| Den hellige Radegunde av Poitiers (~518-587) |
Den hellige Radegunde (Radegund, Radegunda, Rathecunda, Ranicunda, Radicunda, Rhadegund; fr: Radégonde, lat: Radegundis) ble født mellom 518 og 520 i Erfurt i Thüringen i Tyskland. Hun var datter av den lokale hedenske kong Bertakar (Berthachar, Berthar, Berthaire, Berthier, Bertharius) av Thüringen, som var sønn av kong Basinus og som siden rundt 500 hadde hersket i Thüringen sammen med sine brødre Baderik (Baderich) og Hermenefrid (Hermenefred, Hermenefried, Herminafried, Hermannfrit, Erminafried, Irminfried). Rundt 528 overfalt Hermenefrid Bertakars borg Isenstein etter råd fra sin hustru Amalberga, en niese av ostrogoterkongen Theoderik, myrdet kongen og tok hans barn til fange. Nyere forskning mener imidlertid at Bertakar ble drept først ved et første mislykket frankisk invasjonsforsøk i 528/29. Også Radegundes mor døde åpenbart tidlig.
Radegunde og hennes yngre bror som vi ikke kjenner navnet til, ble brakt til borgen Seithungi (Burgscheidungen), hvor Radegunde ble nær venn av Hermenefrids sønn Amalfred (Amalafried). Litt senere overfalt Hermenefrid sin bror Balderik sammen med frankerkongen Theoderik I (Theoderic, Theuderic, Theuderich, Theoderich, Theodoric fr: Thierry) av Reims [Austrasia] (511-34), myrdet ham og rev hans rike til seg, men uten å gi Theoderik den lovete andelen.
Da grunnleggeren av det frankiske merovingerdynastiet, Klodvig I (481-511), var blitt overtalt av sin hellige hustru Klothilde til å motta kristendommen, lot han seg døpe av den hellige biskop Remigius av Reims. Det skjedde etter tradisjonen i 496, men det kan godt ha vært i 498. Etter legenden brakte en Guds engel en liten oljeflaske fra himmelen til hans dåp, og de tre paddene i det kongelige våpen forvandlet seg til tre liljer. Nesten hele hoffet og en stor del av folket fulgte sin herskers eksempel, i alt 3000 mennesker. Det var første gang en germansk stamme hadde antatt den katolske tro. Denne julefesten i år 496 kalles den egentlige fødsel for den kristne middelalder. Deretter gikk frankernes kristning bemerkelsesverdig raskt. Ved Klodvigs død i 511 ble riket delt mellom hans fire sønner Theoderik, Klodomir, Kildebert og Klotar, men Klotar skulle komme til å samle det igjen. Han utbredte frankernes velde over hele Frankrike og tvang de germanske stammene som var bosatt der, til å gå over fra arianismen til den katolske tro.
Klotar (Chlothar, Chlotar, Clothar, Chloderic, Chlothachar, Chlotochar, Hlothar; fr: Clotaire), kalt «den gamle» (le Vieux), ble født i 597 og var fjorten år gammel da han ble konge. Hans rike besto av byen Soissons, som han gjorde til sin hovedstad, byene Laon, Noyon, Cambrai og Maastricht og nedre del av elva Meuse. Men han var svært ambisiøs og søkte å utvide sitt område.
I 523-24 dro brødrene på en ekspedisjon mot Burgund, muligens tilskyndet av moren Klothilde, Som var ivrig etter å hevne sin nevø, som var drept av den hellige kong Sigismund av Burgund. Kong Klodomir (Clodomer; fr: Clodomir) av Orléans (511-24) fikk Sigismund og hans sønner Gisald og Gondebaud myrdet den 1. mai 524. Deretter ledet han en ny ekspedisjon mot burgunderne, men ble drept samme vår eller sommer av kong Gondemar av Burgund (524-34), Sigismunds bror og etterfølger, i slaget ved Vézeronce.
Etter Klodomirs død tok Klothilde til seg sine forviste barnebarn, hans tre sønner Theodebald (Théobalde, Théobald) (f. 520), Gunther (Gonthier, Gontaire) (f. 523) og den hellige Klodewald (Clodoalde, Chlodoald) (f. 522), og hun oppdro dem i Paris mens deres kongerike Orléans ble styrt av deres onkel, kong Kildebert I (Childebert, Hildebert) av Paris (511-58). Klotar giftet seg i 525 med Klodomirs enke Gunteuka (Guntheuca, Gontheuque, Gondioque).
