Den hellige Pollio av Cibalae (d. 304)

Den hellige Pollio (Pullio, Apollio, Pollion; hr: Polion) levde på 200-tallet i det nåværende Balkan. Han var øverste lektor ved kirken i Cibalae i den romerske provinsen Pannonia. I romersk tid het byen Colonia Aurelia Cibalae (Cybalae: ty: Winkowitz; ung: Vinkovce; lat: Cibalis), nå Vinkovci i fylket Vukovar-Srijem i regionen Slavonia helt øst i Kroatia, ved grensen til Bosnia og Serbia. Byen lå mellom elvene Sava og Drava og var fødested for keiserne Gratian, Valentinian og Valens, og keiser Konstantin den store (306-37; enekeiser fra 324) vant en stor seier over Licinius like i nærheten i 314.

Det er imidlertid uklart når på 200-tallet Pollio levde. De fleste kilder plasserer hans martyrium i forfølgelsene under keiser Diokletian (284-305; d. 311), tradisjonelt den 28. april 304 (noen kilder skriver 303). I hans martyrakter nevnes martyriet til den hellige biskop Ireneus av Sirmium i Pannonia, som martyraktene er bevart for, og han døde den 6. april 304.

Men det sies også at Pollio var lektor under byens hellige biskop Eusebius av Cibalae, som regnes som byens første biskop og som ifølge tradisjonen døde en 28. april rundt 258 under keiser Valerian (253-60). Pollios acta sier at han ble martyrdrept den 27. april 303 i Cibalae, mens biskop Eusebius ble drept dagen etter. Det er altså uklart om begge døde i 258, om begge døde i 304 eller om Eusebius døde i 258 og Pollio i 304. Hagiologen Alban Butler (1710-73) tror mest på sistnevnte alternativ, men at de døde på samme dato med 45-46 års mellomrom.

Vi kjenner Pollio hovedsakelig fra en kort lidelseshistorie (passio), som synes å være fra 400-tallet og gjengitt i Bibliotheca Hagiographica Latina (BHL 6869). Den inneholdt et sammendrag av hans forhør for guvernør Probus i den kvasi-referatformen som var karakteristisk for Passiones til en rekke genuine tidlige martyrer.

Guvernør Probus hadde allerede fått drept den hellige presten Montanus i Singidunum, den hellige biskop Ireneus og hans diakon Demetrius i Sirmium og andre. Den dagen da guvernøren kom til byen Cibalae, ble Pollio arrestert. Lektoren Pollio, en mann av store dyder og en levende tro, ble presentert for Probus idet guvernøren gikk ut fra sin vogn og anklaget for gudløs tale og handling. Probus spurte om hans navn.

Pollio: «Jeg er Pollio, leder for lektorene».

Probus: «Hvilke lektorer?»

Pollio: «De som leser Guds ord til folket».

Probus: «Jeg antar at du med det mener en gruppe menn som finner måter og midler til å misbruke godtroenheten til ustadige og tåpelige kvinner og overtale dem til å observere kyskhet og avstå fra ekteskap».

Pollio: «Det er de ustadige og tåpelige som forlater sin Skaper for å følge din overtro, mens våre tilhørere er så faste i bekjennelsen av sannhetene de har tilegnet seg fra våre lesninger, at ingen tortur vil få dem til å bryte budene til den evige Kongen».

Probus: «Hvilken konge, og hvilke bud er det du snakker om?»

Pollio: «Jeg mener de hellige budene til den evige Konge, Jesus Kristus».

Probus: «Hva lærer disse budene?»

Pollio: «De innprenter troen på og tilbedelsen av en eneste Gud, som forårsaker tordenen i himmelen, og de lærer at det som er laget av tre eller stein, ikke fortjener å bli kalt Gud. De korrigerer syndere, ansporer og styrker de gode i dyder, lærer jomfruer å oppnå perfeksjon i deres stand, og de gifte til å leve opp til reglene om ekteskapelig kyskhet, de lærer herrer å gi ordrer med mildhet og moderasjon og slaver til å underkaste seg med kjærlighet og hengivenhet, undersåtter å adlyde alle med makt i alle ting som er rettferdige, kort sagt lærer de oss å ære foreldrene, belønne våre venner, tilgi våre fiender, utøve gjestfrihet til fremmede, hjelpe de fattige, å være rettferdige, snille og nestekjærlige mot alle mennesker, å tro på en lykkelig udødelighet som er gjort klar for dem som forakter den flyktige død som du har makt til å påføre».

Probus: «Hvilken lykke er et menneske i stand til etter døden?»

