I en alder av ti år begynte han som dagstudent hos barnabittene i Collegio di San Sebastiano, og der fikk han en boklig og from utdannelse i fem og et halvt år. Han hadde en ekte lidenskap for studier. Den 16. april 1851 mottok han sin første kommunion med stor hengivenhet i barnabittenes kirke, og straks uttrykte han en kjærlighet til eukaristien som alltid skulle prege hans spiritualitet. Da han var fjorten år gammel, begynte han som aspirant hos Le Conferenze di San Vincenzo de Paoli. Der hadde han ansvaret for utdeling av tilskudd til fattige familier og for undervisning i katekismen på kveldskurs i dominikanernes kirke. For utførelsen av disse oppgavene fikk han ros av den salige Fredrik Ozanam (1813-53), som kom til Livorno i 1853.
Han var tilknyttet dominikanernes tredjeorden mellom 1851 og 1854, da p. Domenico Verda var prior og p. Costanzo Mori var kapellan i klosteret Santa Caterina. Albertino var livlig og blid med allsidige talenter, men helt fra ung alder var han tilbøyelig til fromhet og alle kirkelige saker, og i hele huset satte han opp prekestoler, og han klatret til og med opp på skapene for å preke. Hans største glede var å høre Guds ord i kirkene, og han lyttet til prekener som en statue, fokusert på predikanten, og deretter gjentok han det han hadde hørt ord for ord.
Han følte et kall til det religiøse liv, og på den hellige åsen Montenero, som ligger noen få kilometer fra Livorno, ved foten av den høyt ærede statuen av Maria, Toscanas skytshelgen, tok han i en alder av sytten år den endelige beslutningen om å vie sitt liv til Gud. Madonna delle Grazie av Montenero ble den 15. mai 1947 utropt til Mater Etruriae (Patrona della Toscana) av den ærverdige pave Pius XII (1939-58). Albertino var litt rådvill i valget mellom barnabittene og dominikanerne, men han bestemte seg for dominikanerne (Ordo Fratrum Praedicatorum – OP), drevet av sin andakt for den hellige Katarina av Siena (1347-80) og sin tiltrekning til det dominikanske liv, som samtidig var monastisk og apostolisk, preget av bønn, studium og forkynnelse. Det at hans venn Ugo Becherini reiste fra Livorno for å tre inn i klosteret San Marco med navnet Lodovico den 27. mai 1854, ble en stimulans for hans egen bestemmelse.
Den 4. desember 1854 dro Albertino med tillatelse fra sin far til Firenze, hvor han presenterte seg i dominikanerklosteret San Marco som postulant. Han hadde av natur sterke følelser, så han gråt de første åtte dagene i klosteret. Klokken fire om ettermiddagen den 1. februar 1855, like etter vesper på vigilien for Jomfru Marias Rensing (nå: Herrens fremstilling i tempelet), ble han for første gang ikledd drakten som dominikaner og tok navnet Pius Thomas (Pio Tommaso). Den 3. november 1859 avla han sine religiøse løfter, 22 år gammel og med en 21 måneders dispensasjon fra alderskravet i de leopoldinske lovene fra 1771 i Toscana, innført av storhertug (1765-90) og senere tysk-romersk keiser Leopold II (1790-92).
Den unge padre Pio fikk umiddelbart i oppgave å undervise i filosofi, teologi og språk for de interne studentene i San Marco, men også for gode eksterne studenter. Blant de førstnevnte var p. Ambrogio Luddi, senere biskop av Assisi (1905-27), og blant de sistnevnte var Mons Donato Velluti-Zati, senere titularerkebiskop av Patras. Det er åpenbart at han helt fra de tidlige årene som prest var sterk som foredragsholder og skribent, faktisk holdt han adventsprekener i katedralen i Firenze. Møtet med fru Elena Bruzzi Bonaguidi i 1869 fikk ham til å innse den inspirasjonen som lå i lesningen av biografien om den hellige Paula av Roma (347-404), til å etablere en kommunitet som gjenspeilet den som var grunnlagt av Paula på Aventin-høyden i Roma. Den 8. mai 1872 ble han og Elena Bonaguidi mottatt i audiens av den salige pave Pius IX (1846-78) med den apostoliske velsignelsen og Den hellige fars personlige imprimatur: Bene, bravi, benissimo («Godt. Bravo. Perfekt»).
