Den hellige Quodvultdeus ble født en gang på slutten av 300-tallet i Nord-Afrika. Hans navn betyr «fordi Gud ønsker det». Det er kjent at han bodde i Kartago rundt 407, og han ble diakonviet i 421. Han korresponderte med den hellige Augustin av Hippo (354-430), som var Quodvultdeus’ åndelige lærer. Augustin dediserte også noen av sine skrifter til Quodvultdeus, som De haeresibus, («Om vranglærene»).
I årene etter Augustins død i 430 var det i ferd med å bli slutt på perioden med relativ ro innen teologi og politikk i de romerske provinsene i Nord-Afrika. Flertallet av befolkningen hadde omvendt seg til kristendommen, og selv om de kjetterske donatistene fortsatt var en kraft å regne med, hadde de blitt tvunget på defensiven av statlig press og Augustins teologiske argumenter.
Men i 429 endret situasjonen seg drastisk da rundt 80 000 vandaler under ledelse av kong Geiserik (428-77) invaderte Tanger fra Sør-Spania og erobret de romerske provinsene i Nord-Afrika. Vandalene var et germansk folkeslag, som hadde vandret gjennom Gallia og Hispania. De var tilhengere av det arianske kjetteri, og deres invasjon betydde begynnelsen på et århundre med forfølgelse for Kirken i Nord-Afrika. Vandalene hadde et rykte for spesiell råskap mot det katolske presteskapet, og mange av geistligheten vurderte å flykte. Augustin prøvde å stanse dem ved å understreke deres plikt til å holde ut så lenge de hadde noen menigheter igjen, men hans ord var stort sett forgjeves. Bønder flyktet fra landsbygda inn i de større byene, inkludert Kartago, som var i stand til å holde ut lenger.
En Capreolus var biskop av Kartago og dermed den øverste biskopen i Afrika da vandalene erobret provinsen. Tillemont antar at han var blitt valgt til biskop av Kartago før Augustin døde i 430, ettersom brevet som innkalte til konsilet i Efesos i 431 synes å ha vært adressert til ham og til Augustin. Men på grunn av vandalenes invasjon kunne han ikke reise til konsilet. Hans død angis vanligvis til rundt 435.
Han ble etterfulgt som biskop av Kartago av Quodvultdeus. Da vandalene i 439 erobret Kartago, førte det til enorme tap av menneskeliv. Biskop Quodvultdeus’ liv ble spart, men tradisjonen hevder at han og andre katolske biskoper (som den hellige Gaudiosus av Napoli) samt det meste av presteskapet ble landsforvist og satt på råtne, lekke skip uten årer og seil («de ble satt nakne på farlige skip», ifølge den hellige Viktor av Vita i hans Historia persecutionis Africanae Provinciae, temporibus Geiserici et Hunirici regum Wandalorum). På en eller annen måte kom skipene til Napoli rundt 439, og Quodvultdeus etablerte seg i Italia. Han kjempet mot det pelagianske kjetteriet og for Augustins nådelære i Campagna, men dro aldri tilbake til Nord-Afrika.
Han døde i Napoli rundt 450; en kilde sier at det skjedde den 24. oktober 454. Hans minnedag i den romerske kalenderen var 26. oktober, mens kalenderen i Kartago minnes ham den 8. januar og kalenderen i Napoli den 19. februar. Denne dagen er nå hans minnedag også i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004):
Neápoli in Campánia, deposítio sancti Quodvultdéus, epíscopi Carthaginénsis, qui una cum clero a Genseríco rege ariáno in exsílium eiéctus et obsolétis in návibus sine velis nec remígiis impósitus, præter spem Neápolim áppulit ibíque conféssor fídei occúbuit.
I Napoli i Campania, begravelsen av den hellige Quodvultdeus, biskop av Kartago, som ble sendt i eksil sammen med sitt presteskap av den arianske kongen Geiserik ved å bli satt på et skip uten seil eller årer, mot alt håp kom han til Napoli, hvor han døde som en bekjenner av troen.
Kilder: Benedictines, Bunson, MR2004, KIR, CSO, CatholicSaints.Info, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, nominis.cef.fr, zeno.org, ccel.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 14. oktober 2014 – Oppdatert: 19. september 2016