Den hellige Piran av Cornwall (d. ~480)

Vi vet svært lite om ham før han mot slutten av sitt liv bega seg til den sørvestlige spissen av England, provinsen Cornwall (Cornubia). Han gikk i land i det nåværende Perranporth på nordkysten av Cornwall ved Severn (supra mare Sabrinum), åtte kilometer fra havnebyen Padstow, hvor han etablerte et monastisk senter. Der levde han et ensomt liv sammen med noen disipler som kom til ham for å få undervisning gjennom ord og eksempel. Mange av hans kristne konvertitter sluttet seg til ham, og sammen grunnla de klosteret Lanpiran med Piran som abbed.

Den korniske legenden sier at Piran på sine gamle dager ble tatt av hedenske irer som var sjalu på hans mirakuløse krefter, spesielt hans evne til å helbrede. De bandt en møllestein rundt halsen på ham og kastet ham utfor en klippe og ut i sjøen under en storm. Da Piran traff vannet, stilnet stormen, og møllesteinen steg opp til overflaten som en kork. På denne steinen seilte Piran til Cornwall.

Senere bygde man til hans minne en kirke på dette stedet, og en by i nærheten har fått navnet «St. Piran i sanden», på kornisk Perran-Zabuloe (Perranzabuloe) (Perran-in-the-Sands), noe som forteller oss hvorfor det har vært tre kirker der, stadig lenger inn i landet. I tidlig middelalder ble hans oratorium (kapell) og eneboerhytte fullstendig dekket av sand. De ble gjenoppdaget på 1500-tallet og igjen i 1835, da det ble foretatt en utgravning. Tre hodeløse skjeletter og tre hodeskaller ble funnet. Siden da har relikviene og store deler av oratoriet blitt ødelagt av vandalisme og andre årsaker, og det som er igjen, har blitt dekket av en betongkonstruksjon som ikke er spesielt vakker. Et gammelt, frittstående keltisk kors nær ved markerer stedet for eneboerhytten. Piran grunnla kirker i Perran-Uthno (Perranuthnoe) og Perran-Arworthal (Perranarworthal), et kapell i Tintagel og en hellig kilde kalt Venton-Barren i Probus (korn: Lamprobus).

Hans skrin der, med hans relikvier, bispestav og klokke i keltisk stil, var gjenstand for valfarter i middelalderen. Det var så høyt verdsatt at det overlevde de første ødeleggelsene på 1500-tallet og inn i dronning Elisabeth Is regjeringstid. Deler av hans relikvier ble sendt til ulike steder. Katedralen i Exeter i Devon skal ha hatt en av hans armer, mens Waltham Abbey hevdet å ha et ben av ham. St Piran’s Old Church i Perranzabuloe hadde et relikvar som inneholdt hans hode og også en vogn hvor hans legeme ble plassert for prosesjoner. Piran var titularhelgen for kirken for de regelbundne kannikene i Truro. Arthur-tradisjonen fra Geoffrey av Monmouth sier at han var kapellan for kong Arthur og erkebiskop av Ebrauc (York) etter at den (legendariske) hellige Samson var sendt i eksil av saksiske invasjoner. Om dette stemmer, er det tvilsomt om han at noensinne tok opp sitt bispesete.

Piran som skytshelgen for Cornwall stammer fra hans popularitet hos de korniske tinngruvearbeiderne. Legenden forteller at Piran oppdaget tinn i Cornwall da han brukte en stor svart stein til å bygge et ildsted og fant at varmen fikk det til å piple frem et tynn strøm av et rent, hvitt metall fra steinen. Han delte denne oppdagelsen med lokalbefolkningen, noe som ga innbyggerne i Cornwall et lukrativt levebrød. Folket var så henrykt at de holdt en overdådig fest hvor vinen strømmet som vann. Piran var glad i en drink i ny og ned, noe som resulterte i det korniske uttrykket «full som en Perraner». Den tynne strømmen av hvitt metall mot den svarte steinens bakgrunn er bevart i det hvite korset på svart bunn i det tradisjonelle Cornwall-flagget eller St. Pirans flagg, som har blitt adoptert av moderne korniske nasjonalister.

