunnskap om klassikerne. Han utmerket seg i gresk og lærte også litt filosofi og teologi. Tolv år gammel avla han kyskhetsløfte. Etter åtte år i La Roche bestemte han seg i 1525 for å fortsette sin utdannelse i Paris.

Den nittenårige Peter kom til Paris i oktober 1525, og det var urolige tider. Den lutherske reformasjonen hadde startet i Tyskland, og en som var på universitetet på samme tid som ham, var Jean Calvin. Filip Melanchton kom i Peters tid for å holde diskusjoner med biskopen av Paris i et forsøk på en rapprochement mellom lutheranere og katolikker. Denne uroen skulle danne bakgrunnen for Peters fremtidige liv på en måte han ikke forventet da han kom til Paris.

Peter begynte på kollegiet St. Barbara (Collège Sainte-Barbe). Han delte husvære med en jevnaldrende student fra Navarra, den hellige Frans Xavier (1506-52), og hans regent eller lærer, Juan de la Peña. To mer forskjellige menn enn Peter og Frans ville være vanskelig å finne. Xavier var en spansk adelsmann, sosial, fysisk sterk, selvsikker, ambisiøs, impulsiv og med utsikter til en innbringende kirkelig karriere. Favre kom fra en bondefamilie i de savoiske Alpene, han var reservert, innadvendt, skrupuløs og usikker på sin fremtid. Men de ble nære venner. De kastet seg over studiene, først i filosofi og deretter i teologi.

I 1528 kom en student fra Salamanca til Paris, den 37-årige hellige Ignatius av Loyola (1491-1556), og etter et år på det tradisjonalistiske og fysisk grimme Collège Montaigu flyttet han i oktober 1529 til det større og mer humanistisk orienterte Collège Sainte-Barbe. Der ble han tildelt rom sammen med Peter og Frans og ble en nær venn av dem begge. Han var en vanfør, krigsskadet, middelaldrende student som hadde hinket og tigget seg fra Spania til Paris for å lære latin, og om ham ble det sagt at alle som kom i kontakt med ham, forandret seg uten unntak til det bedre.

Peter ønsket ham velkommen, og siden Ignatius hadde problemer med gresken, underviste han ham i Aristoteles’ greske filosofi. Til gjengjeld ga Ignatius den tidligere sauegjeteren undervisning i det åndelige liv. Han ga Peters liv en ny basis og oppmuntret ham til å søke prestevielsen. I 1530 mottok Peter Favre og Frans Xavier sin mastergrad (Master of Arts) på samme dag. Peter var nå 24 år, men han hadde ennå ikke bestemt seg for hva han skulle bli. Han brukte litt tid på å bestemme seg for et yrke, for både medisin, jus og undervisning virket attraktivt.

Til slutt bestemte han seg likevel for å følge Ignatius, som også hadde fått fire andre studenter til disipler i tillegg til Peter og Frans: portugiseren Simon Rodrigues (pt: Simão) (1510-79) og de dyktige vitenskapsmennene Diégo Laynez (1512-65) og Alfons Salmerón (sp: Alfonso) (1515-85), samt Nikolas Bobadilla (1511-90), alle tre fra Spania. Diégo Laynez skulle bli jesuittenes andre ordensgeneral etter Ignatius og før Frans Borgia. Disse seks ga Ignatius åndelige øvelser. Han sa at siden han selv hadde gjennomgått de åndelige øvelsene for første gang, var det ingen som hadde gått gjennom dem med slik målbevissthet og glød som Peter Favre.

Peter ble viet til prest den 15. mai 1534, og den 22. juli 1534 feiret han sin første messe. Om morgenen den 15. august samme år møttes de syv mennene i Mariakapellet i krypten til kirken Saint-Denis på Montmartre, som den gang ennå var ubebygd. Peter feiret messe (han var den eneste av de syv som allerede var presteviet), og etter å ha mottatt den hellige kommunion, avla de syv mennene fattigdoms- og kyskhetsløfte og et løfte om en pilegrimsreise til Jerusalem om mulig, og et liv i apostolisk tjeneste som misjonærer for å omvende tyrkerne i Palestina.

Deres avreise til Venezia og derfra til Det hellige land var planlagt til januar 1537. I mellomtiden måtte de fullføre sine teologistudier ved universitetet. Dersom reisen til Det hellige land skulle vise seg umulig å gjennomføre, skulle de dra til Roma og stille seg til pavens disposisjon. Etter råd fra sin lege vendte Ignatius våren 1535 tilbake til Spania for å gjenvinne sin helse. Han ble enig med sine ledsagere om at de alle skulle møtes i Venezia for å finne et skip der som kunne bringe dem til Palestina. Han etterlot Peter som leder for gruppen i sitt fravær, og han fikk ansvaret for å føre dem til Venezia.

