Den hellige Pirmin av Reichenau (~690-753)

Den hellige Pirmin (opprinnelig Primenius eller Priminius; Pyrminius, Pirmenius, Pirminius, Perminius; lat: Pirminus, Perminus, Primenus) ble født rundt 690 (rundt 670?). Vi vet ikke hvor han kom fra, men sannsynligvis var han visigoter fra Aquitania (Bordeaux) eller det sørlige Aragón eller Catalonia i Spania på flukt fra de fremrykkende maurerne. Paris nevnes også som mulig fødested, men noen overleveringer forteller om keltisk opprinnelse (celtica regio infantem genuit). Han var nok ikke fra de britiske øyer, som de fleste misjonærer i Tyskland på 700-tallet, selv om noen kilder kaller ham angelsakser eller ire. Det som taler for dette, er at han var en talsmann for Peregrinatio og regnes blant de vandrermunkene som forkynte den kristne tro og reorganiserte det kirkelige liv i det frankiske riket, som etter folkevandringstiden fortsatt lenge var gjennomtrengt av hedendommen.

I 717 måtte han flykte fra de invaderende muslimene i Septimania, den vestlige delen av den romerske provinsen Gallia Narbonensis, som kom under visigotisk kontroll i 462. Septimania tilsvarer stort sett den moderne franske regionen Languedoc-Roussillon. En kort tid på 700-tallet lå regionen under emiratet Córdoba før den ble erobret av frankerne.

Det vi vet om Pirmin, stammer fra en biografi som ble skrevet på latin rundt 830 av en munk i Hornbach og er rik på legendariske trekk. Men hovedkilden er en annen biografi, som Mabillon tilskriver biskop Warmann av Konstanz, mens andre tilskriver den en munk fra Fulda ved navn Othlonus, som skal ha levd rundt 1050. Andre mener at også denne biografien ble skrevet av en munk fra klosteret Hornbach. Den tredje biografien er en metrisk biografi av grev Heinrich av Calve, abbed av Reichenau, som ble skrevet rundt 1210 og er mindre historisk.

Andre referansepunkter for hans virksomhet kan bli funnet i historien til noen klostre han grunnla. Pirmins eldste biografi forteller om et opphold i en befestet by «Meltis Castellum» som sannsynligvis lå i Nord-Frankrike. En kilde sier at han fra 718 var abbed i Quortolodora i Antwerpen. Sammen med sine disipler betjente han slottskirken innenfor het Steen, den gamle bymuren. På 1100-tallet fikk denne kirken navnet Sint-Walburgiskerk.

I 720 dro han til Roma for å få pavens velsignelse av sin misjon, og her ble han viet til korbiskop av paven (andre kilder sier at han ble bispeviet i Meaux). Institusjonen chorepiscopi var skapt av de hellige Bonifatius og Willibrord. Det var vandrebiskoper i Vest-Europa, som uten bispedømmer dro fra sted til sted for å hjelpe misjonærene i deres arbeid. Pirmin var aldri biskop av Meaux, som det førkonsiliære Martyrologium Romanum hevdet og kalte ham Meldensis Episcopus. Til det bemerket den ærverdige kardinal Cesare Baronius (1538-1607), lærd oratorianer og kirkehistoriker, som reviderte Martyrologium Romanum på slutten av 1500-tallet, at Pirmin var den 21. biskop av denne byen (Meaux). Han var først og fremst misjonsbiskop for frankerne og alemannene. Han nevnes første gang som biskop i et diplom fra merovingerkongen Theoderik IV (721-37) fra 727 (Episcopus Meldensis).

Pirmin ble invitert av en tysk adelsmann ved navn Sintlaz til å forkynne i hans territorium, hvor uvitenhet hadde drevet de kristne tilbake mot hedendommen. Han fikk som gave øya Sintlazau i den delen av Bodensjøen (fr: Lac de Constance) som kalles Untersee. Denne øya forvandlet han til et blomstrende land som da ble kalt Augia Dives, på tysk Reichenau, hvor han i 724 bygde en kirke og grunnla sitt første kloster, Mittelzell. Grunnleggelsen skjedde i samarbeid med grev Berthold og den alemanniske hertug Santfrid I (Nebi). Dette klosteret er det eldste på tysk jord, og frem til 900-tallet hadde det navnet Sintleosesau (Sintlas Ow). Pirmin utstyrte biblioteket der med femti bøker. Klosteret Reichenau ble en veritabel utklekkingsanstalt for de mest velvalgte hyrder og biskoper for setene i Konstanz, Basel, Strasbourg og Speyer. Ikke færre enn tretten erkebiskoper og 34 biskoper ble utdannet der. En tid konkurrerte Reichenau med klosteret Saint-Gall i innflytelse. Frem til 1200-tallet var Reichenau et betydelig senter for middelaldersk kultur.