Men Klothilde kunne ikke forhindre at de tre guttene ble brikker i maktkampen. Rundt 532 begynte hans onkler Kildebert og Klotar å legge planer om å bli kvitt guttene og dele deres territorier mellom seg. En av Kildeberts bødler ble sendt til Klothilde for at hun skulle velge om guttene skulle drepes eller om de med makt skulle motta tonsuren og stenges inne i et kloster. Han forvrengte hennes svar så det virket som om hun valgte døden for dem, og Klotar stakk straks selv ned den eldste, Theodebald (12), med kniv. Den andre broren, Gunther (9), flyktet i skrekk til Kildebert, som i avsky mot brorens fremferd prøvde å beskytte ham. Men Klotar foraktet en slik bløtaktighet, tok gutten og drepte ham. Den eneste som ved et under unnslapp, var den yngste, Klodewald, som venner brakte til et trygt sted, muligens i Provençe. Onklene erobret Orléans, og Klotars andel av byttet var byene Tours og Poitiers. Deretter beseiret og drepte de kong Gondemar og kongeriket Burgund ble i 534 innlemmet i frankernes rike. Klotar fikk Grenoble, Die og noen nabobyer. Da ostrogoterne avsto Provençe til frankerne, fikk Klotar byene Orange, Carpentras og Gap.
I 542 marsjerte Klotar sammen med sin bror Kildebert I mot visigoterne i Spania. Da hans grandnevø Theodebald I (Theudebald; fr: Théodebald) av Reims (548-55) døde i 555, annekterte Klotar hans territorier. Da Kildebert I av Paris døde i 558, ble Klotar frankernes enekonge og hele riket var samlet igjen.
Klotars halvbror Theoderik I var snytt for sin avtalte del av Thüringen, men han våget ikke å gjøre noe med saken før etter at ostrogoterkongen Theoderik døde i 531. Da slo han seg sammen med Klotar og sammen marsjerte de mot Thüringen. De beseiret kong Hermenefrid i slaget ved Burgscheidungen ved elva Unstrut og Thüringens selvstendighet ble knust. Hermenefrid ble tributtpliktig til frankerne, borgen Seithungi gikk opp i flammer og Klotar tok med seg Radegunde og hennes bror som gisler til det frankiske hoffet. Senere (533/534) lot Theoderik ved et besøk i Zülpich Hermenefrid kaste utfor bymuren. Hans hustru Amalberga rømte med Amalfred til Bysants.
Radegunde og broren ble brakt til det kongelige godset Athies nær Péronne ved elva Somme. Hun kan ha vært kristen fra før, eller hun ble undervist og døpt da hun kom til frankerriket. Der lærte hun latin, leste kirkefedrene og dikt og viet seg til pleie og undervisning av fattige barn. Da hun vokste opp, viste hun allerede den tro og nestekjærlighet, vennlighet og ydmykhet som preget henne hele livet. Hennes lærer var den hellige Medardus av Noyon.
Kong Klotar I var også den som gjorde polygami til maktsymbol i den merovingiske klanen. Han var gift i alle fall seks ganger, og i tillegg hadde han flere konkubiner. Rekkefølgen på hustruene og varighetene av de ulike ekteskapene er svært omstridt i kildene. Men her er en liste:
Rundt 516 giftet han seg med Ingundis (Ingonde) (ca 499-546), og i 524 giftet han seg med Gunteuka, enke etter sin bror Klodomir. I 533/34 giftet han seg med Ingundis' søster Aregunda (Aregund; fr: Arégonde, Arnegonde) (ca 515-73), og rundt 340 giftet han seg med Radegunde. Hans femte hustru het Chunsina (Chunsene, Gunsine, Gunsinde). Da hans grandnevø Teodebald I av Reims (Austrasia) (548-55) døde i 555, giftet Klotar seg med hans enke Waltrada (Walderada, Waldrada, Waldrade, Walrade, Vulderade, Vuldetrade, Vultradade, Vultradae) (531-72), datter av langobardkongen Wacho (ca 510-39). Klotar var onkel til Theodebalds far Theodebert I (534-48), bror til hans bestefar Theoderik I (511-34). Men Klotars biskoper protesterte mot dette ekteskapet, så han overlot i 556 Waltrada til hertug Garibald I av Bayern, og de ble foreldre til den hellige Theodelinda av Lombardia. Noen lister opererer med en syvende hustru, enten navnløs eller gitt navnet Grinsinde, muligens mor til tronpretendenten Gundovald (Gundowald, Gundoald, Gondovald, Gondevald (fr: Gombaud, Gondebaud) (ca 530-85), som Klotar ikke anerkjente som sønn. Andre kilder sier at Gundovald hevdet å være sønn av Klotar og Gunteuka.