Pollio: «Lykken i dette livet og i det neste kan ikke sammenlignes. De flyktige bekvemmelighetene i dette forgjengelige livet fortjener ikke navnet goder når de sammenlignes med de varige gleder i evigheten».

Probus: «Dette er fremmed for vårt formål, la oss komme til poenget med ediktet».

Pollio: «Hva er innholdet i det?»

Probus: «At du må ofre til gudene».

Pollio: «Ofre vil jeg ikke, uansett hva konsekvensene vil bli, for det står skrevet: ‘Den som ofrer til andre guder og ikke til Herren alene, skal bli slått med bann og utslettet’ [2 Mos 22,20]».

Probus: «Da må du sette deg fore å dø».

Pollio: «Min beslutning står fast, gjør det du har fått ordre om».

Da dømte Probus ham til døden ved å bli brent levende, og dommen ble straks satt ut i livet utenfor bymurene. Han ble overgitt til døden i flammene sammen med andre medtroende, blant dem en Tiballus

Pollios passio ble skrevet på slutten av 300-tallet, og den bygger trolig på de historiske fakta, men har nok blitt utsmykket litterært. I Ravenna fantes det allerede på slutten av 300-tallet et gravmæle som var viet til en Pollio, trolig i et kloster, og det kan ha vært ham. Hans minnedag er 28. april i nesten alle martyrologier, som Martyrologium Hieronymianum og synaksariet i Konstantinopel, og også det førkonsiliære Martyrologium Romanum:

In Pannonia sancti Pollionis Martyris, sub Diocletiano Imperatore.

I Pannonia, den hellige Pollio, martyr, under keiser Diokletian.

Men i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) minnes han den 27. april:

Cíbalis in Pannónia, sancti Polliónis, lectóris et mártyris, qui, in persecutióne Diocletiáni imperatóris apprehénsus et a Probo præfécto interrogátus, cum Christum constantíssime conféssus esset et idólis sacrificáre noluísset, extra mœnia civitátis flammis exúri iussus est.

I Cibalae i Pannonia [i dag Vinkovci i Kroatia], den hellige Pollio, lektor og martyr, som i forfølgelsen under keiser Diokletian ble arrestert og avhørt av prefekten Probus, og fordi han på det mest standhaftige bekjente sin tro på Kristus og nekte å ofre til avguder, ble han brent utenfor bymurene.

I bispedømmene Đakovo-Osijek og Srijem (inkludert Vinkovci) har Pollios fest siden 1807 vært feiret sammen med festen for biskop Eusebius av Cibalae den 29. mai, og siden 1972 har sognekirken vært viet til dem begge, Crkva sveti Euzebija i Poliona. Grunnsteinen til dagens kirke ble lagt ned i 1772, og den sto ferdig fem år senere. Den ble bombet under Andre verdenskrig, og på begynnelsen av 1990-tallet ble den brent og ødelagt i borgerkrigen mellom kroater og serbere.

Bispedømmet Sirmium (Sirmiensis) ble opprettet på 300-tallet. Den 9. juli 1773 ble det slått sammen med bispedømmet Bosnia til bispedømmet Bosna (Djakovo) et Srijem (Bosniensis seu Diacovensis et Sirmiensis) med erkebispedømmet Zagreb som metropolitt. Navnet ble den 18. november 1963 endret til bispedømmet Djakovo o Bosna i Srijem (Diacovensis seu Bosnensis et Sirmiensis), fortsatt under Zagreb. Den 18. juni 2008 ble bispedømmet delt i to, metropolitterkebispedømmet Ðakovo-Osijek (Diacovensis seu Bosnensis) i Kroatia og bispedømmet Srijem (Sirmiensis) i Serbia. Srijem er erkebispedømmets suffraganbispedømme sammen bispedømmet Požega.

Et spørsmål er om denne Pollio er den samme som Pollio av Roma. I Pontian-katakombene i Roma ble en Pollio æret, noe som bevises av fresker fra 400- eller 500-tallet. Utover dette vet man ikke noe om denne Pollio, men det kunne tenkes at det ble foretatt en tidlig translasjon av hans relikvier. Disse relikviene ble på 800-tallet overført til kirken Santa Prassède i Roma, senere til San Martino ai Monti.

Kilder: Attwater/Cumming, Benedictines, Bunson, MR2004, KIR, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Heiligenlexikon, santibeati.it, en.wikipedia.org, hr.wikipedia.org, Butler 1866, zeno.org, triprabbits.com, zupa-svkriz.hr - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 8. februar 1998 – Oppdatert: 24. desember 2017