Etter forvisningen grunnla Pirmin med tillatelse fra grev Eberhard i 727 klosteret Murbach (Marbach, Mortwegium) i Alsace mellom Trier og Metz, som biskop Werigern av Strasbourg vigslet i 728. Han kalte klosteret Vivarium peregrinorum, for det skal ha vært for munker fra Irland eller Skottland. Men der ble han heller ikke lenge, for allerede i 730 var en Romanus abbed i Murbach, en av hans disipler. I årene fra 730 til 742 skal Pirmin ha grunnlagt eller reformert en rekke klostre rundt Strasbourg. Han regnes som medgrunnlegger av Gengenbach i Schwarzwald i Baden (727) og Schwarzach ved Rastatt, grunnlagt rundt 748 av en grev Ruthard, hvor Pirmins disippel Saroard, ble første abbed. Pirmin skal også ha vært fornyer av Maursmünster (Marmoutier, Maurusmünster, Moresmünster, Cella Leopardi) ved Zabern i Alsace og Schuttern (Scutera, Schuttura, Offonis cella) ved Lahr i Friesenheim i Schwarzwald (Baden). Andre klostre som knyttes til ham er Neuweiler (Nova villa, Novo villare) og Amorbach i Nedre Franken og Weissenburg (Wissembourg, Wizenburg, album castrum, Leucopolis, angivelig grunnlagt i 623 eller 630) og Herbitzheim i Alsace. Noen mener at han også grunnla Pfäfers (Fabaria; også kjent som St Pirminsberg) i Sveits og Niederaltaich i Bayern, finansiert og utstyrt av Odilo av Bayern. Hans virksomhet i klostrene Gengenbach, Schuttern og Weissenburg er ikke bevist.

Pirmin grunnleggelser hadde blant annet det formål å konsolidere det kristne liv i hertugdømmet Alemannia, mens i Alsace fungerte de også i frankernes politiske interesse med mål å knytte Alemannia og Alsace tettere til det frankiske riket politisk og kirkelig. Livet i klostrene ble i begynnelsen styrt av den vanlige Regula mixta, som var en modifisert utgave av den hellige Kolumbans regel, men litt etter litt innførte Pirmin den hellige Benedikts regel (Ordo Sancti Benedicti – OSB) i alle sine klostre. Han regnes derfor som en av de største benediktinske misjonærene i de tyske landene.

Det skjedde mirakler ved Pirmins grav i Hornbach, og dette startet hans kult. Allerede på 700-tallet er han nevnt som sanctus i et manuskript fra Metz til Martyrologium Hieronymianum. I et gavebrev fra 827 nevnes han også med tittelen hellig, og i et breviar fra Reichenau i begynnelsen av 800-tallet snakket om hans fest. Mirakler og helbredelser trakk valfarter til hans grav i Hornbach som er nevnt i Liber de miraculis sancti Pirminii. Han hvilte i sin grav i klosteret Hornbach i over 800 år.

Men under reformasjonsstridighetene ble klosteret Hornbach hardt rammet. I 1548 levde det bare tre munker igjen der, og i 1558 ble klosteret oppløst. Da reddet den siste abbeden, grev Anton av Salm, Pirmins relikvier til Speyer. Derfra ble de brakt i 1575 av den tidligere presidenten for Reichskammergericht og stattholder for Tirol, grev Schweikhard av Helfenstein (Schweikhart), til sin residens i Innsbruck. Reichskammergericht var ved siden av Reichshofrat den øverste domstol i Det hellige romerske riket. I Innsbruck ble Pirmin fra 1611 dyrket som byens skytshelgen og som hjelper mot pesten.

Hans fest ble feiret spesielt i benediktinske klostre i Sør-Tyskland og Sveits, men også i bispedømmene Metz, Verdun og Salzburg. I dag blir han feiret i Speyer, Strasbourg, Freiburg og Chur. Han påkalles av gravide kvinner og for helbredelse av dyr. I Innsbruck har man velsignet vann «fra St. Pirmin», i Holtzheim nær Strasbourg har man en hellig olje for øyesykdommer, i Wiltz i Luxembourg ble syke barn senket i et velsignet kilde viet til St Pirmin.