Gruppen forlot Paris den 15. november 1536, og i januar 1537 kom de til Venezia, hvor de fant at Ignatius hadde kommet før dem. I mellomtiden var de fleste presteviet og gruppen var økt til ti menn ved at franskmennene Paschase Broët (1500-62) og Jean Codure (1508-41) samt savoieren Claude Jay (1504-52) hadde sluttet seg til dem. Mens de ventet på at seilingssesongen til Det hellige land skulle begynne, arbeidet de på to av byens hospitaler. I mars sendte Ignatius Peter og de andre til Roma for å be om pavens godkjennelse av deres planlagte reise. Pave Paul III (1534-49) etterkom villig deres anmodning, men samtidig informerte han dem om at det var usannsynlig at gruppen ville komme seg dit, ettersom en krig med tyrkerne syntes nær forestående.

De vendte tilbake til Venezia, og da pavens frykt om en krig mellom Venezia og tyrkerne viste seg berettiget og gjorde reisen til Palestina umulig, bestemte de at Ignatius skulle dra til Roma sammen med Peter og Diégo Laynez og tilby paven alles tjenester til hva som helst. De avtalte at hvis noen spurte hvilken kongregasjon de tilhørte, skulle de svare «Jesu Selskap», for sammen skulle de slåss mot løgner og laster under Kristi fane. På veien til Roma fikk Ignatius en visjon av Kristus mens han ba i et lite kapell i La Storta i provinsen Roma i regionen Lazio. Frelseren bar et tungt kors og sa: «Jeg skal være deg nådig i Roma».

I Roma ble de igjen godt mottatt av paven. Ignatius og de andre som fortsatt var legmenn, ble presteviet der i 1538. De trakk seg tilbake til en hytte ved Vicenza for å forberede seg på prestetjenesten. Paven ga gruppens medlemmer forskjellige oppgaver. Peter ble utpekt til å undervise i teologi og Skriften ved universitetet Sapienza og Diégo til å utlegge Den hellige Skrift. Ignatius arbeidet med sine åndelige øvelser og undervisning for å reformere folkets levemåte, og de andre arbeidet også i byen. At ingen av dem ennå snakket italiensk skikkelig, hindret dem ikke. Paven sendte sommeren 1539 Peter og Diégo Laynez for å assistere kardinal Ennio Filonardi i å preke reform i Parma, hvor presteskapet i årenes løp hadde blitt avslappet og de troende forsømte sin religion. De to jesuittene prekte om bibelske temaer, moral og det kristne liv, og de skapte en religiøs fornyelse som fikk varige konsekvenser. Etter et års forkynnelse der og i Piacenza gikk igjen flertallet av innbyggerne i kirken, men Peter var snar til å anerkjenne at deres suksess ikke skyldtes deres egen veltalenhet, men at Gud arbeidet gjennom de åndelige øvelsene.

Snart ble det foreslått at jesuittene skulle organiseres i en regelbundet religiøs orden. De hadde allerede avlagt de to tradisjonelle løftene om fattigdom og kyskhet, og nå ble det bestemt også å avlegge det tredje om lydighet. Det skulle utnevnes en generalsuperior som alle skulle være forpliktet å adlyde, totalt underlagt Den hellige stol. De bestemte også å foreskrive et fjerde løfte om å stå til pavens rådighet når som helst og hvor som helst han sendte dem for å frelse sjeler. For å gi tid til det praktiske arbeidet, ble det bestemt at felles feiring av tidebønnene ikke skulle være en del av deres plikter, mens den private resitasjonen av dem forble obligatorisk. Dette var et revolusjonært skritt for en orden. Dette var starten på jesuittordenen eller Jesu Selskap (Societas Iesu – SJ). Deres motto var Omnia ad maiorem Dei gloriam – «Alt for Guds større ære».

Keiser Karl V (1519-56) innkalte en rekke konferanser eller «riksdager» med katolske og protestantiske ledere for å løse de religiøse vanskelighetene i Tyskland. Pave Paul III utnevnte sommeren 1540 Peter til å reise til riksdagen i Worms sammen med dr. Pedro Ortiz, keiserens representant, og han ble dermed en første av jesuittene som ble satt inn i arbeidet for å møte den protestantiske reformasjonen. De kom til Worms sent i oktober, og selv om det var en luthersk by, begynte Peter å preke, høre skriftemål og lede åndelige øvelser.

