Den hellige Quirinus av Vexin (d. ~285)

Den hellige Quirinus er en helgen som vi ikke vet noe annet om enn legender. Ifølge hans lidelseshistorie (Passio) som ble skrevet på 1000-tallet og er av legendarisk natur, var han prest og kom som misjonær til området rundt Rouen i dagens departement Seine-Maritime i regionen Haute-Normandie i Frankrike sammen med sin biskop, den hellige Nikasius av Rouen (fr: Nicaise) for å forkynne evangeliet. De skal ha blitt sendt av den hellige pave Klemens I (88-97) under keiser Domitian (81-96), og noen kilder hevder at de ble sendt samtidig som den hellige Dionysius av Paris. Andre regner Nikasius som en disippel av den hellige Polykarp av Smyrna (ca 69-ca 155), og at han kom til Gallia i følge med den hellige Ireneus av Lyon (ca 125-ca 202).

Franskmennene elsker jo å kalle sitt land for «Kirkens eldste datter» (la fille aînée de l'Église), og det oppsto tidlig behov for å pynte litt på historiene for å flytte kristningen av Frankrike til apostlenes tid. Mange av de tidligste franske helgenene ble utstyrt med biografier som flyttet dem flere århundrer frem i tid. Disse tradisjonene kombinerte fromhet med lokale følelser og ga muligheter for valfarter til stedene hvor disse relikviene angivelig var skrinlagt. Legendene ser ut til å ha blitt utviklet på 1000-tallet. I virkeligheten kom nok biskop Nikasius og hans ledsagere til Gallia først på 200-tallet.

De virket mellom Pontoise og Rouen i Seinedalen i Gallia Lugdunense (fr: Gaule Lyonnaise) og i Vexin, en historisk region i Frankrike som på 900-tallet ble delt mellom normannisk Vexin (Vexin normand) og fransk Vexin (Vexin français). Navnet Vexin er avledet av den galliske stammen veliocassi som hadde hovedstad i Rouen. I Vaux-sur-Seine i departementet Yvelines i regionen Île-de-France, ikke langt fra Rouen, skal Quirinus ha befridd landsbyen for en drage som hadde beleiret og forgiftet en brønn der. På grunn av dette underet lot 318 gallere seg spontant døpe i den samme brønnen.

For ikke langt derfra tok hedningene biskop Nikasius til fange sammen med hans ledsagere, presten Quirinus og den hellige diakonen Scubiculus (Subiculus, Scuviculus; fr: Scuvicule, Egobille), som anses som de første apostlene i Normandie. De var da sannsynligvis på en reise fra Paris til Rouen. Ved bredden av elven Epte, hvor Gasny i kantonen Écos i arrondissementet Les Andelys i departementet Eure i regionen Haute-Normandie nå ligger, ble de halshogd. Det skal ha skjedd en 11. oktober rundt år 285. Martyrologium Romanum legger deres martyrium til «pagus Vulcassinus (Vilcassinus)» (Vexin).

Etter henrettelsen skal de tre martyrene ifølge en versjon av legenden ha båret sine hoder til Île de Gasny, hvor de ble gravlagt. Det er fristende å tro at denne detaljen har smittet over fra biografien om den hellige Nikasius av Reims. Ifølge legenden tok han etter henrettelsen opp sitt eget hode (eller toppen av det), hvor mitraen fortsatt satt på, og gikk av gårde noen skritt mens han priste Gud før han falt sammen. Ved siden av Dionysius av Paris en av de fremste i den gruppe av helgener som kalles kefalofori eller cephalophori («hodebærere»).

En annen versjon forteller at da deres hoder var falt under bøddelens øks, ga den romerske guvernøren i provinsen, Sisinnius Fescennius, ordre om at deres kropper skulle overlates til å bli spist av rovfugler, hunder og ville dyr. Men om natten etter at soldatene hadde forlatt stedet, kom jomfruen Pientia, ledsaget av Clarus av Beauvais, en tidligere avgudsprest som Nikasius hadde omvendt, og de brakte de dyrebare levningene av martyrene til en liten øy i elven Epte ved Gasny. Etter å ha gitt dem en ærefull begravelse, bygde Pientia, som eide stedet hvor likene av helgenene ble gravlagt, et kapell over deres graver. Både Clarus og Pientia måtte lide martyriet for sin kjærlighet til Jesus Kristus, og deres hellige levninger ble lagt ved siden av martyrene Nikasius og Quirinus.

I kristendommens tidligste tid var landsbyen Gasny helliget av martyrenes dyrebare levninger, og den sanne tro døde ikke ut til tross for barbarenes invasjoner som fortsatte med nesten uforminsket styrke helt til 400-tallet. De kristne holdt seg nær kapellet som inneholdt helgenenes relikvier. Da freden ble gjenopprettet i Gallia, ble en kristen kirke reist i Gasny, som symboliserer slutten på den hedenske tid.

De store miraklene som skjedde i kapellet på øya Gasny, tiltrakk seg rundt 660 oppmerksomheten til den hellige erkebiskop Audoenus av Rouen (ca 602-84), kalt Ouen eller Dadon, som fullførte organiseringen av katolisismen i landet og dekket det med religiøse monumenter. Han fikk reist et kloster på graven til sin første forgjenger Nikasius og fylte det med munker. Han viet klosteret til St. Peter og St. Paulus, som siden har blitt kjent som klosteret Saint-Ouen i Rouen. Helgenenes levninger ble brakt fra det gamle kapellet og plassert i den nye klosterkirken. Ved å grunnlegge et kloster i Gasny, hadde Audoneus forberedt et hjem for disse dyrebare relikviene.

