| Den salige Placidus Riccardi (1844-1915) |
Den salige Placidus (it: Placido) ble født som Thomas Riccardi (it: Tommaso) den 24. juni 1844 i Trevi i bispedømmet Spoleto i regionen Umbria i Midt-Italia. Han var den tredje av ti barn av Francesco Riccardi og Maria Stella Paoletti. Familien var velstående, og gutten fikk en god utdannelse ved det eksklusive Collegio Lucarini til han var 14 år. Da kollegiet viste tegn på å miste sin karakter, ble han trukket tilbake og fortsatte sine studier i hjemmet under privatlærere.
Under oppveksten markerte han seg ikke spesielt. Som ung mann fra en god og from familie oppførte han seg pent og var ganske from. Han hadde vært tiltrukket av en ung kvinne ved navn Nina, men hennes eksentriske onkel satte bom for enhver begynnende romanse ved å nekte ham adgang til huset. Om det var behov for trøst, fant den unge mannen den i sin kjærlighet til musikk, konserter, teater og i sin begeistring for fine klær. Likevel var det i denne perioden han sluttet seg til Brorskapet av Den hellige familie og ble fransiskanertertiar (Tertius Ordo Franciscanus – TOF).
Etter å ha fullført skolegangen i 1863 begynte han på universitetet Angelicum i Roma for å studere filosofi. Da han avla et farvelbesøk hos Don Ludovico Pieri, sin åndelige veileder, fikk han sjokk da presten sa alvorlig: «I Roma vil du utvikle et kall og bli ordensmann». Denne spådommen syntes å treffe en åpen nerve. Den unge mannen svarte at hvis et slikt kall skulle dukke opp, ville han ikke nøle med å riste det av seg. Dette svaret kan ha vært uttrykk for den uro som spørsmålet allerede hadde skapt i hans sinn.
Det ordnede livet med studier og innflytelsen fra dominikanerne bidro til å skape en indre fred hos Thomas. Han var midt i sine eksamener da han ble rystet av innkallingen til militærtjeneste. Han skrev og søkte om noen dagers utsettelse for å fullføre sine eksamener, og han tenkte at han kanskje var fritatt fordi han bodde i Roma, så han dro for å besøke Loreto. Der opplevde han virkelig overbevisningen at Gud virkelig kalte ham til et religiøst liv. Etterpå dro han til jesuittenes hus Sant'Eusebio og fulgte de Åndelige øvelsene. Dette synes å ha blitt avgjørende.
Han ba om å bli opptatt hos benediktinerne (Ordo Sancti Benedicti – OSB) i klosteret San Paolo fuori le Mura (utenfor Murene) i Roma den 12. november 1865. To måneder senere begynte han på novisiatet, og mottok da ordensnavnet Placidus. Det var ikke enkelt å gi avkall på sitt uavhengige sinn og reservasjonsløst legge sitt liv i hendene på sin novisemester, og først motsatte han seg sterkt å gjøre dette. Etter en periode med refleksjon underkastet han seg imidlertid. Det var kanskje den avgjørende seieren over seg selv som fikk ham til å slå inn på den veien av selvfornektelse som han siden aldri skulle forlate. Han selv så det som en uendelig nåde som hadde satt ham fri.
Den salige kardinal Alfred Ildefons Schuster, hans biograf, spurte senere den daværende novisemesteren hvordan det hadde seg at en ung mann så raskt kunne vokse til en slik grad av selvfornektelse. Novisemesteren svarte at Placidus fikk sin styrke fra kontinuerlig bønn: «Han ba mye og han ba godt – det er alt». Gjennom hele livet var dette virkelig hans inngangsport til de andre dydene. Senere i livet, da han var relativt friere, tilbrakte han syv timer hver dag i bønn, og ofte ba han hele netter foran Det hellige sakrament.
Han avla sine første løfter i 1867 og begynte på prestestudiene. Han mottok de lavere vielser i 1868, og han ble viet til subdiakon og diakon i 1870. Den dagen han ble diakonviet, gikk troppene fra Risorgimento inn i Roma og utropte byen til hovedstad i et forent Italia. En ny, sterkt antiklerikal regjering krevde at presteskapet skulle avtjene verneplikt som alle andre. Placidus ble nå, siden han ikke hadde svart på innkallingen til Spoleto for å avtjene verneplikten, klassifisert som desertør. Til tross for et amnesti som skulle omfatte slike saker fant han seg i fengsel i Firenze i november 1870. En kongelig benådning kom til slutt, men han forble forpliktet til å avtjene militærtjeneste. Men militærlegene bedømte hans helse som for dårlig, og han ble løslatt fra fengselet i januar 1871. I mars 1871 avla han de endelige løftene og den 25. mars ble han presteviet i Pisa.
Resten av Don Placidus' liv var ytre sett begivenhetsløst. I de første ti årene etter sin løfteavleggelse var han opptatt med å undervise og veilede de unge alumni. Han var en del av et team av skriftefedre som var utnevnt til å tjenestegjøre for folket som besøkte basilikaen og var også skriftefar for nonnene i Santa Cecilia i Trastevere. I 1881 brøt hans helse på nytt sammen. I 1884 var han igjen bedre, men han ble stadig rammet av den romerske «tertiar-feberen».
