Den salige Peter Vigne (1670-1740)

Den salige Peter Vigne (fr: Pierre) ble født den 20. august 1670 i Privas i Frankrike. Det var en liten by som fortsatt følte virkningene av religionskrigene på 1500-tallet. Hans far Pierre Vigne var en hederlig tekstilhandler som giftet seg med Françoise Gautier i den katolske kirken, og de fikk sine fem barn døpt i det katolske sognet Saint-Thomas i Privas. To døtre døde som spedbarn. Peter og hans to eldre søsken Jean-François og Eléonore bodde sammen med foreldrene i relativ velstand.

Da Peter var elleve år gammel, valgte sognepresten ham til å være vitne og signere kirkebøkene for dåp, ekteskap og dødsfall. Han fikk en god utdannelse og opplæring, og i slutten av tenårene ble hans liv plutselig forvandlet av en ny bevissthet om nærværet av Jesus Kristus i eukaristien. Denne erfaringen fikk ham til å konsentrere sitt liv om Jesus, som ofret seg selv på korset av kjærlighet til oss, og som i eukaristien uopphørlig gir seg selv for alle mennesker.

I 1690 begynte Peter på sulpisianernes seminar i Viviers. Han ble presteviet den 18. september 1694 i Bourg Saint-Andéol av biskopen av Viviers og sendt som kapellan til Saint-Agrève. Der utøvde han sin prestetjeneste i seks år i vennskap med sin sogneprest og elsket av sine sognebarn.

Peter var alltid opptatt av å finne ut i livets begivenheter hva Herren forventet av ham, og han følte seg kalt til et annet sted. Forståelig nok nølte han i begynnelsen, men deretter med økende visshet fulgte han sin åndelige reise langs nye stier. Hans lengsel etter å arbeide som misjonær blant de fattige var sentral i hans avgjørelse om å slutte seg til lasaristene i Lyon i 1700. Denne prestekongregasjonen het egentlig «Misjonskongregasjonen» (Congregatio Missionis – CM) og var grunnlagt i 1625 av den hellige Vincent av Paul. Den fikk navnet lasaristene etter kongregasjonens hovedhus, klosteret Saint-Lazare i Paris. I senere tider ble de også kalt Vincentianere eller Vincentsprester etter grunnleggeren.

Hos lasaristene fikk Peter en solid formasjon i fattigdom og å gjennomføre «folkemisjoner», og sammen med sine prestekolleger begynte han å besøke byer og landsbyer i evangeliseringsarbeidet. I 1706 forlot han imidlertid lasaristene «av egen fri vilje». Nå mer enn noen sinne var han lidenskapelig etter å frelse sjeler, spesielt blant de fattige som bodde på landsbygda. Etter en periode av søken tok hans kall form med økende klarhet. Han ble en «omvandrende misjonær» som fulgte sine egne pastorale metoder, samtidig som han underkastet sin tjeneste sine kirkelige overordnedes autorisasjon.

I mer enn tretti år reiste Peter utrettelig rundt til fots eller på hesteryggen på landeveiene i Vivarais og Dauphiné og enda videre omkring. Han holdt ut trettheten ved konstant å være på farten samt de harde værforholdene, alt for å gjøre Jesus kjent, elsket og tjent. Han prekte, besøkte de syke, underviste barna, administrerte sakramentene og gikk så langt som å bære sin skriftestol på ryggen, alltid rede til å feire og skjenke Guds miskunn. Han feiret messe, stilte ut sakramentet og lærte de troende tilbedelsesbønnen. Maria, «Guds skjønne tabernakel blant menneskene», ble også gitt en æresplass i hans bønner og hans undervisning.

I 1712 kom Peter til Boucieu-le-Roi, hvor landskapet var gunstig for å lage en korsvei. Med hjelp fra sognebarna bygde han 39 stasjoner gjennom landsbyen og på landsbygda omkring, og han lærte de troende å følge Jesus fra Nattverdssalen til påske og pinse. Boucieu ble hans bosted. Der samlet han noen kvinner, ga dem i oppdrag å «følge pilegrimene» langs korsveien og hjelpe dem å be og meditere.

Det var der han grunnla kongregasjonen «Søstre av Det hellige Sakrament» (Congrégation des Soeurs du Saint-Sacrement – nå Religieuses du Saint-Sacrement de Valence – RSS). Den 30. november 1715, i kirken i Boucieu, ga han dem korset og ordensdrakten. Han inviterte dem til å sikre evig tilbedelse av Jesus nærværende i eukaristien og å leve sammen i fellesskap. Han var ivrig etter å gi de unge tilgang til opplæring og dermed hjelpe dem med å vokse i sin tro og kristne verdier, og derfor åpnet han skoler og etablerte også lærerskoler for å utdanne lærere.

En slik utfordrende og travel livsstil gjorde at Peter trengte noe støtte. Hver gang han var i Lyon i forretninger forsømte Peter derfor aldri å besøke sine seminarlærere, prestene i Saint-Sulpice, for å besøke sin skriftefar og åndelige veileder. Han var tiltrukket av den eukaristiske spiritualiteten til «Prestene av det hellige Sakrament (Prêtres du Saint-Sacrement), grunnlagt av Msgr d'Authier de Sisgaud, og den 25. januar 1724 ble han akseptert som assosiert medlem av dette presteselskapet i Valence, og han gjorde seg nytte av deres åndelige og timelige hjelp.

Mens han fortsatte å følge sin unge kongregasjon fortsatte Peter med sitt apostoliske arbeid, og for å gjøre fruktene av sin misjon mer tilgjengelige, fant han tid til å skrive bøker: regler å leve etter og spirituelle bøker, spesielt en med tittelen «Meditasjoner over den vakreste bok, Jesus Kristus lidende og døende på korset». Peters fysiske styrke, kravene fra hans apostoliske aktiviteter, de lange timene tilbrakt i tilbedelse og hans liv i fattigdom bar vitnesbyrd ikke bare om en temmelig robust fysikk, men fremfor alt en lidenskapelig kjærlighet til Jesus Kristus som elsket sine egne til slutten (jf Joh 13,1).

Da Peter var 70 år gammel, begynte virkningene av utmattelse å gjøre seg gjeldende. Under en misjon i Rencurel i fjellene i Vercors ble han syk og måtte avbryte forkynnelsen. Forgjeves prøvde han å feire eukaristien enda en gang, men han oppmuntret de troende til å elske Jesus. Han følte at slutten var nær, ga på nytt uttrykk for sin nidkjærhet for misjonen, deretter trakk han seg tilbake for stille bønn og refleksjon. En prest og to søstre kom i all hast for å ledsage ham i hans siste øyeblikk. Den 8. juli 1740 dro han for å slutte seg til Ham som han hadde elsket, tilbedt og tjent. Hans legeme ble ført til sitt siste hvilested i den lille kirken i Boucieu, hvor de hviler den dag i dag.

Den 7. juli 2003 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 20. april 2004 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Den 3. oktober 2004 ble han saligkåret av paven på Petersplassen i Roma. Dette var pave Johannes Paul IIs siste saligkåring. Hans minnedag er dødsdagen 8. juli.