Inspirasjonen fra Paola Romana ble forløst den 12. november 1872, da han sammen med Elena Bonaguidi og med godkjennelse av dominikanernes ordensgeneral, p. Vincenzo Jandel (1850-72), åpnet en ny liten kommunitet i Villa Nuti i Via Santa Marta i Firenze. Han grunnla l’Asilo («Asylet») ved Via Bolognese og kongregasjonen Suore Domenicane dello Spirito Santo («Dominikanske søstre av Den Hellige Ånd») med barnehage og skole. Noen måneder senere ble han valgt til prior for klosteret San Marco, og han hadde dette embetet fra 1872 til 1874. I denne tiden ble han rådspurt etter utvisningen av ordensbrødrene fra klosteret San Domenico i Fiesole ved Firenze, som senere ble kjøpt tilbake og gjenåpnet den 10. november 1879. Mellom 1875 og 1878 ble det i Via Bolognese bygd et større kloster som fikk navnet Spirito Santo (Den Hellige Ånd), og den 28. oktober 1878 mottok det de første ti tertiarene, som ble ikledd ordensdrakten av grunnleggeren.
Etter de første årene godkjente pave Pius IX grunnleggelsen av det nye klosteret, som begynte å kalle seg l’Asilo, og han betrodde den åndelig veiledningen til Pius del Corona og tillot at han kunne visitere klosteret annenhver måned. Den 21. juni 1881 var klosteret ferdig, og grunnleggeren, som nå var blitt biskop, velsignet det nye kapellet i klosteret, som senere ble høytidelig konsekrert av samme Pius del Corona den 7. juni 1906. Den 5. september 1912 ble kommuniteten i Asylet, som inntil da hadde vært under Firenzes jurisdiksjon, overført til dominikanerordenens jurisdiksjon.
Den 21. desember 1874 ble p. Pius utnevnt av pave Pius IX til titularbiskop av Draso og koadjutorbiskop av San Miniato i provinsen Pisa i regionen Toscana, bare 37 år gammel. Biskopen av San Miniato, Annibale Barabesi (1867-97), var da selv bare 45 år gammel og ble tildelt denne assistenten under spesielt delikate omstendigheter. For biskopen var i en alvorlig konflikt med noen av prestene i bispedømmet, og han hadde blitt bedt av Den hellige stol om å gå av, men forgjeves. Da biskop Barabesi nektet å gå av, reagerte Den hellige stol ved å utnevne Pius del Corona for å ta seg av de åndelige oppgavene i bispedømmet og la Barabesi sitte igjen med administrative og økonomiske oppgaver.
P. Pius ble bispeviet den 3. januar 1875 av kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876), kardinalbiskop av Ostia (og Velletri), i kirken Sant’Apollinare i Roma. Han kom til San Miniato sent på kvelden den 18. januar 1875, og der skulle han bli værende i 32 år. Han fikk snart alles aktelse, slik at den fornøyde pave Pius IX i et brev den 3 februar 1875 priste hans klokskap og hans nestekjærlighet. De to biskopenes sameksistens var i begynnelsen vanskelig og problematisk, men senere ble de venner. Biskop Barabesi fortsatte til sin død å bo i Bispegården og få den lønnen som Kongeriket Italia ga til hver biskop, men koadjutorbiskop Pio ble tvunget til å leve på de troendes gaver og bo utenfor Bispegården.
I løpet av hans tid som biskop foretok han pastorale besøk nesten uten avbrudd, med store frukter i hundre menigheter i bispedømmet. Han var oppmerksom på formasjonen av presteskapet, så han gjenåpnet seminaret og underviste personlig i enkelte fag der. På samme tid fikk han trykt La Piccola Somma Teologica («Den lille Summa Theologica»), La Catena d’oro («Lenken av gull»), I Misteri di Gesù Cristo («Jesu Kristi Mysterier»), Le Storie e Dottrine Evangeliche («Den evangeliske historie og lære»), verk som var rike på stor doktrine og oppriktig fromhet. I 1887 holdt han fasteprekener i San Miniato og vigslet bispedømmet til Jesu Hellige Hjerte. Med jevne mellomrom skrev han pastorale brev til presteskapet og folket, fulle av hellig lære, og han prekte selv misjoner i bispedømmet og vakte entusiasme overalt. Han besøkte personlig fengsler og sykehus, og mer enn en gang holdt han åndelige øvelser for de innsatte.
I kollegiet San Tommaso d’Aquino i San Miniato, som var grunnlagt i 1885 av p. V. Bandecchi, holdt han seg unna religionstimene og var interessert i den intellektuelle og åndelig fortjeneste for unge lege studenter, ikke seminarister og ordensbrødre. Og da kollegiet ble stengt, bar biskop Pio byrden og fortsatte å betale gjeld nesten til sin død, selv om han ikke var forpliktet til det.
