Den hellige Pionius av Smyrna og femten ledsagere (d. 250)

Den hellige Pionius var prest i kirken Smyrna i Lilleasia (i dag Izmir i Tyrkia), men det hersker uenighet om det var under keiser Markus Aurelius (161-80) eller keiser Decius (249-51) han led martyrdøden. Aktene, som regnes som ekte, og de eldste greske kirkebøkene taler alle for at det skjedde i forfølgelsene under Decius. Han var belest i både verdslig litteratur og i Skriften og en veltalende mann, bereist og ærekjær og ikke tilbøyelig til å tåle kjeltringer og idioter med særlig glede. Han var en lærer og åpenbart en naturlig leder som hadde brakt mange fra feiltakelser og usikkerhet til troen. I sitt eget hus ga han ly til en slavekvinne ved navn Sabina, som hadde flyktet fra en hedensk husholdning hvor hun hadde blitt mishandlet for sin tros skyld.

Den 23. februar 250 ville Pionius og Sabina samt en annen mann, Asclepiades, feire årsdagen for den hellige Polykarp av Smyrnas martyrium. Pionius hadde i en drøm blitt advart om sin kommende skjebne, og derfor la han et sett av vevde lenker rundt sin egen og de to andres hals for å forhindre falske påstander om at de hadde gitt etter. Det var også et tegn på at de aksepterte martyriet.

De tilbrakte natten mellom 22. og 23. februar 250 i bønn. Etter at de hadde feiret messeofferet og spist velsignet brød, kom tempelvokteren Polemon med en flokk rettstjenere som hadde i oppdrag å oppsøke de kristne og ta dem avgårde for å ofre til avgudene og spise ofret mat. Da han så Pionius, sa han: «Vet dere at keiseren har bekjentgjort et påbud om at dere må ofre?» Pionius svarte: «Vi kjenner bare et bud som forlanger offer, men det befaler oss å ære ingen andre enn Gud». Forfølgeren sa: «Kom og bli med til Forum, så skal jeg overbevise dere om at jeg har rett». Sabina og Asclepiades svarte: «Vi er lydige mot den sanne Gud».

Da folket så dem bundet rundt halsen og ført til Forum, strømmet de til, slik at alle høytliggende punkter, selv takene, var fulle av mennesker som ville se og høre det som skulle skje. De tre kristne fangene ble stilt midt på plassen, og Polemon oppfordret Pionius til å adlyde ediktet og ofre som alle andre og dermed unngå straff. Da så han ut over folkemengden med et intenst blikk, strakte ut hånden og holdt en lengre tale til sitt forsvar, som appellerte til de forsamlede hedninger og jøder. Til grekerne siterte han Homer med at det ikke er en hellig ting å godte seg over dem som skal dø (Odysseen 22,412): Til jødene siterte han bibelske tekster som sa at de ikke skulle glede seg når fienden faller og ikke være glade når han snubler (Ordsp 24,17).

De kristne er mennesker som har blitt behandlet urettferdig. De har ikke begått mord, de har ikke tvunget noen til å tilbe falske guder eller delta i ofre til de døde. De har heller ikke murret mot Gud, bedrevet utukt med hedenske utlendinger eller vært utakknemlige mot sine velgjørere. En gang hadde han besøkt Det hellige Land og betraktet dets ørkener og Dødehavet og tolket dem som tegn på guddommelig mishag. Samme med tilstanden til den lydiske dekapolis, ødelagt av jordskjelv og brann, sammen med den vulkanske ilden på Sicilia, minner oss på dommen ved ild som skal komme.

Hans ord ble fulgt av oppmerksom taushet. Han avsluttet: «Vi dyrker ikke falske guder, og vi vil heller ikke tilbe det gylne gudebildet». Noen advokater prøvde, som de så det, å redde ham fra seg selv. De erklærte sin kjærlighet til ham, de ønsket at han skulle leve og se lyset. Han svarte: «Jeg er også enig i at livet er godt, men det livet vi lengter etter, er bedre, og slik er det også med lyset, spesielt det ene sanne lys». Da prøvde de å overtale ham til å gå inn i tempelet for Nemesis, men han ønsket å overtale dem til å bli kristne. Hans ledsager Sabina smilte til dette og sa: «De som tror på Kristus, vil le uten å nøle i evigvarende glede». De svarte: «Du kommer til å lide noe du ikke vil like: kvinner som nekter å ofre, settes i en bordell». Hun svarte: «Den hellige Gud vil være min beskytter der».

