Den hellige Peter Poveda Castroverde (1874-1936)

Den hellige Peter Poveda Castroverde (sp: Pedro) ble født den 3. desember 1874 i Linares i provinsen Jaén i det sørøstre Spania. Den 10. desember ble han døpt og den 5. april 1875 ble han fermet (konfirmert). Den 25. september 1886 begynte han på gymnaset. Han kom fra en katolsk familie og følte prestekallet allerede som barn, og i 1889 begynte han på gutteseminaret i Jaén. I oktober 1890 begynte han på filosofistudiene. Den 27. september 1893 tok han eksamen artium og i oktober samme år begynte han på teologistudiene.

Men så ble faren syk og ute av stand til å arbeide, og da hadde ikke familien lenger råd til å ha sønnen på seminaret. Men biskopen av Guadix i provinsen Granada lenger sør tilbød ham et studiestipend, så den 30. september 1894 flyttet han over til seminaret der og fullførte studiene i teologi. Den 11. mai 1895 mottok han de lavere vielser, og i juni samme år flyttet han til bispepalasset i byen og ble biskopens sekretær. Den 4. april 1896 ble han viet til subdiakon. Han ble presteviet den 7. april 1897.

Etter ordinasjonen underviste han på bispedømmet Guadix' seminar og utførte andre forefallende oppgaver i bispedømmet. I september 1900 tok han lisensiatgraden i teologi i Sevilla, og i april 1901 ble han utnevnt til husprelat og åndelig veileder ved seminaret.

Samtidig begynte han i sjelesorgen blant huleboere i bispedømmet. De ekstremt fattige beboerne i utkanten av byen Guadix bodde stort sett av huler gravd ut i leireskråningene. I tre år arbeidet han utrettelig blant disse menneskene. Han bygde to skoler for barna og etablerte verksteder for de voksne, slik at de kunne få muligheten til en yrkesutdannelse som kunne gi dem arbeid. Samtidig la han også stor vekt på deres kristne opplæring.

Dette sosiale og utdanningsmessige apostolatet, hvor han hadde åpenbar suksess, gjorde at han ble svært populær blant huleboerne, og han fikk også bifall fra bystyret, som oppkalte en gate etter ham. Men dette vakte misunnelse hos mer tradisjonelle katolikker, inkludert noen av hans prestekolleger i bispedømmet, og de konspirerte for å bli kvitt ham. I hans biografi i L'Osservatore Romano i forbindelse med saligkåringen forskjønnes dette til at det oppsto «noen misforståelser».

P. Poveda forlot Guadix frivillig og dro til Madrid, deretter til Granada og så igjen til Madrid, og en tid var han ikke tilknyttet noe bispedømme. Men den 29. september 1906 ble han «forfremmet» til en prestisjefylt stilling som kannik ved basilikaen i Covadonga, som er en Maria-helligdom kjent som la Santina. Den ligger bortgjemt på nordsiden av De kantabriske fjell i den nordvestlige provinsen Asturias, nesten så langt unna hans tidligere sosiale apostolat som det er mulig å komme i Spania.

En energisk ung mann på 32 år var definitivt et særsyn blant de pensjonerte kannikene i de enorme bygningene som var tilknyttet basilikaen. Men Covadonga var det stedet hvor gjenerobringen av Spania fra maurerne begynte, og p. Poveda brukte stedet som et springbrett for et nytt apostolat innen området utdannelse. Dette gjorde han gjennom å skrive artikler og pamfletter hvor han tok for seg spørsmålet om en bedre yrkesutdannelse av lærere.

I juni 1911 åpnet han et studenthjem i Oviedo som han kalte St. Teresa av Ávila-akademiet. Det ble utgangspunktet for Det teresianske institutt (Institución Teresiana), som var en forening for legkvinner inspirert av den hellige Teresa av Ávilas spiritualitet, for åndelig og pastoral utdannelse av lærere. I de første årene var medlemmene kvinner som var engasjert på alle utdanningsnivåer; de åpnet videregående skoler, men fremmet også høyere utdannelse for katolske kvinner – mål som var temmelig forskjellige fra standardidealene for katolske kvinner i Spania på den tiden, «fromhet, plikt og huslige sysler».

I 1912 sluttet p. Poveda seg til «Den apostoliske forening for Sekularprester», og han startet nye pedagogiske sentre og noen tidsskrifter innen fagområdet utdannelse. Det første av dem hadde den betydningsfulle tittelen La Enseñanza Moderna (Moderne undervisning). Utdannelse hadde blitt sett på som en vei ut av Spanias økonomiske og åndelige forfall, som nådde et lavpunkt med tapet av de siste koloniene i 1898. «98-generasjonen» søkte løsningen i å sørge for gratis, sekulær utdannelse, og mange av landets beste hjerner samlet seg rundt Institución Libre de Enseñanza (Det frie institutt for utdannelse).