Pirmins viktigste bok var den lille misjonshåndboken Dicta Pirmini eller Scarapsus (Dicta Abbatis Pirminii, de Singulis Libris Canonicis Scarapsus) («Ord av abbed Pirminius, utdrag fra den eneste kanoniske bøker»), som var svært utbredt i middelalderen. Boken, som ble skrevet mellom 710 og 724, samler sitater fra kirkefedre of Skriften, antakelig for misjonærenes bruk, eller for å leses under monastiske måltider. Den inneholder den eldste kjente opptreden av den nåværende teksten til den apostoliske trosbekjennelsen.

Han regnes som forløper for reformabbeden Benedikt av Aniane (ca 750-821), som i 817 stilte alle klostrene i det frankiske riket under den benediktinske observans. Selv om Pirmin virket samtidig med den hellige Bonifatius, kjente de ikke hverandre. Pirmin ga sitt navn til industribyen Pirmasens i Rheinpfalz. Pirmins kult fikk en oppblomstring på 1800-tallet, da bispedømmene Hornbach og Speyer ble slått sammen. Mange legender og folkelige skikker knyttes til hans navn, spesielt i Pfalz (bispedømmet Speyer), som i 1953 feiret høytidelig 1200-årsdagen for hans død, og i den anledning ble hans grav på territoriet som en gang hadde tilhørt klosteret, funnet tom. Rådet for protestantiske kirker i Speyer fikk bygd et verdig monument på området.

I noen kalendere er han oppført under 29. oktober, men hans minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er 3. november:

In monastério Hornbacénsi apud Argentorátum in Burgúndia, deposítio sancti Pirmíni, epíscopi et abbátis Augiénsis, qui Alamánnos et Bávaros evangelizávit, plura monastéria cóndidit et discípulis de catechizándis rúdibus librum compósuit.

I klosteret Hornbach ved Strasbourg i Burgund [nå i Frankrike], begravelsen av den hellige Pirmin, biskop og abbed av Reichenau, som evangeliserte alemannene og bayerne, grunnla mange klostre og skrev en bok for sine disipler om katekese for de uopplyste.

Folkefromheten i senere tider gjorde Pirmin til hjelper mot slanger og rotter. Den dag i dag heter det at disse dyrene ikke finnes på hans betydeligste grunnleggelse, Reichenau, fordi den hellige hadde vist dem vekk fra øya. Han avbildes som abbed eller biskop omgitt av slanger og andre krypdyr. Han avbildes også med en tornebusk som bærer edle frukter eller med en kirkemodell til minne om sine mange grunnleggelser. Han er skytshelgen mot rotter og skadedyr, men også for en god fødsel, som kvinner kunne nyte godt av etter berøring av hans belte eller messeklær.

Pirmins ikonografi spenner over et bredt område hvor den mest intense kulten var fra Brabant Bodensjøen og fra Pfalz til Tyrol. Andre steder er den sjelden og sporadisk. Han avbildes som en benediktinerabbed, med et både godartet og høytidelig utseende, lent mot sin hyrdestav, ofte ved siden av en slange og en frosk eller en padde, noe som kommer av hans legende og hans beskyttelse mot bitt av giftige krypdyr. Han fremstilles som benediktinerabbed i ulike miniatyrer, inkludert en av de eldste i et sakramentarium fra Hornbach (Reichenau) fra 900-tallet, hvor helgenen, i biskoppelig kappe, er på plass for å tilby det samme sakramentariet til St Peter.

Undersåttene til klosteret Hornbach ble betegnet som Pirminiusleute («Pirmin-folk»). Derfor er det ikke merkelig at det området rundt Queichhambach som tilhørte kloster Hornbach, som omfattet de nåværende landsbyene Gräfenhausen, Dernbach og Ramberg, inkludert Mettenbach og Rodenbach, ble betegnet som Pirminsbezirk («Pirmin-distriktet»).

På grunn av den tidlige og tette forbindelsen med klosteret St Pirmin i Hornbach blir det i litteraturen ofte trukket den slutning at landsbykirken i Queichhambach, på samme måte som dem i Wilgartswiesen, Siebeldingen og Godramstein, med stor sannsynlighet en gang var viet Pirmin. Da av vigselsdatoene for de tidligste kirkene i Pfalz die bare for Bliesgau er overlevert, mangler dokumentarisk belegg for den tidligste historien til landsbykirken.