Igjen talte Polemon til Pionius og tryglet ham om å ofre, men han svarte at han var kristen, som tilba den allmektige Gud som skapte himmel og jord og alle ting i dem, som er kjent gjennom Kristus, hans Ord. Da han ble spurt om hvilken kirke han tilhørte, svarte han: «Den katolske Kirke, med Kristus er det ingen annen». Sabina og Asclepiades svarte på samme måte.

Alle tre ble satt i fengsel, hvor de fant tre andre kristne, blant dem en katolsk prest ved navn Lennus, og en montanistisk kvinne ved navn Makedonia. Da de nektet å ofre, ble fangevokterne sinte, fordi de pleide å tjene på disse ofrene. Derfor ble de plassert i det innerste fengselet, hvor de priste Gud dag og natt i hellige lesninger og sanger, slik at de kristne ble oppbygd, mens de frafalne begynte å gråte over sin troløshet. Pionius trøstet disse «perlene som var kastet for svin» og holdt en lang tale, hvor han tilbakeviste jødenes og de overtroiskes feiltakelser i kraftige ordelag. Men Polemon vendte tilbake med en kavalerioffiser og noen soldater for å tvinge dem til tempelet. Pionius protesterte mot dette bruddet på den legale prosedyren, for de kunne ikke tvinges ut fra fengselet uten ved ordre fra prokonsulen. Noen serverte en løgn og sa: «Prokonsulen har sendt beskjed om at dere skal overføres til Efesos». Pionius ba om bevis, men ble da overmannet av offiseren. De ble trukket til torget, hvor de kastet seg på bakken for å unngå å bli dyttet inn i tempelet.

Euctemon, en kristen leder (biskop?), hadde falt fra troen og ofret, og det ble lagt press på Pionius for å gjøre det samme. Det måtte seks menn til for å bære ham inn i tempelet, sparkende og kjempende og med hodet ned, men igjen nektet han å ofre og uttrykte sin tro enda klarere: «Den Gud vi tilber, er han som skapte himmel og jord». Lepidus spurte om han mente ham som var korsfestet. Pionius svarte: «Ja, han som Gud sendte for verdens frelse!» Ved dette lo tjenestemennene støyende mens Lepidus forbannet Kristus. Det ble foretatt flere avhør og det ble en livlig meningsutveksling mellom kristne og menneskemengden. Da ikke mer kunne gjøres, ble fangene sendt tilbake til fengselet.

Da prokonsulen Quintilian kom til Smyrna, ble Pionius kalt til å møte for ham. Etter det vanlige avhøret og hans avslag på påbudet om å ofre, ble Pionius torturert ved å få revet ut fingerneglene. Igjen ble han bedt om å ofre, men igjen nektet han. Til slutt mistet prokonsulen tålmodigheten: «Du er som en av de mennene som heller ville møte ville dyr enn å betale en liten gjeld. Du er bestemt å dø, så du skal bli brent».

Pionius skyndte seg til stadion i Smyrna og tok av seg klærne, og hans kropp viste ingen tegn på den nylige torturen. Han strakte seg ut på galgen og lot bøddelen drive inn naglene. Det ble gjort et siste forsøk: hvis han ville endre mening, ville naglene bli fjernet. Han svarte: «Jeg tror de er der for å bli, og jo snarere jeg dør, jo snarere skal jeg stå opp igjen». Mens bålet ble samlet rundt ham, lukket Pionius øynene slik at man mente han hadde besvimt, men han ba stille. Han åpnet til slutt øynene og sa Amen, og hans ansikt var strålende mens flammene slikket opp rundt ham. Til slutt, med ordene: «Herre, ta imot min ånd» og en siste krampetrekning, ga han stille opp sin sjel til Gud.

Asclepiades ble torturert på strekkbenken og revet opp med kroker for å få ham til å ofre til hedenske guder, men han nektet. Han ble da brent på bålet den 12. mars 250. Hva som hendte med Sabina, er ikke kjent. Sammen med dem ble presten Metrodorus fra den markionittiske sekten henrettet, det samme ble femten andre kristne, nemlig Dionysius, en annen Pionius og tretten navnløse.

Forfatteren av lidelseshistorien sier at han var et øyenvitne og at martyriet skjedde i 250 under keiser Decius (249-51), men den berømte kirkehistorikeren Eusebius av Caesarea (ca 260-340) sier at keiseren på den tiden var Aurelius (161-80). Forskere mener likevel at beretningen er ekte. Pionius er en av dem vi kan takke for at teksten i det brevet som beskriver Polykarps martyrium, er bevart, siden han laget en kopi av det. Martyrenes minnedag er 12. mars, mens østkirken feirer dem den 1. februar, som også var deres tidligere dato i Martyrologium Romanum. 11. mars nevnes også som minnedag.