Konferansen var treg til å komme i gang, og da den først startet den 14. januar 1541, varte den i bare fire dager før keiseren flyttet den til Regensburg i Bayern. Peter dro dit i februar og tilbrakte de neste seks månedene med å arbeide blant de katolske troende der. Han var ikke direkte involvert i de teologiske diskusjonene, men han fulgte dem nært og sendte brev til Ignatius og fortalte om det som foregikk i byen. Peter fikk flere anmodninger fra prester, prelater og fyrster om å holde de åndelige øvelsene han kunne klare, og han skrev til Ignatius at det var nok arbeid i Regensburg for enda ti jesuitter. Men fremdriften i diskusjonene begynte dessverre å bli mindre, og da det var tid for å diskutere eukaristien og Kristi reelle tilstedeværelse, et punkt som var bittert omtvistet blant deltakerne, brøt konferansen sammen, og keiserens inderlige håp om å forene katolikkene og protestantene, ble sørgelig til skamme.

Peter avgjorde at det Tyskland trengte, ikke var diskusjoner med protestantene, men en reformasjon i livet og disiplinen blant presteskap og legfolk. Peters synspunkter kunne ha støttet den nå velkjente tesen at den protestantiske og den katolske reformasjonen på mange måter var to sider av samme sak: et forsøk på å gjenkristne, grundig instruere og til og med utdanne et uvitende og i praksis halvkonvertert Europa. Mennesker strømmet til Peters skriftestol, men det var gjennom de åndelige øvelsene han fikk i stand de fleste konversjonene. Ignatius sa at ingen av de første jesuittene kunne gi de åndelige øvelsene som Peter, «han kunne drive vann ut av en stein». Doktorer i teologi begynte å preke, biskoper og abbeder reformerte sine bispedømmer og klostre og store flokker av studenter ble karteusere, fransiskanere og jesuitter. Peter holdt de åndelige øvelsene på latin, for han kunne ikke tysk. Han brukte Ignatius’ «Åndelige øvelser» og oversatte dem til latin for karteuserne i Köln.

Reisen til Tyskland innledet en periode på syv år for Peter med utrettelige reiser til fots og på muldyr gjennom Frankrike, Italia, Portugal og Spania i tillegg til Tyskland og Flandern, hvor han gikk over hundre mil i luftlinje, men hans kronglete rute tatt i betraktning, var den virkelige distansen den dobbelte. Etter at konferansen i Regensburg hadde brutt sammen, var Peter og dr. Ortiz fri til å reise hvor de ville, og Ignatius sendte dem til Spania for å etablere jesuittiske kontakter der. Da han reiste gjennom Frankrike, ble han fengslet i syv dager, og han avla løfte om ikke å motta stipender for å feire messe eller preke når han kunne gjøre det uten at det ble urettferdig for andre.

De kom til Madrid i november 1541, og straks begynte Peter å gi misjoner og holde prekener samt konferanser og retretter for presteskapet. Han forklarte formålet med Jesu Selskap for de spanske prelatene og forberedte veien for jesuittenes ankomst til Spania. Blant dem i Spania som fikk sitt liv varig endret av Peter, var den hellige Frans Borgia, som da var hertug av Gandía, men senere ble jesuitt og ordensgeneral. Peter forberedte også den tiårige senere hellige Alfons Rodríguez for hans første kommunion.

Etter bare noen måneder i Spania fikk Peter i januar 1542 beskjed om at pave Paul III hadde utnevnt ham til assistent for kardinal Giovanni Morone, pavelig nuntius i Tyskland, og igjen måtte han krysse Europa til fots. Han kom til Speyer i Rheinland-Pfalz i april, og han fulgte sitt vanlige mønster med prekener, skriftemål og retretter. Han var sjokkert over apatien og det slette livet blant presteskap og folk, og i nitten måneder viet han seg til forkynnelse i Speyer, Regensburg og Mainz. Han foreleste også om Salmenes bok ved universitetet i Mainz, og det var mens han var der at den senere hellige Peter Canisius (1521-97), en ung teologistudent fra Köln, gjennomgikk åndelige øvelser under hans ledelse og ble jesuitt. Peter Favre hadde et svært vinnende vesen, og med sin store dyktighet og utrettelige energi hadde han spesielt stor suksess i Köln. Der hadde erkebiskopen, Herman von Wied, blitt protestant. I Köln grunnla Peter i 1544 jesuittenes første ordenshus i Tyskland sammen med Peter Canisius.

Etter noen måneder i Leuven/Louvain (Löwen) i Flandern, hvor han la grunnlaget for en rekke kall, ble Peter i juli 1544 tvunget av lydighet til å dra til Portugal etter anmodning fra Kong Johan (João) III (1521-57), som ønsket at han skulle søke å etablere Selskapet i Portugal. De neste to årene tilbrakte han i Portugal og Spania og ga de åndelige øvelsene ved hoffene i Lisboa og Valladolid. Han var avgjørende for etableringen av jesuittene i Portugal, og kong Johan III ville at han skulle bli patriark av Etiopia.