Den 2. februar 1897 døde biskop Barabesi (1829-97), og som koadjutor overtok biskop Pius automatisk som den attende biskop av San Miniato. I 1899 ble han utnevnt til Assistente al trono pontificio («Assistent ved den pavelig trone»), og den 18 januar 1900 feiret han sitt sølvjubileum som biskop, til jubel fra hele bispedømmet. Men da han den 4. august 1906 dro til Asylet for festen for den hellige Dominikus (ca 1173-1221), fikk han sterke symptomer på en leversykdom som han aldri kom seg helt fra. I tillegg var han blitt nesten fullstendig blind. Alvorlig syk leverte han den 30. august 1906 personlig sin avskjedssøknad til den hellige pave Pius X (1903-14), som imidlertid ikke aksepterte den. I stedet ga han ham den 14. september 1906 en administrator av bispedømmet som støtte, erkebiskop Pietro Maffi av Pisa (1903-31).
Biskop del Corona kom aldri tilbake til San Miniato, og i seks år delte han tiden mellom Asylet og dominikanerklosteret i Fiesole ved Firenze, hvor han ville forberede seg på døden i klosterets ro. Den 30. august 1907 ble han avskjedssøknad til slutt innvilget, og han ble fritatt for alt ansvar. I 1908 ble han forfremmet til titularerkebiskop av Sardica. Samtidig ble erkebiskop Maffi kreert til kardinal og Carlo Falcini ble utnevnt til ny biskop av San Miniato (1907-28). Hans blindhet tok fra ham trøsten ved lesing og skriving, så i stedet fordoblet han sinne bønner og meditasjoner. I 1908 gjennomgikk han en operasjon for grå stær, og dermed ble han i stand til å gjenoppta utgivelsen av andre av sine verker.
Hans liv i klosteret San Domenico var preget av en nøyaktig observans av alle regler og det eminente eksempel han ga til alle. Den 3. november 1909 feiret han sitt femtiårs løftejubileum. Den 12. februar 1910, da han feiret sitt femtiårsjubileum som prest, sendte pave Pius X et håndskrevet brev til ham. Klostrene San Domenico og Asylum kjempet om æren ved av å huse hans gulljubileumsmesse og gjorde gode forberedelser, men erkebiskop Pio flyktet i hemmelighet fra alle fester og trakk seg tilbake i tre dager i pasjonistenes kloster i Galluzzo.
Til tross for sviktende helse ønsket del Corona den 18. februar 1912 å begynne å preke åndelige øvelser for søstrene i Asylet, men stigende feber tvang ham til å gi opp etter den sjette dagen. Han vendte tilbake til San Domenico i håp om en bedring i den sunnere luften der, men det viste seg som et fåfengt forsøk på å gjenopprette styrken. En kontinuerlig forverring av sykdommen fikk erkebiskopen til den 29. juli å dra tilbake til Asylet i Firenze, det stedet han hadde valgt for å dø. Om morgenen den 10. august 1912 mottok han den siste olje, mens pave Pius X sendte ham sin apostoliske velsignelse in articulo mortis («i dødsøyeblikket»).
I 1942 åpnet hans saligkåringsprosess i bispedømmet San Miniato. I februar 2001 ble hans levninger kanonisk identifisert, og prefekten for Helligkåringskongregasjonen, kardinal José Saraiva Martins CMF, i nærvær av fire biskoper, femten prester og femten kommunale flagg, ledet den høytidelige translasjonsseremonien.
Den 9. oktober 2013 ble biskop Pius’ «heroiske dyder» anerkjent av pave Frans og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 17. september 2014 undertegnet paven dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente et mirakel på hans forbønn.
Han ble saligkåret lørdag den 19. september 2015 i kirken San Francesco i San Miniato i provinsen Pisa i regionen Toscana i Midt-Italia. Som vanlig i dette pontifikatet ble ikke seremonien ledet av paven selv, men av hans representant, i dette tilfelle av Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB. Hans minnedag er saligkåringsdatoen 19. september.
På en minnetavle i Livorno står det: «I femte etasje [quarto piano] i dette huset ble den 5. juli 1837 bror Pio Alberto Del Corona født, dominikanerordens heder, biskop av Draso og deretter av San Miniato, til slutt titularerkebiskop av Sardica, fremragende predikant og forfatter, død i Firenze den 15. august 1912 i hellighets ry. Innbyggerne i Livorno, i takknemlig minne om en så fremragende medborger, viet ham denne marmortavlen den 15. august 1926».
Kilder: CatholicSaints.Info, santiebeati.it, de.wikipedia.org, catholic-hierarchy.org, suore.it, diocesilivorno.it, sanminiato.chiesacattolica.it - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 19. september 2015