Han ble deretter utnevnt til vikar for de benediktinske nonnene i San Magno i Amelia, en post han hadde til 1894 bortsett fra en pause på to år. Hans plikter var som kapellan, ordinær skriftefar og vokter av den indre disiplin. Ettersom klosteret var blitt avslappet i sin observans, var hans oppgaver ikke noen sinekyre, og hans utallige asketiske skrifter blant hans papirer viser hvor samvittighetsfullt han arbeidet for en indre reformasjon av dem som var overlatt i hans varetakt. Han var også skriftefar for biskopen og mange av prestene og underviste regelmessig på både seminaret og klosteret for Maestre Pie i byen.
I 1855 ble han kalt tilbake fra Amelia av Den hellige Stol for å bli novisemester ved St. Paulus under betingelser som var uvanlige. En novise som hevdet at han mottok visjoner og ekstaser og andre overnaturlige fenomener, hadde blitt opptatt ved klosteret. Novisemesteren mente at disse fenomenene var ekte, og det samme gjorde abbeden og noen i kommuniteten. Men flertallet var urolige. Dom Placidus Riccardi sørget for å bevise at den unge mannen var en bedrager. Da dette spørsmålet var løst, måtte novisemesteren erstattes, og Dom Placidus ble utnevnt i hans sted for to år.
I 1894 ble han overført til Farfa, et fordums strålende kloster i Sabinerfjellene nord for Roma som nå var forlatt og forfallent. Dom Placidus bodde sammen med to legbrødre på gården Sanfiano, rundt 6 km fra klosteret. Han skulle betjene klosterkirken og dens pilegrimer i tillegg til landbefolkningen, bevare det som var igjen av klosteret og restaurere det som kunne restaureres. Denne oppgaven ga han all sin oppmerksomhet og energi de neste tyve årene. På uselvisk vis tok han seg her av pilegrimenes vel, derfor ble han også kalt Sabinerfjellenes apostel.
Dom Placidus kom til Farfa da han var 50 år gammel, i moden alder og avansert på åndens område. Mens abbeden ikke hadde syntes å velge et eremittisk liv for ham, ga den nye oppgaven Dom Placidus en ensomhet han ikke kunne ha hatt i den større kommuniteten i St. Paulus. Hans intense liv av ustanselig bønn hadde først ført ham inn i den andre ørkenen hvor selvviljen gradvis ble erstattet av anstrengelsene for å adlyde i ydmykhet og hjertets renhet.
I denne andre ørkenen vokste hans kjærlighet til Gud og nesten til en levende flamme som syntes å gi andre dyder uten anstrengelse. En gang i Sanfiano ble en av brødrene som bodde sammen med ham, spurt hva Dom Placidus gjorde. Han svarte: «Han adlyder alle, til og med vakthunden ved porten!» Personlig fattigdom, avståelse fra mat og drikke, fysiske botsøvelser var de stadige uttrykk for den hjertets renhet han søkte i bønn. Mens han var i Farfa, gikk han to timer daglig for å besøke en prest for å kunne avlegge skriftemål. Imidlertid var han langt fra en trist helgen. Han utstrålte glede og fred, var elskverdig og omgjengelig og kjent for å glede seg over en god spøk.
Placidus var høyt elsket av det folket som han nå var ansvarlig for. De kom til klosteret like mye for å treffe ham som for å ære Madonnaen som det var berømt for. Han ble også utnevnt til skriftefar for klarissene i Fara Sabina og senere også for fransiskanerne i Barberini. Som i Amelia ble han hele tiden konsultert av presteskapet om alle slags problemer. I begynnelsen av 1912 bestemte abbeden at den lille kommuniteten skulle flytte fra gården og til selve klosteret. Ettersom Placidus begynte å bli svakelig, sendte abbeden en yngre munk for å hjelpe ham. Men munken så annerledes på sitt oppdrag og tiltok seg rollen som superior for den lille kommuniteten, og overtok til og med Dom Placidus' apostolat blant landbefolkningen, som på det sterkeste motsatte seg endringen. Det var en siste prøvelse før han vendte tilbake til St. Paulus.
På festen for den hellige Gjertrud, den 17. november 1912, fikk Dom Placidus slag etter messen, og dette etterlot ham hjelpeløs i to år og fire måneder. Han vendte tilbake til det klosteret han hadde avlagt løftene, den 12. desember 1912, ute av stand til å spise eller hjelpe seg selv på noe vis. Hans tålmodighet syntes uendelig og hans takknemlighet for de tjenestene han ble gjort, var rørende. Han døde stille den 15. mars 1915 i San Paolo fuori le Mura og ble gravlagt to dager senere. I stedet for den vanlige klokkeklemtingen ved hans begravelse var det en kiming fra alle klokker. Det var tilfeldigvis den dagen da fastetidens statio ble holdt i St. Paulus, og de som ringte med klokkene, glemte begravelsen og ringte for å markere statio. Da abbeden ble spurt om de skulle stanse kimingen, svarte han: «La det være. Hvis vi ikke ringer for Dom Placidus, hvem skulle vi da ringe for?»
Hans legeme ble identifisert i 1939 og ble da funnet intakt. Han ble saligkåret den 5. desember 1954 av pave Pius XII (1939-58). Hans minnedag er dødsdagen 15. mars.