Piran er den mest berømte av alle de hellige som blir sagt å ha kommet til Cornwall fra Irland. Senest på 1100-tallet var han blitt identifisert med den hellige Kieran av Saighir, som grunnla klosteret i Seir-Kieran (Saighir) i grevskapet Offaly. Dette skyldes det filologiske fenomenet skyldes at P i de brytoniske keltiske språkene (bretonsk, kornisk, walisisk) blir til C i de goideliske keltiske språkene (irsk og skotsk gælisk). Kierans historie ble brukt for å fylle tomrommet som skyldtes fravær av detaljert tradisjon om Piran, og det var utvilsomt gjort på grunn av hans viktigste rolle for samfunnet i Cornwall.

Vita Sancti Pirani fra 1300-tallet, som trolig ble skrevet ved katedralen i Exeter, er en fullstendig kopi av en tidligere irsk biografi om Kieran av Saighir, med forskjellig herkomst og en annen slutt som tar med Pirans arbeid i Cornwall, og spesielt detaljene om hans død og skrinleggelse i Cornwall. Middelalderens identifikasjon av Piran med Kieran av Saighir avvises i dag, og er trolig mer litterær enn historisk. Foreslåtte identifikasjoner av Piran med den korniske hellige Kerrian (æret i Exeter) og Keverne (skytshelgen for St Keverne i Cornwall) er like lite troverdige rent filologisk.

Pirans legendariske assosiasjon med tinngruver hadde omfattende innflytelse i kornisk liv, og dette oppmuntret og opprettholdt hans berømmelse. Han var skytshelgen for tinngruvearbeidere, og hans festdag var fridag for dem så sent som på 1800-tallet. Denne dagen, 5. mars, blir i dag mer og mer feiret igjen i Cornwall, hvor Piran regnes som hovedskytshelgen; andre er den hellige Petroc av Cornwall og erkeengelen Mikael. Kulten for Mikael skyldes hovedsakelig de normanniske jarlene av Cornwall, mens kulten for Petroc var den viktigste i bispedømmet Cornwall, siden han var grunnlegger av klosteret i Bodmin, det viktigste i bispedømmet.

Pirans minnedag er 5. mars, som han har arvet fra Kieran, men William of Worcester sier at 18. november også nevnes i kalenderen for kirken i den korniske byen Launceston, trolig er det snakk om en translasjon. St Piran’s Day den 5. juni er svært populær i Cornwall, og begrepet Perrantide brukes for å beskrive uken før denne dagen. Den største begivenheten på St Piran’s Day er marsjen over sanddynene til St Piran’s Cross, hvor tusenvis av mennesker deltar.

Den hellige Caron (Carawn), som var titularhelgen for Tregaron i grevskapet Ceredigion (Cardiganshire) i Wales, er trolig samme person. Ingenting sikkert er kjent om ham, men i et manuskript som ble kopiert i 1640, ble det sagt at han var sønn av Ithel Hael av Llydaw og bror av de hellige Trillo, Tegai og Llechid. Nicolas Roscarrock sier det samme, samt at han æres i Sør-Wales. I dette tilfelle er trolig Caron en feillesning av Twrog.

I sin Topographical Dictionary sier Lewis at Tregaron er «begravelsesstedet til Caron, en walisisk konge, som fra en lav posisjon i livet hevet seg gjennom sin tapperhet og sjenerøse holdning til kongemakten, som han holdt i syv år; etter sin død i 219 ble han helligkåret». Rees inkluderer ham blant de walisiske helgener fra 600-tallet og «dem av uviss dato». De lokale tradisjonene varierer noe og kaller ham vekselvis prins, tapper høvding eller biskop.