Den 10. mai 841 gikk vikingene opp elven Seinen under ledelse av Asgeir, og noen dager senere satte de Rouen i brann. Det var da abbed Riculf (Riculphe) av Saint-Ouen fikk levningene av skytshelgenen i sitt kloster plassert i et vakkert skrin og fikk ham fraktet til et priorat som klosteret hadde i Gasny. Kulten for de tre hellige Nikasius, Quirinus og Scubiculus er dokumentert på 800-tallet i området nord for Rouen.

Både Quirinus’ og Nikasius’ relikvier ble skrinlagt i 872. Men etter anmodning fra keiser Karl II den skallete (875-77) ble størstedelen av Quirinus’ relikvier rundt 875-77) overført fra Gasny ved Epte til klosteret Malmédy i «Rhinsk Preussen», dagens Belgia. På deres vei dit ble de belgiske stedene Bastogne, St. Vith, Amel, Sankersborn ved Weywertz og Champagne ved Waimes/Weismes berørt. Relikviene ble igjen høytidelig skrinlagt av abbed Poppo i 1042, da han offisielt erklærte Quirinus’ relikvier for autentiske.

Beretningen om overføringen til Malmédy ble skrevet etter 1062 og angir 808 som året for skrinleggelsen der, men de første sikre bevisene på kulten i Malmédy stammer først fra 1000-tallet. Kulten er kjent fra området rundt elven Maas, men ble overskygget av kulten for den hellige Quirinus av Neuss. I 1802 ble noen relikvier overført fra Malmédy til Rott i Eifel, i dag en bydel i Roetgen i Nordrhein-Westfalen, før den gangen søkte presten Jakob de Remouchamps i Rott tilflukt for tyrannen Napoleon og brakte med seg en relikvie av Quirinus. En annen relikvie kom i 1890 til Rott. I 1836 valgte sogneprest Dahner Quirinus til sognets andre skytshelgen

I 992 ble den nybygde klosterkirken i Malmédy vigslet til blant andre Quirinus. Klosteret Malmédy var på den tiden en filial av klosteret Stavelot, men mellom 1065 og 1071 ble det uavhengig fra dette klosteret. Som et resultat trengte det en sterk himmelsk forbeder som sin skytshelgen for å kunne konkurrere med Stavelots skytshelgen, den hellige Remaclus. Dermed oppsto Quirinus’ legende i Malmédy, som ble kopiert fra andre helgenbiografier og inkorporerte klassiske elementer som å bekjempe en drage og bære sitt eget hode, i tillegg til elementer fra biografiene til andre helgener av samme navn. Derfor kan vi ikke kalle Quirinus for en historisk skikkelse, men snarere en oppfinnelse av munkene i Malmédy som skrev den legendariske passio.

Ved siden av i Normandie har kulten for Quirinus vært spesielt sterk i Ardennene og rundt Maas, mellom Malmédy og Huy (Hoei) i bispedømmet Liège (Luik). I kunsten blir han fremstilt i messeornat med avhogd skalletopp, som han bærer på en bok, også med en drage i en lenke. Dragen er hans attributt. Han kalles Quirinus av Vexin, Quirinus av Malmédy eller Quirinus av Rouen.

Relikvier av Quirinus oppbevares i kirken Ss. Peter, Paulus og Quirinus i Malmédy, som i 1920 ble katedral for bispedømmet Eupen-Malmedy, som besto fra 1920 til 1925 før det ble innlemmet i bispedømmet Liège. Også fra den nederlandske provinsen Limburg, spesielt fra Kerkrade og Wahlwiller i sognet Gulpen-Wittem, fant det sted valfarter til Rott ved Aachen. Sognepresten i Wahlwiller ville starte en kult for Quirinus i sin egen kirke, og derfor fikk han i 1907 an relikvie av Quirinus fra det nærliggende redemptoristklosteret Wittem. Senere viste det seg at relikvien var fra en «gal» Quirinus, men tretti år senere fikk Wahlwiller en ekte relikvie av Quirinus av Malmédy. Kulten for Quirinus hadde imidlertid allerede fått fotfeste. Etter Andre verdenskrig avtok kulten, men fortsatt er det i Wahlwiller, som i Rott, en «Quirinusoktav» i første uke av september.

Quirinus’ minnedag er 11. oktober, men 20. oktober nevnes også. Han har også en translasjonsfest den 9. juli. I Martyrologium Romanum minnes den 11. oktober «Santi Nicasio, Quirino, Scubicolo e Pienza, Martiri». Gjennom translasjonen til Malmédy og spredningen av hans kult fikk Quirinus mye større betydning enn hans angivelige ledsagere Nikasius og Scubiculus. Quirinus’ kult er i dag begrenset til steder i umiddelbar nærhet av klosterbyen Malmédy, nemlig Chôdes, Ondenval og Mirfeld.

Quirinus kom til å bli påkalt mot tørke, feber, dårlig vær og demoner, og bønder fra Münsterland påkalte hans hjelp mot sykdommer som rammet deres kveg. Quirinus’ popularitet vises av antallet fornavn i Sentral- og Vest-Europa som er utledet fra hans navn, inkludert Quirini, Querings, Kehry, Kiry, Kuhrig, Koenrig, Crines, Krines, Krings, Kreugs, Cryns, Creins, Kreins, Krainz, Kircher, Kreine og Grein. Disse navnene har ikke vært i bruk i Norge.