Det mest vellykkede ekteskapet var med Ingundis, som fødte ham en datter og fem sønner, hvorav tre overlevde ham: datteren Klodosinda som giftet seg med langobardkongen Alboin (ca 565-572/73), de to sønnene Gonthier og Kildebert/Kilderik som døde før ham, samt de tre sønnene Karibert (ca 517-67), Guntram (ca 525-92) og Sigebert (535-75). Med Aregunda fikk han sønnen Kilperik (ca 539-84) og med Chunsina fikk han sønnen Chramnus (ca 530-560).
Den ryggesløse kong Klotar I var kristen i navnet og grunnla klostre, og det blir sagt at det var han som fikk lært opp Radegunde i den kristne tro og fikk henne døpt. Klotar ble tiltrukket enten av hennes dyder eller av hennes skjønnhet og valgte henne til å bli sin dronning. Hun ønsket ikke å gifte seg, men et fluktforsøk var mislykket, så i 536 eller 538, da hun var atten år gammel, ble bryllupet holdt i Vitry i Artois.
Radegunde utførte sine plikter som dronning, men levde også ved hoffet i Soissons svært asketisk. Hun ga sine gullvevde klær til kirkene som alterdekker, og ved bordet lot hun kjøttfatene passere og nøyde seg med bønner eller linser. Ofte kom hun for sent til måltider fordi hun fortsatt befant seg i kirken. Når kongen utallige ganger var Radegunde utro og hånte henne for hennes barnløshet, søkte hun trøst i fromhetsøvelser og velgjørende arbeid. Hun engasjerte seg for de fattige, de syke og fanger og grunnla et sykehus for spedalske, hvor hun selv pleide pasientene. Det er sagt at hun kysset deres spedalske legemer, men dette er trolig en overdrivelse fra overentusiastiske biografer. Hun engasjerte seg også for opphevelse av dødsdommer og ga rike gaver til Kirken. Klotar ignorerte først hennes fromhet, men etter hvert ble den en prøvelse for ham, og folkene ved hoffet spottet ham med at han hadde «giftet seg med en nonne», ikke en dronning, og han selv bemerket at hun gjorde hoffet om til et kloster.
Rundt 550 skjedde det en oppstand i Thüringen, og som gjengjeldelse myrdet kongen Radegundes yngre bror. Men da hadde dronningen fått nok og forlot hoffet etter et nesten femten år langt smertefullt ekteskap. Hun dro til Noyon ikke langt fra Paris, hvor hun ba biskop Medardus om å la henne få bli nonne. Biskopen ville imidlertid ikke tirre den notorisk brutale kongen, så han nektet. Men Radegunde møtte opp i kirken med nonneslør, og da bestemte han for å gjøre henne til diakonisse. Dermed løste han henne fra hennes ekteskapelige løfter og Klotar hadde ikke lenger noe krav på henne. Hun overlot sine kongelige klær til kirken i Noyon og brakk opp sitt gullbelte og delte ut bitene til de fattige.