Det meste av den private utdannelsen ble besørget av religiøse ordener, men denne ble av liberale tenkere og regjerningen sett på som både reaksjonær og ineffektiv. Ved århundreskiftet var 68 % av spanske menn og 79 % av spanske kvinner analfabeter. P. Poveda søkte en «middelvei» med lærere like godt utdannet som dem fra Det frie institutt, men som bekjente seg til katolske prinsipper og som arbeidet i de statlige skolene. Og for ham, som var formet av sosiallæren i encyklikaen Rerum Novarum og hans erfaringer i Guadix, måtte disse prinsippene også inkludere sosial rettferdighet. Han foreslo et Institución Católica de Enseñanza (Katolsk institutt for utdannelse) som en utfordrer til Det frie instituttet, men han fikk aldri gjennomført dette.

Den 3. juli 1913 ble han utnevnt til kannik ved katedralen i sitt hjembispedømme Jaén. Der underviste han på presteseminaret og var religionslærer på lærerskolen, og han ble også åndelig for Los Operarios (Arbeidernes) Kateketiske Senter. I mellomtiden fortsatte Det teresianske institutt å utvikle seg, og det spredte seg til nye grupper, sosiale lag og kulturelle miljøer. Dette førte til at instituttet oppnådde både kirkelig og sivil godkjennelse i Jaén. I mai 1914 kunne han i Madrid åpne et academia, en residens for kvinnelige universitetsstudenter, den første institusjon av sitt slag i Spania, hvor studentene også kunne få hjelp til sine studier og religiøse dannelse. Lignende grunnleggelser fulgte raskt i mange av de største byene i Spania. I Jaén møtte han Josefa Segovia (1891-1957), som ble den første direktøren for Det teresianske institutt.

I 1921 bosatte han seg fast i Madrid, hvor han ble utnevnt til kapellan for det kongelige palass. Ett år senere ble han utnevnt til styremedlem i Rådet for bekjempelse av analfabetisme. Han engasjerte seg sterkt for kvinners adgang til høyere utdannelse, og han var involvert i alle større diskusjoner og initiativ innen feltet utdannelse på 1920-tallet. Men det meste av sin tid viet han til Det teresianske institutt, som ble pavelig godkjent i 1924. Han holdt seg litt på avstand fra den direkte ledelsen, som han overlot til Josefa Segovia. Men som instituttets grunnlegger engasjerte han seg for å styrke og fremme de forskjellige sidene ved dets arbeid, og han ledet personlig instituttets ekspansjon til Chile og senere til Italia (1934).

P. Povedas liv var preget av enkelhet og studier. I den antiklerikale stemningen i Spania på begynnelsen av 1930-tallet ga han flere ganger uttrykk for sin beredvillighet til å gi sitt liv for troen. Den 18. juli 1936 brøt Den spanske borgerkrig ut og skulle herje Spania i nesten tre år. For bakgrunn, se Martyrer fra Den spanske borgerkrigen.

Peter var en fremtredende representant for katolsk utdannelse, og selv om han var liberalt sinnet, ble han derfor et mål for revolusjonære elementer ved utbruddet av borgerkrigen. Men til tross for advarsler fra sine venner nektet han å forlate det republikanske Madrid. Om morgenen den 27. juli 1936, like etter at han var ferdig med å lese messe i kapellet i det teresianske huset i Madrid, brøt militsmenn seg inn og fraktet ham bort. Hele dagen ble han forhørt av en rekke revolusjonstribunaler, og siden så ingen ham mer. Hans lik ble funnet nær den ytre muren til den østre kirkegården om morgenen den 28. juli. Skapularet som han bar, viser fortsatt hullet fra kulen gjennom hjertet som drepte ham. Han ble 62 år gammel.

Han ble gravlagt på kirkegården San Lorenzo. I 1965 ble hans jordiske rester flyttet til kapellet i Centro de Espiritualidad Santa Maria i Los Negrales i San Luis i Madrid. Den 21. desember 1992 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet som anerkjente hans martyrium, og han fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Han ble saligkåret den 10. oktober 1993 sammen med den salige Victoria Diez y Bustos de Molina, et medlem av Det teresianske institutt, og de salige Almería-martyrene. Han ble helligkåret den 4. mai 2003 under pave Johannes Paul IIs besøk i Spania. Hans minnedag er dødsdagen 28. juli. Josefa Segovias liv granskes også av Vatikanets Helligkåringskongregasjon med tanke på helligkåring.

I 1999 hadde instituttet 5.000 medlemmer i 28 land. Ikke alle er lærere, men et gjennomgående trekk er at de er yrkeskvinner, ofte i sammenhenger som ikke utpeker seg som typisk katolske: forfattere av lærebøker i kjemi, forskere i atomenergi, revisorer, diplomater. De nærmeste gruppene finner vi i Tyskland, Irland og England. I England arbeider de blant studenter i Oxford og driver en språkskole i London. De er også kjent for sin medvirkning i katolsk aids-arbeid. I en periode ble instituttet kirkerettslig klassifisert som et sekularinstitutt, men det regnes nå som en forening for legfolk.