Den salige Peter González («San Telmo») (~1180-1246)

Den salige Peter González (sp: Pedro) ble født rundt 1180 (i alle fall før 1190) i Frómista nord for Palencia i Léon i Spania. Han kom fra en adelig og velstående kastiljansk familie og levde et verdslig liv i tråd med skikken blant adelen den gangen. Han fikk sin utdannelse av sin onkel, biskopen av Astorga, som utnevnte ham til kannik ved katedralen i Palencia mens han ennå egentlig var for ung til å få et slikt embete. Han var full av stolthet, for en spesiell bulle var sikret slik at han kunne motta prosteembetet selv om han egentlig ikke var gammel nok, og han bestemte seg for å bli innsatt med stor pomp og prakt. For sitt inntog i Astorga valgte han juledag, da gatene sannsynligvis var fullpakket. Han ønsket å imponere sin flokk med fine klær og en levende personlighet.

På juledag paraderte Peter gjennom byen på hesteryggen i praktfulle klær, men bråket og spenningen ble for mye for hesten, så dyret rygget og kastet ham av i en gjødselhaug. Folket svarte med et latterbrøl. Peter reiste seg i skam og ropte: «Hvis verden spotter meg, skal jeg spotte verden». Skitten og forvirret trakk han seg tilbake for å slikke sine sår. Forbausende nok fikk hendelsen ham til å tenke på det forgjengelige i verdslig pomp og prakt, og deretter reformerte han sitt unyttige liv og sa fra seg kannikembetet. Etter noen måneders eneboerliv i en vill ødemark trådte han inn hos dominikanerne (Ordo Fratrum Praedicatorum – OP) i deres hus i Palencia. Siden skulle han alltid gråte for sine synder, og hans liv ble tilbrakt i bønn og bot for å oppveie de bortkastede årene i ungdommen.

Men Peters venner tillot ikke at dette hendte uten protester. De hadde moret seg over hans uhell, men de ble ikke omvendt av det slik som han ble, og de gjorde sitt beste for å prøve å overtale ham til å forlate ordenslivet og vende tilbake til den luksuriøse verden han hadde lagt bak seg. Det var trolig en alvorlig fristelse for den unge mannen, men han ga ikke etter, i stedet sa han til dem: «Hvis dere er glad i meg, så følg meg. Hvis dere ikke kan følge meg, så glem meg».

Etter studiene ble Peter først militærkapellan i den kongelige hæren. Han begynte også å forkynne i regionen, og han ble berømt for sine prekener og trakk store folkemengder. Resitasjonen av salmene var hans vanligste bønn. Hans berømmelse spredte seg over hele Spania og nådde også den hellige kong Ferdinand III av Léon og Castilla (1198-1252), som utnevnte ham til hoffkapellan og skriftefar. Deretter arbeidet Peter for å reformere hoffet til tross for stor motstand. Han gjorde mye for å få i stand et korstog mot maurerne (muslimene i Spania), og da kong Ferdinand endelig handlet, fulgte Peter ham på ekspedisjonene mot maurerne. Han overtalte også seierherrene til å være storsinnet overfor den slagne fienden etter at Córdoba og Sevilla var erobret. Han tok også over mauriske moskeer og gjorde dem om til kirker.

Deretter forlot han hoffet for å forkynne blant bøndene i Galicia i Nord-Spania og langs kysten, og han trakk store folkemengder. Han oppsøkte de villeste og mest utilgjengelige områdene, oppsøkte bøndene i landsbyene og gjeterne i fjellene i Asturias. Hans forkynnelse forårsaket forsoning mellom naboer og mellom mennesker og Gud. Mange av anekdotene om ham stammer fra denne tiden. Ved hans bønner stoppet stormer og tørke, flasker ble fylt igjen med vin og brød ble funnet i villmarken. Broen som han bygde over den ville elven Minho, gjorde hans navn berømt over hele Spania, og den sto helt til moderne tid. Den tiden han ledet arbeidet på broen, pleide han å lokke på fisken til å komme og bli fanget – det var en måte å hjelpe til med å fø arbeiderne.

Peter trakk seg til slutt fullstendig utslitt tilbake til Tuy sør for Santiago de Compostela i Galicia, ved grensen til Portugal. I fasten 1246 prekte han hver dag i katedralen, på palmesøndag forutsa han sin død, og søndag etter påske, den 14. april 1246, døde han i Tuy. Biskop Lukas av Tuy, hans store beundrer og venn, var hos ham da han døde og gravla ham med all heder i sin katedral. I sitt testamente ga biskopen beskjed om at hans eget legeme skulle legges nær Peters jordiske rester, som ble plassert i et sølvskrin og beæret med mange mirakler. På 1500-tallet ble det bygd en stor kirke over hans grav, og hans kult ble oppmuntret av innvilgelsen av pavelige privilegier.

Peter kalles gjerne «hellig», men han er aldri formelt helligkåret. Noen kilder sier at han ble saligkåret i 1254 av pave Innocent IV (1243-54), men saligkåringen skjedde først den 13. desember 1741 ved at hans kult ble stadfestet av pave Benedikt XIV (1740-58). Hans minnedag er dødsdagen 14. april.

Peter var spesielt opptatt av sjøfolkenes ve og vel, som knapt hadde mulighet til kirkebesøk. Han besøkte havnene i Galicia, gikk om bord i skip og prekte på dekkene og hørte deres skriftemål. Han er skytshelgen for spanske og portugisiske sjømenn, som anroper ham som «den hellige Telmo (Elmo)». Dette skyldes imidlertid en forveksling med den hellige martyrbiskopen Erasmus (d. ca 303), som først ble forkortet til Ermo og deretter til Elmo. Han er skytshelgen for sjøfolk generelt.

St. Elms-ild

St. Elms-ild er en blek (blå) elektrisk utladning som på stormfulle netter kan ses i mastetoppene, rundt dekket og riggen på skip under storm og ble antatt å vise at skipet var under helgenens beskyttelse. Fenomenet er i virkeligheten en korona av varm, ionisert gass som omgir høyreiste objekter som fungerer som strømledere under stormer. Lyset ble også kalt corposant eller corpuzanto (corpo santo = «hellig legeme»). De gamle kalte dem «Helena-ild» når det var en flamme og «Castor og Pollux» når de var i par (Castor og Pollux var sønner av Zevs, én udødelig og én ikke).

Peter avbildes ofte i dominikansk ordensdrakt med et blått talglys eller et lys med en blå flamme som symboliserte St. Elms-ilden, Han avbildes også som dominikaner som ligger på sin kappe på glødende kull, som holder en ild i sine hender eller han fanger fisk med hendene. Attributter er skip, anker, fakkel og bok.

Peter González står på en liste over helgener1 som har det til felles at det ble sagt at det fra deres graver eller relikvier strømmet ut olje til visse tider.2 Disse helgenene ble gjerne kalt på gresk Myroblýtes («myrrautgytere»).