Hun trakk seg tilbake til Tours, hvor hun grunnla et munkekloster, deretter til Candes og så til sitt gods Saix i grenseområdet mellom Touraine (Tours) og Poitou (Poitiers), som var en del av Klotars morgengave til henne ved bryllupet. Der grunnla hun et fritt fellesskap av kvinner for pleie av syke og nødlidende. Men da hun hadde vært der i bare seks måneder, dukket kongens jegere opp for å hente den bortløpne dronningen tilbake. Radegunde flyktet på nytt, denne gangen til Poitiers. Der grunnla hun rundt 552 et kvinnekloster foran bymuren, som først fikk navnet Sainte-Marie-hors-les-Murs (St. Maria utenfor Murene). Klotar ble opprørt over dette og planla å bortføre henne igjen. Hun skrev da til den hellige Germanus av Paris om hjelp. Han besøkte Klotar og overtalte ham til å la henne være i fred. Det synes som om kongen var så imponert at han ga sitt samtykke og til og med dro til Poitiers for å be Radegunde om tilgivelse og gi gaver til klosteret. I dette klosteret tilbrakte Radegunde sine siste tretti år. Hun gjorde sin pleiedatter Agnes til abbedisse, en nær venn siden hennes barndom i Athies, og i kommuniteten ble hun selv et lydig, men utvilsomt innflytelsesrikt medlem. Men hun søkte seg til de laveste oppgavene: å hente ved, å passe ilden med blåsebelg og tang, å hente vann i brønnen og å rense og vaske grønnsaker. Ofte overtok hun også sykepleien utenom tur. Hennes åndelige veileder var den hellige Johannes av Chinon.
Etter Klotars død i desember 561 i Compiègne ble hans kongerike delt mellom hans sine fire sønner. Karibert I fikk Paris (561-67), Guntram fikk Burgund (561-92), Sigebert I fikk Austrasia (561-75) og Kilperik I fikk Soissons (senere Neustria) (561-84). I 567 døde kong Karibert av Paris. Det brøt da ut en borgerkrig om hans arv, og den ble skjerpet av den bitre familietvisten mellom de to brødrene Sigebert og Kilperik.
Radegundes kloster i Poitiers var et svært tidlig dobbeltkloster for menn og kvinner og ble et senter for kunnskap og kultur. Kvinnene som samlet seg rundt Radegunde, var ikke bare fromme, men også intelligente og kultiverte. Noen av dem var fra senatorfamilier, mens andre hadde kongelig blod. Nonnene tilbrakte to timer daglig med studier. Klosteret ble et senter for Radegundes ulike fredsskapende aktiviteter. Det ble sagt at hun mislikte krig og vold sterkt, og hun skal ha sendt brev med råd om fred til mulige kamphaner straks det begynte å gå rykter om konflikt. Men denne holdningen til vold gjaldt ikke hennes egen kropp, som hun straffet med botsøvelser som det da var vanlig blant entusiastiske ordensfolk. Men hun var også ivrig etter svært varme bad, noe som var usedvanlig på den tiden, men som hun anbefalte for de syke. Hun fikk en gang en svært syk nonne til å ligge i det varme badet i to timer, og hun var da fullstendig helbredet. Dette ble regnet som mirakuløst. To dager i uken samlet hun de fattige og syke i klosterets badehus.
Den hellige Venantius Fortunatus (d. 609), romersk gentleman med kresen smak, en litterær dandy som skrev utsøkte dikt, vakre hymner og behagelige leilighetsvers, reiste i 565 til Gallia. Han endte sine vandringer rundt 567 i Poitiers, for Radegundes siviliserte kloster var den havn han hadde lett etter. Han slo seg ned i nærheten og ble Radegundes livslange venn og rådgiver. Hun og abbedisse Agnes presset Fortunatus til å bli presteviet, og deretter ble han nonnenes kapellan, rådgiver, forretningsmann og sekretær frem til Radegundes død. Han var uvanlig følsom overfor problemene til kvinner, som virkelig spilte en betydelig rolle i utviklingen av kristne verdier i den merovingiske verden. Gjennom brev og reiser ivaretok han klosterets interesser overfor konger og dignitærer.
Nonnene skjemmet virkelig bort sin kapellan ved å sende ham kjøttretter med rike sauser, smør, frukt og vin til hans bolig. Når han besøkte klosteret, var det sølv og krystall på bordet og skåler med roser. Han skrev sjarmerende brev og dikt til Radegunde og abbedissen Agnes og kalte dem sin «mor» og «søster» (mater honore mihi, soror autem dulcis amore). Hans brev til den mye eldre Radegunde er retorisk lekende og følelsesladede: «Selv om skyene er borte og himmelen er klar, er dagen uten sol når du er borte». Han forteller henne at han ville sende henne roser og liljer om han kunne skaffe dem.
