Den hellige Principius (fr: Principius, Principe, Prince) ble født en gang rundt 420 (?) nær Laon i Gallia Belgica, nå i departementet Aisne i regionen Picardie nord i Frankrike. Dette var midt i folkevandringstiden, og han kom fra en fornem gallo-romansk familie. Han var eldste sønn av grev Emilius (Emil; fr: Émile) av Laon og den hellige Celinia (d. 458) fra en senatorfamilie i samme by, og hans yngre bror var den hellige Remigius (Saint-Remi) (ca 436-533), som ble biskop av Reims. Det skal ha vært stor aldersforskjell mellom de to brødrene, for Principius ble født tidlig i foreldrenes ekteskap, mens Remigius ble født da foreldrene allerede var gamle. En tredje og midterste bror som vi ikke kjenner navnet på, fikk den hellige sønnen Lupus (fr: Loup) (d. ca 535), som etterfulgte sin onkel Principius som biskop av Soissons. Andre kilder sier at Principius var gift og at Lupus var hans sønn.
Principius ble rundt 462 utnevnt til den tolvte biskop av Soissons etter at den hellige Edibius (fr: Edibe) (ca 431-62) døde den 10. desember 462. Det var ikke uten vanskeligheter han lot seg overtale til å akseptere bispeembetets byrde. Til alle tider har de helligste og mest verdige blitt skremt og snudd seg bort ved synet av mitra og bispestav, mens de overmodige og minst dyktige godtar uten å nøle den æren som blir tilbudt dem, og de ambisiøse skaffer seg embetet ved hjelp av intriger, uten å tenke på at de derved skader sin evige frelse.
I Principius’ episkopat skjedde store begivenheter, blant annet slutten av den romerske okkupasjonen og bekreftelsen av frankernes overhøyenhet. Han bevitnet magister militum Aegidius’ av Gallias død i 464 og hans sønn Syagrius’ nederlag for kong Klodvig i 486. Soissons falt i seierherrens hender og ble sete for det franske monarkiet. Etter tapet av sin hær flyktet Syagrius til Toulouse og visigoternes konge Alarik II (484-507). Alarik ble tvunget av sine stormenn til å møte kong Klodvig sommeren 507 i slaget ved Vouillé nær Poitiers. Der ble goterne bekjempet og Alarik drept av Klodvig personlig, ifølge den hellige biskopen og historikeren Gregor av Tours.
Principius’ kvaliteter vakte kong Klodvigs oppmerksomhet. De bidro til å styrke den hellige biskopens innflytelse hos kongens hellige hustru Klothilde (465-545), og han oppmuntret prinsessen i et forsøk på å overvinne hennes motvilje mot ektemannen ved å få ham til å omfavne den kristne tro. Æren av å få døpe kongen sammen med frankernes fremste ledere var reservert erkebiskopen av Reims, Principius’ bror Remigius. Principius deltok imidlertid i seremonien sammen med resten av episkopatet i Gallia. Tilbake i Soissons hjalp han de nye konvertittene med å leve et liv mer i tråd med den evangeliske lære de hadde antatt. Det antas at han overførte bispesetet fra klosteret Saint-Crepin-le-Grand til kirken Saint-Gervais et Saint-Protais, som ligger i indre by.
Velviljen fra en kristen Klodvig passet biskop Principius perfekt. Han benyttet anledningen til å utvide den kristne religions nærvær og å lette innbyggernes forhold. Han bygde nye kirker og økte antall sogn for å gjøre utdanningen mer tilgjengelig. Han korresponderte i likhet med broren Remigius med den hellige Sidonius Apollinaris (ca 432-ca 482) (bok IX, 8), og brevene gir en idé om den elegante og svært kultiverte gallo-romanske litterære stil som de tre mennene hadde til felles.
Principius var til stede ved konsilet i Carmpentras og det første og andre i Orange, noe også Cesare Baronius bekrefter (notationes). Principius døde ifølge tradisjonen den 25. september 505 i svært høy alder, og han ble gravlagt av sin bror Remigius i det lille kapellet St. Tekla (Sainte-Thècle) utenfor bymurene i Soissons. Senere ble hans levninger overført til katedralen i Soissons. I 1567 ble de brent og redusert til aske av kalvinistiske kjettere. Le Gallia Christiana sier at hans arm ble æret i kollegiatskirken St. Amatus (Saint-Amé) i Douai (Duacum). Allerede i 870, etter slutten på de normanniske angrepene, ble armen brakt dit sammen med relikviene av de hellige Amatus, Onesimus og Gurdicellus. Hans minnedag i Martyrologium Romanum er dødsdagen 25. september.
Kilder: Benedictines, Bunson, CSO, santiebeati.it, fr.wikipedia.org, zeno.org, nominis.cef.fr, Les Petits Bollandistes; Vies des saints tome 11 - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 13. desember 2011