Den hellige Pelagia av Tarsus (d. 304)

Legenden forteller at Pelagia var datter av fremstående hedenske foreldre i Tarsus i Kilikia i det sørøstre Lilleasia og svært vakker. Hun hørte om kristendommen fra sine venner, og hun ønsket å kunne vie seg til Kristus. Keiser Diokletians (284-305) arving, en gutt han adopterte, kastet sine øyne på henne, men hun hadde ikke noe ønske om å gifte seg og avslo hans frieri. Den unge mannen ble svært sint over dette, men han bestemte seg for å la henne være i fred en periode i håp om at hun ville skifte mening.

Samtidig overtalte Pelagia sin mor til å la henne få besøke sin gamle barnepike. I hemmelighet håpet hun å finne biskop Linus av Tarsus, som hadde flyktet til et fjell under en forfølgelse av de kristne, og bli døpt av ham. Hun hadde sett hans ansikt i en drøm som hadde gjort et dypt inntrykk på henne, da biskopen ba henne om å bli døpt. Hun reiste til barnepiken i en vogn, rikt kledd og fulgt av et helt følge av tjenere, slik hennes mor ønsket.

På veien møtte hun ved Guds nåde biskop Linus. Pelagia kjente straks igjen biskopen som hadde vist seg for henne i drømmen. Hun falt for hans føtter og ba om dåpen. På biskopens bønn strømmet en vannkilde opp fra bakken, han gjorde korsets tegn over Pelagia, og under dåpens mysterium viste engler seg og dekket Guds utvalgte med en lys kappe. Etter å ha gitt henne kommunionen takket de begge Gud, og så sendte han henne for å fortsette reisen. Da byttet hun ut sine kostbare klær med en enkel hvit kledning og delte ut det hun eide til de fattige. Da hun vendte tilbake til sine tjenere, fortalte Pelagia dem om Kristus, og mange av dem ble omvendt og trodde.

Hun prøvde å omvende sin egen mor til Kristus, men den forherdete kvinnen sendte en beskjed til Diokletians sønn om at Pelagia var blitt kristen og ikke ønsket å bli hans hustru. Han forsto at Pelagia var tapt for ham, så i sin desperasjon begikk han selvmord ved å la seg falle på sitt sverd. Pelagias mor fryktet keiserens vrede, så hun bandt sin datter og førte henne til Diokletians hoff som en kristen som også var ansvarlig for tronarvingens død. Hun håpet uten tvil at Pelagias tro ville svekkes under trusselen om tortur.

Det blir sagt at keiseren selv forhørte henne, og legenden forteller at han var like tiltrukket av hennes usedvanlige skjønnhet som sin sønn. Han prøvde å vende henne bort fra hennes tro på Kristus, og han lovte henne alle jordiske velsignelser hvis hun ville bli hans hustru. Men hans forsøk på å endre Pelagias mening var fullstendig mislykket. Hun avviste keiserens forslag med forakt og sa at hun hadde Kristus, himlenes konge, som brudgom.

Da dømte keiseren den vakre jomfruen til døden ved steking. En hul okse ble laget av bronse, Pelagia ble ført til den. Hun tillot ikke bødlene å røre sin kropp, men gjorde korsets tegn og gikk selv inn i bronseoksen. Deretter ble den varmet opp til den var rødglødende, og Pelagia ble stekt til døde sammen med to navnløse ledsagere. Legenden forteller at hennes kjøtt smeltet som myrra og fylte hele byen med vellukt. Men hennes ben forble intakte og ble brakt ut av byen av hedningene. Da kom fire løver ut av ødemarken og satt rundt hennes ben og lot verken fugler eller villdyr nærme seg dem. Løvene beskyttet relikviene helt til biskop Linus kom til stedet. Han samlet dem sammen og gravla dem i fjellene med stor ærefrykt.

Pelagias martyrium skal ha skjedd i 304, mens andre kilder skriver 290. Denne historien har vi fra den hellige Simeon Metafrastes (d. ca 1000) Metafrastes, naturligvis ikke uten eventyrlige utsmykninger, som vi er vante med fra denne forfatteren. Under keiser Konstantin I den store (306-37; enekeiser fra 324), da forfølgelsene av de kristne hadde stanset, ble det bygd en kirke over de hellige relikviene. Hennes legeme ble senere overført til Konstantinopel, og på grunn av de mange miraklene som skjedde etter påkalling av henne, fikk hun en kirkelig kult.

Pelagias minnedag er 4. mai, mens den opprinnelig var 8. oktober (samme dag som Pelagia av Antiokia). Hennes navn står i Martyrologium Romanum. 1. mai nevnes også som minnedag. De ortodokse minnes henne 4. mai og 7. oktober. Hun blir avbildet i en glødende okse.

Navnet Pelagia er den kvinnelige formen av det greske navnet Πελαγιος (Pelagios), som er utledet fra πελαγος (pelagos), «havet». Navnet Marina kommer fra det latinske navnet Marinus, «mann av havet», og dette har skapt noen duplikater i de ulike martyrologiene. Men den knapt troverdige ideen at de ulike fiktive kvinnene ved navn Pelagia og Marina skulle være en kristnet versjon av Afrodite eller Venus, har blitt undersøkt og avvist på det mest bestemte av den belgiske bollandist-pateren Hippolyte Delehaye SJ (1859-1941) i hans «Helgenlegender» (Les Légendes hagiographiques, Brussel 1905).