Den salige Peter Geremia (1399-1452)

Den salige Peter Geremia (it: Pietro) ble født den 1. august 1399 i Palermo på Sicilia i Italia. Han kom fra adelsfamilien Geremia og var sønn av Arduin, en jurist og skatteagent for kong Alfonso I av Sicilia (1416-42) (Alfonso V av Aragón). I en alder av atten år ble Peter sendt til universitetet i Bologna for å studere jus og med tiden følge i farens fotspor. Han var en så strålende student at hvis professoren var fraværende, ble han bedt om å ta hans plass. Men en natt fikk han noe som han tolket som et guddommelig budskap om å gi opp jussen og vie seg et religiøst liv.

Tradisjonen sier at han var gått til sengs en kveld og drømte søtt om all heder og ære han snart skulle høste i sitt arbeid som advokat. Da hørte han at det banket på vinduet. Siden hans rom var i fjerde etasje og det ikke var noe utenfor vinduet som et menneske kunne stå på, satte han seg opp i forståelig frykt, og spurte hvem det var. En hul stemme svarte at han var en slektning som nettopp var død, en suksessfull advokat som hadde ønsket menneskelig pris så desperat at han hadde løyet for å vinne den, og nå var han evig fortapt på grunn av sin stolthet.

Peter lot ingen tid gå tapt i å handle i henhold til advarselen. Der og da avla han løfte om evig kyskhet. Neste morgen kjøpte han en jernlenke som han slo tre ganger rundt midjen. Mange år senere, da hans døde legeme ble klargjort til begravelsen, ble lenken funnet gravd inn i kjøttet, og den kunne ikke fjernes.

Peter sluttet seg til dominikanerordenen (Ordo Fratrum Praedicatorum – OP) og trådte inn i deres kloster i Bologna. Da faren fikk denne nyheten, ble han rasende, og han reiste til Bologna for å tvinge den unge mannen tilbake til sine studier. Peter nektet å møte faren, men forsikret ham om at det sto bra til med ham og at han ikke trengte noe, bortsett fra familiens bønner. Mens hans far raste, ba Peter om standhaftighet i sitt kall og om at krisen måtte løses. Da det til slutt ble arrangert et møte og Arduin så den stille verdigheten og kjærligheten til Gud som skinte i Peters ansikt, brøt han sammen og gråt. Han prøvde ikke lenger å hindre sønnen, men oppmuntret ham i stedet til å fortsette, og deretter vendte han tilbake til Sicilia.

Peter var novise i Fiesole under veiledning av den hellige Antoninus, senere erkebiskop av Firenze. Da han hadde avlagt løftene og var presteviet, begynte han å preke og høre skriftemål, og brakte mange tilbake til å praktisere troen. Den hellige Vincent Ferrer, som kom til Bologna regelmessig for å besøke den hellige Dominikus' grav, oppmuntret ham kraftig, og snart visste hele Italia av den unge tiggermunken. I 1427 sendte generalmagisteren, Bartolomeo Tesserio, ham til Sicilia for å gjenskape disiplinen i de dominikanske klostrene, og i 1430 ble han sendt til Oxford i England for å undervise. Få år senere ble han innkalt til konsilet i Firenze. Pave Eugenius IV (1431-47) var så imponert over hans hellighet og veltalenhet, spesielt når han disputerte med grekerne, at han gjerne ville belønne ham, men det var umulig å overtale Peter til å akseptere noe slikt.

Imidlertid aksepterte han pavens oppdrag med å reformere sekular- og ordensprestene på Sicilia. Etter konsilet dro han dit som apostolisk visitator og tok opp sin residens i klosteret St. Zita, som nettopp var blitt grunnlagt av noen spanske brødre. Han ble prior for St. Zita, men uten å gi opp sin hengivenhet til preking, bønn og studier. Han ble aldri noen gang sett å gi etter for sinne, i stedet var han vennlig mot alle uten unntak. Han snakket vennlig, var mild i sine korrekser og opprørte ingen, men oppmuntret alle til å elske Gud. Han var æret som prior og elsket som en far, og han inspirerte mange unge menn med en kjærlighet til det dominikanske liv. Flere ganger avslo han å akseptere et bispesete.

Han arbeidet i tre år i Catania med å etablere et universitet der, Siculorum Gymnasium. Reformen av det dominikanske liv på Sicilia tilskrives ham. Han formet den salige Johannes Liccio, som trådte inn i 1441, og han var inspirator for den salige Bernhard av Scammacca i det reformerte klosteret i Catania. Etter sin periode som prior var han novisemester, men han ba provinsialkapitlet om å få slippe for å vie all sin tid til prekenvirksomheten. Hans prekener hadde like stor suksess på Sicilia som de hadde hatt på fastlandet, og det i en slik grad at ingen kirke kunne romme de mengdene som kom for å høre på ham. I sine prekener brakte han en umåtelig kultur, men også respekt for moderne tenkning. Han kunne sitere fra samtidige forfattere, selv fra populære sanger, og var velkjent med tidens hendelser. Hans fremføring var alltid karakterisert av klarhet, og hvis anledningen krevde det, la han ikke fingrene mellom. Men selv om han alltid var engasjert i aktive plikter, var han av natur kontemplativ og asketisk.

Mot slutten av livet led han av forskjellige lidelser, men spesielt av smerter i føttene, men han bar alle plager uten å kny. Han ble overhørt mens han ba: «Brenn her, amputer der, spar ingen del av meg nå, slik at jeg kan spares i evighet». Han døde den 3. mars 1452 i klosteret Santa Zita i Palermo. Han ble saligkåret den 12. mai 1784 ved at hans kult ble stadfestet av pave Pius VI (1775-99). Hans minnedag er 10. mars, men dødsdagen 3. mars og 25. oktober nevnes også.