Den hellige Polyeuktos (gr: Πολύευκτος; lat: Polyeuctus) ble født en gang tidlig på 900-tallet i Konstantinopel. Han ble som ung gjort til evnukk av sine foreldre i håp om at han skulle få innpass ved keiserhoffet. Men han foretrakk å bli munk, og hans nidkjærhet for troen gjorde at han den 3. april 956 ble valgt til patriark av Konstantinopel, med samtykke fra keiser Konstantin VII Porfyrogennetos (912-59), selv om han bare var en enkel munk. Han etterfulgte den keiserlige prinsen Theofylakt Lekapenos (gr: Theofylaktos Lakapenos; Θεοφύλακτος Λακαπηνός) (933-56).
I det greske riket hersket først keiser Konstantin VII Porfyrogennetos (912-59), så Romanus I (919-44) og Romanus II (959-63), og etter ham, i stedet for hans sønner Basilius II og Konstantin IX kom Nikeforos II Fokas (963-69), som var gift med Romanus IIs enke og som på keiserinnens anstiftelse ble myrdet før slutten av 969 og erstattet av Johannes I Tzimiskes (969-76). Deres regjering var betegnet av stor indre uorden og dekadanse ved hoffet, men også av praktfulle seire mot muhammedanerne.
Selv om Polyeuktos hadde fått sitt embete av keiser Konstantin VII, viste han ikke mye lojalitet til keiseren. Han begynte med å sette spørsmålstegn ved legitimiteten til Konstantins foreldres ekteskap, og deretter gikk han så langt som å gjenopprette patriark Euthymios’ gode navn, han som så kraftig hadde motsatt seg det ekteskapet.
I kraft av sitt høye embete møtte Polyeuktos den hellige russiske fyrstinnen Olga av Kiev (ca 879-969), som ble døpt av ham i 957. Hennes gudfar var keiser Konstantin VII, som detaljert skildrer seremonien for hennes formelle opptakelse i Kirken i Konstantinopel i sin bok De Ceremoniis eller «Om seremoniene ved det bysantinske hoff», som er bevart i en eneste kopi.
Polyeuktos opphøyde biskop Petrus av Otranto (958) til verdighet av metropolitt, med forpliktelse til å etablere den greske ritus i hele provinsen. Den latinske ritus ble introdusert igjen etter den normanniske erobringen, men den greske ritus ble værende i bruk i flere byer i erkebispedømmet og dets suffraganer, helt til 1500-tallet.
Selv om Polyeuktos hadde støttet at Nikeforos II Fokas (963-69) kom på keisertronen, mot Josef Bringas’ intriger, ekskommuniserte patriarken keiser Nikeforos for å ha giftet seg med Theofano av den grunn at han hadde vært gudfar til en eller flere av hennes sønner. Han hadde tidligere nektet Nikeforos kommunion i et helt år for den synd det var å ha inngått et annet ekteskap. Nikeforos’ første hustru hadde vært død i flere år da han giftet seg med Theofano, men i det religiøse synet som hersket i Østromerriket, spesielt på 900-tallet, var det å gifte seg igjen etter den første hustruens død, var en synd som bare motvillig ble tolerert.
Polyeuktos hadde i det minste mot nok til å motsette seg synden på alle fronter. Han ekskommuniserte morderne til keiser Nikeforos II Fokas og nektet å krone den nye keiseren Johannes I Tzimiskes, nevø av den avdøde keiseren (og en av morderne) inntil han straffet morderne og forviste sin elskerinne, keiserinne Theofano, som organiserte mordet på sin ektemann.
Polyeuktos ble sittende på patriarktronen i Konstantinopel helt til sin død. For sitt store intellekt, nidkjærhet for troen og rike talegaver, ble han kalt «en annen Krysostomos».
Patriark Polyeuktos døde den 5. februar 970 (andre sier 29. januar, andre sier den 16. januar 970). Han ble etterfulgt av Basilios I Skamandrenos. Han æres som hellig i den ortodokse kirke (også i de unerte kirkene) med minnedag på dødsdagen 5. februar. 29. januar nevnes også.
Kilder: Infocatho, en.wikipedia.org, orthodoxwiki.org, zeno.org, nominis.cef.fr - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 13. januar 2016