Men pave Paul III ønsket Peter som sin teolog ved konsilet i Trient (Trento) og utnevnte ham våren 1546 til denne stillingen. Igjen måtte han ut på reise, og han seilte sammen med erkebiskopen av Mainz fra Barcelona til Roma, hvor han ville treffe Ignatius igjen før han dro til Trient i Nord-Italia, ettersom det var syv år siden forrige gang de hadde møttes. De kom til Roma den 17. juli 1546. Men Peters helse var alvorlig svekket av hyppige feberanfallene han hadde vært rammet av de siste årene. Det var en varm sommer, og reisen og hans slitsomme arbeid hadde slitt ham ut. Før han rakk å legge ut på reisen nordover, fikk han snart etter sin ankomst til Roma et nytt feberanfall. Selv om han bare var førti år gammel, visste han at slutten så var nær, og han ventet rolig på døden. Den 31. august avla han sitt siste skriftemål, og den 1. august hørte han messen og mottok de siste sakramentene. Samme ettermiddag, den 1. august 1546, døde han i Ignatius’ armer og med sine jesuittiske ledsagere rundt seg. En av dem sa at han ble «tilkalt av Gud til konsilet i himmelen i stedet for til konsilet i Trient».

Peter ble gravlagt i kirken Santa Maria della Strada («Vår Frue av Veien») i Roma. Kirken hadde navn etter et ikon av samme navn fra sent på 1400-tallet eller 1500-tallet. I 1568 bygde kardinal Alessandro Farnese kirken Il Gesù i Roma, jesuittenes moderkirke, på det stedet hvor kirken Santa Maria della Strada hadde stått. Ikonet er i dag i den nye kirken, og Vår Frue av Veien er skytshelgen for jesuittordenen. Peter Favres ben, som ikke kan skjelnes fra dem av mange av hans jesuittiske brødre, ligger gravlagt i krypten ved kirkens terskel. Det finnes ikke noe autentisk portrett av Peter.

Jesuittenes suksess var så stor at Peter etter sin død ble mer eller mindre glemt. I det følgende halve hundreåret var det giganter i ordenen som fanget verdens oppmerksomhet. Frans Xavier overlevde Peter med seks år, Ignatius med ti; Frans Borgia omformet ordenen. Deretter kom de hellige Robert Bellarmin (1542-1621), Aloisius Gonzaga (1568-91), Edmund Campion (1540-81) og andre.

I 1600, 54 år etter Peters død, ble det bygd et kapell på det stedet hvor hans hjem hadde stått i Villaret. Alteret ble konsekrert i 1607 av den hellige Frans av Sales (1567-1622), som hadde en karakter som minnet om Peters, som han aldri snakket om annet enn som helgen. Peter ble saligkåret den 5. september 1872 ved at hans kult ble stadfestet av den salige pave Pius IX (1846-78) gjennom et apostolisk dekret.

Favre ble æret som en del av jesuittenes jubileumsår i 2006 som feiret ordensgrunnleggernes ånd ved tre spesielle jubileer: 500-årsjubileene for Frans Xaviers fødsel den 7. april 1506 og Peter Favres fødsel den 13. april 1506, samt 450-årsjubileet for Ignatius av Loyolas død den 31. juli 1556.

Peter Favre ble helligkåret den 17. desember 2013 ved at hans kult ble stadfestet av pave Frans. Dette er en prosedyre som vanligvis følges for personer som har levd for mange århundrer siden og som paven i kraft av sin autoritet offisielt erklærer for hellig etter at det har eksistert en kult for vedkommende «i uminnelige tider», og dette kalles stadfestelse av kult (Confirmatio Cultus) eller ekvipollent helligkåring. Dette gjøres uten det miraklet som vanligvis tilskrives kandidatens forbønn ved ordinære helligkåringer. Peter Favres minnedag er 11. august, men dødsdagen 1. august nevnes også, det samme gjør 2. august og 8. august.

Pave Frans er selv jesuitt og har en stor andakt for Peter Favre. Det er en åpenbar analogi mellom den måten som Favre gjennomførte sin misjon på under den fryktelige kriseperioden for Kirken som ble forårsaket av den protestantiske reformasjonen, og den måten som Papa Bergoglio i dag akter å oppfylle oppgaven til Peters etterfølger på. Peter insisterte på en grundig indre reform av Kirken i kontrast til de teologiske kontroversene og til enhver illusjon om å være i stand til å påtvinge den autentiske tro med makt.

Kilder: Attwater/Cumming, Butler (VIII), Benedictines, Delaney, Tylenda, Schauber/Schindler, Index99, CE, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, britannica.com, americamagazine.org, jesuiten.at, nwjesuits.info, Catholic Herald 21. april 2006 - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 30. juli 2000