Senere kommentatorer som har vurdert disse relasjonene, har aldri funnet dem annet enn uskyldige. I et samfunn som ofte var både rått og grusomt, måtte nærværet av en urban og dannet romersk poet som kunne produsere avslepne vers og visste å fornøye, ha vært et verdifullt tilskudd til kommunitetslivet. Fortunatus kjente alle de store kirkemennene og de høye tjenestemennene og kunne gi Radegunde og abbedissen råd i spørsmål om kirkelig politikk. Det var tider da klosteret var i fare, enten fra krigerske konger eller usympatiske biskoper, og han hjalp dem til å bevare sin levemåte.
På denne tiden begynte et kappløp etter relikvier i Frankrike. Det var et område som hadde hatt relativt få egne martyrer og hvor relikvier hadde fått lite oppmerksomhet. Radegunde ble en ivrig samler av relikvier av første klasse og beriket sin kirke med relikvier av mange helgener. Hun ba den bysantinske keiseren Justinos II (565-78) om en relikvie av den kappadokiske martyren Mamas av Caesarea, og patriarken av Jerusalem ga til slutt sin tillatelse til overføringen av helgenens høyre lillefinger fra Jerusalem til Poitiers.
Men hun var ivrig etter å få en del av den udiskutabelt største relikvien av dem alle, Det sanne kors som Kristus døde på. Mellom 560 og 570 sendte hun utsendinger østover for å finne deler av korset til sitt kloster. I 569 fikk hun av den bysantinske keiseren Justinos II og hans keiserinne Sophia en stor korsrelikvie, utsmykket med gull og edelsteiner. Den ble fulgt av en evangeliebok dekorert på samme måte i tillegg til en rekke større relikvier av viktige helgener. Kong Sigebert I av Austrasia (561-75) ga den hellige erkebiskop Eufronius av Tours til å levere samlingen til klosteret den 19. november 569. Klosteret skiftet da navn fra St. Maria til «Klosteret for Det hellige Kors», Abbaye [Monastère] de la Sainte-Croix.
Ankomsten av korsrelikvien inspirerte Venantius Fortunatus til å skrive den berømte prosesjonshymnen Vexilla Regis prodeunt, som fortsatt synges ved korsfester i den latinske ritus. Den ble senere sunget i pasjonstiden, og det samme ble Pange lingua gloriosi proelium certaminis (Crux fidelis), som var skrevet til ære for den samme relikvien, og noen av de andre hymnene han skrev i Poitiers. Han skrev også en rekke lange epitafer for å trøste Radegunde og andre når venner og slektninger døde. Han skrev også et lovprisende dikt til det bysantinske keiserparet. Samtidig skrev han et rundskriv til alle verdslig og åndelig dannete og ba om bøker til klosteret.
Det er bevart en rekke dikt fra Venantius til Radegunde: Hilsningsdikt og lykkeønskninger til fødselsdager og kirkelige fester, unnskyldning for å ha avlyst et besøk på grunn av dårlig vær, en formaning til Radegunde om å drikke vin ved bordet, slik som den hellige apostelen Paulus anbefalte Timotheos, og takk for kunstferdige matretter. Han takker også for vers fra henne, men disse er ikke bevart. Han sendte sitt dikt om Thüringens undergang til Amalfred i Bysants, men som svar fikk Radegunde vite at hennes elskede fetter Amalfred i mellomtiden var død. Det finnes også et annet dikt av Venantius Fortunatus rettet til en av hennes slektninger: «Til Artakis» (Ad Artachin), sannsynligvis en sønn av hennes bror som Klotar fikk myrdet. Et annet dikt av Venantius priser jomfrueligheten fremfor hustruenes lidelser og oppfordrer jenter til å tre inn i hans venninne Radegundes kloster.
I anledning en reise til Arles sammen med Agnes i 570 lærte Radegunde å kjenne regelen til den hellige Caesarius av Arles (d. 542), den fremste fremmer av det sørgalliske klostervesenet. Caesarius hadde skrevet regelen til klosteret Saint-Jean, som ble ledet av hans søster, den hellige abbedisse Caesaria. Radegunde reformerte deretter sitt eget kloster i henhold til denne regelen for å møte maktkravene fra biskop Maroveus av Poitiers, som motarbeidet klosteret på alle måter.
Radegunde tilbrakte sine siste år i fullstendig og streng klausur. Hun døde fredelig i Poitiers onsdag den 13. august 587 omgitt av sin kommunitet på 200 personer. Den høytidelige begravelsen i krypten i klosterkirken (senere Sainte-Radégonde) ble foretatt av den hellige biskop Gregor av Tours, som også beskriver begravelsen,1 etter at biskop Maroveus av Poitiers nektet å foreta begravelsen. Abbedisse Agnes døde omtrent samtidig med henne. Gregor av Tours forteller at i 589 var klosteret blitt et stridens sted hvor kommuniteten ble splittet i rivaliserende grupper. Dette skyldtes delvis at biskop Maroveus nektet å utføre sin kirkelige plikt til å veilede det. Til slutt gjorde en del av nonnene opprør, og det førte til at et konsil av biskoper ble sammenkalt for å undersøke beskyldningene som nonnene kom med. Mange av disse ble funnet å være grunnløse, men Maroveus ble beordret til å ta seg av klosterets åndelige behov.
Venantius Fortunatus skrev en biografi om Radegunde (Vita Radegundis) allerede rundt 590. Han skrev også elegien «Om Thüringens undergang» (De excidio Thuringiae),2 hvor han etter Radegundes anvisninger skildrer frankernes overfall i hennes ungdomstid. Litt senere skrev en nonne ved navn Baudonivia, som selv var oppdratt av Radegunde, en praktfull biografi (Vita Radegundis) (609-14). Hun skildrer Radegunde som omvender av frankerne og klosterets grunnlegger og åndelig leder, som med sine prekener for nonnene fullstendig overså kvinners læreforbud. De minnet om harmonien i Radegundes tid og avslørte de miraklene som de hevdet var blitt utført allerede mens hun levde. Baudonivia husket helbredelsen av en blind mann i Radegundes begravelse.
Radegundes legeme var gravlagt utenfor bymurene i Poitiers et stykke fra klosteret. Det ble snart meldt om mirakuløse helbredelser ved graven, og hennes minne og eksempel ble brukt i kampen mot hedenske avgudsdyrkere. På 800-tallet ble både Radegunde og Moder Agnes helligkåret. Kapellet med Radegundes grav ble senere erstattet av den større romansk/gotiske kirken Sainte-Radégonde, som fortsatt er et valfartssted. Ved åpningen av graven i 1012 skal hennes legeme ha blitt funnet intakt. I mai 1562 ble hennes grav brutt opp av hugenotter og plyndret, og en del av hennes knokler ble brent på bålet sammen med korbøker og kirkelige dokumenter. De troende reddet en del av relikviene og la dem i et blyskrin som senere ble lagt tilbake i steinsarkofagen.
Radegunde finnes i martyrologiene siden den hellige Beda den Ærverdiges tid,3 og derfra hos Rabanus Maurus,4 Wandalbert av Prüm,5 Usuard6 og Notker Balbulus.7 Hennes fest ble feiret i Frankrike, spesielt i Tours, fra 800-tallet og tidligere. Hennes navn står i Martyrologium Romanum. Hennes minnedag er dødsdagen 13. august, men hun har også en minnedag den 28. januar, som kalles Sainte-Radégonde d'hiver («St. Radegunde om vinteren»).
Kulten bredte seg særlig i Frankrike, derfra til England, Sør-Tyskland og Østerrike. Dem engelske sognekirker er viet til henne, og det var kapeller viet til henne i den gamle St. Paul's Cathedral og katedralene i Gloucester, Lichfield og Exeter. Saint Radegund's Abbey nær Dover ble grunnlagt i 1191. Hun er også skytshelgen for Jesus College i Cambridge, som ble grunnlagt på stedet for nonneklosteret Saint Mary and Saint Radegund fra 1100-tallet. Et av glassmaleriene i Jesus College Chapel fremstiller scener fra Radegundes liv.
Radegunde fremstilles som abbedisse og nonne med en krone ved føttene, bok og pisk ved siden av seg, mens to ulver representerer frankerriket og kong Klotar. Hun fremstilles også som grunnleggerske med kirkemodell. I Tyskland kalles hun Radegunde av Thüringen. Hun var en av de mange kvinnene som spilte en fremtredende rolle i det kristne liv og tenking i merovingernes Gallia.
Hun ble skytshelgen for fanger fordi hun selv ble tatt til fange, for skomakere fordi hun pusset de andre nonnenes sko og pottemakere fordi hun vasket opp i klosteret. Hun er også skytshelgen for Poitiers, Jesus College i Cambridge, vevere, mot flomfare, spedalskhet, byller og skabb, mot feber hos barn.