Den salige Ralph Ashley (d. 1606)

Den salige Ralph Ashley (lat: Radulphus) ble født en gang på 1500-tallet på et ukjent sted i England. Det første som synes å være kjent om ham, er at han var kokk i Reims i Frankrike, hvor det engelske kollegiet i Douai i Flandern midlertidig var flyttet mellom 1578 og 1593. Den 28. april 1590 forlot han kollegiet og reiste til det nylig grunnlagte kongelige kollegiet St. Alban, det engelske seminaret i Valladolid i Spania, for å hjelpe til i husholdningen der som kokk og baker.

Det var der han fikk sitt kall til å bli jesuitt, og han ble opptatt som legbror i jesuittordenen (Societas Iesu – SJ). Men etter en tid fikk han det råd å vende tilbake til England på grunn av sin dårlige helse. På veien møtte han tilfeldigvis p. Tesimond (Greenway), som lovpriste høyt det mot han viste blant de nederlandske heretikerne, som hadde tatt ham til fange på hans reise nordover. Han sto opp mot dem og forklarte deres feiltakelser.

Han gikk i land i England den 9. mars 1598, og der begynte han å arbeide for jesuittpatrene i landet, en from ung mann som alltid sto til patrenes disposisjon. I begynnelsen arbeidet han for Henry Garnet, jesuittenes superior i England, men så ble han utnevnt til tjener for den salige jesuittpresten Edward Oldcorne i Hindlip Hall i Worcestershire, hjemmet til Thomas Habington. Han arbeidet for p. Oldcorne i åtte år. Under forfølgelsene i England arbeidet mange prester i hemmelighet ved å leve i gjemmesteder som var laget av fromme mennesker. Fiendene av Den katolske kirke var alltid på utkikk etter prester og misjonærer, men Edward og broder Ralph var alltid forsiktige.

Edward Oldcorne hadde utviklet strupekreft, som hvis den ble operert, ville gjøre at han mistet stemmen. Han holdt ut denne situasjonen i noen år, hans stemme var hes og han hadde smerter i halsen, men dette avholdt ham ikke fra å fortsette å preke. Rundt 1601 foretok han en valfart til den hellige Winifreds helligdom i Flintshire i Wales for å bli helbredet. Han badet i vannet i den hellige kilden, og både kreften og anemien forsvant virkelig, og han vendte sterk og frisk tilbake til sitt kall. Miraklet er veldokumentert og var litt av en sensasjon på den tiden.

Edward Oldcorne vendte i 1605 tilbake til Winifreds helligdom for å takke for sin helbredelse. Når man tenker på hvor farlig det var for katolikker å praktisere sin tro på den tiden, er det bemerkelsesverdig at mer enn tretti personer deltok i denne andre valfarten, inkludert jesuittenes superior, p. Henry Garnet, de to jesuittpatrene John Gerard og Oswald Tesimond, to jesuittiske legbrødre, Ralph Ashley og den hellige Nicholas Owen, og sekularpresten John Percy, i tillegg til en rekke ledende legfolk, inkludert Sir Everard Digby og hans hustru Mary, som Edward var kapellan for på den tiden. Timingen var uheldig, for regjeringen var i stand til å bruke sin viten om valfarten i sine forsøk på å knytte en rekke av deltakerne til «Kruttkomplottet».

Stemningen ble pisket opp mot katolikkene i kjølvannet av det såkalte The Gunpowder Plot, «Kruttkomplottet» den 5. november 1605, hvor den katolske adelsmannen Guy Fawkes planla å sprenge kongen, ministrene og parlamentet i luften. Skylden ble lagt på ekstreme katolikker og den romerske kuriens politikk.

Den 24. november 1605 forsto jesuittenes superior Henry Garnet at regjeringen ville forsøke å involvere ham i komplottet. Edward Oldcorne var allerede i Hindlip Hall sammen med sin tjener Ralph Ashley, og i desember fikk han selskap av to andre jesuitter som var på flukt på grunn av deres påståtte innblanding i komplottet. Det var Henry Garnet og hans tjener, Nicholas Owen, som var berømt for å bygge de mest utspekulerte skjulesteder for prester. Hindlip Hall ble betraktet som et svært trygt sted på grunn av det store antallet gjemmesteder der.

Men de ble forrådt av en viss Humphrey Littleton, som var blitt arrestert for å huse Robert Wintour, en av mennene som var knyttet til komplottet. Littleton trodde det ville gå ham vel hvis han forrådte en prest, så han fortalte at prestejegerne ville finne p. Oldcorne og muligens p. Garnet på hans fetters herregård Hindlip Hill. Nå visste statssekretær Sir Robert Cecil (1563-1612) hvor de var, men han gikk ikke til aksjon før alle konspiratørene i kruttkomplottet var blitt henrettet. Da instruerte han den lokale fredsdommeren Sir Henry Bromley om å foreta en grundig ransaking av huset.

Om morgenen mandag den 20. januar 1606 kom Bromley dit med hundre menn. De to patrene Garnet og Oldcorne gjemte seg i en hemmelig hule mens Nicholas gjemte seg i en annen sammen med broder Ralph. Bromley plasserte en mann i hvert rom og ga andre ordre om å måle og banke på veggene i håp om å lokalisere skjulte prestehuler. Innen slutten av den tredje dagen hadde de funnet elleve slike gjemmesteder, men ingen prester.

Nicholas og Ralph hadde ikke annen mat enn et eple på deling, så om morgenen den fjerde dagen, den 23. januar, bestemte de seg for å forlate gjemmestedet. De håpet at prestejegerne ville tro at de var prester og dermed avslutte jakten, slik at de to patrene ikke ble tatt. De snek seg ut av hulen uten å bli sett og ble tatt av underheroldene. Det var tredje gang Nicholas ble arrestert.

Men blant prestejegerne var det en som var i stand til å kjenne igjen prestene, så han visste at det ikke var dem som var tatt, og de fortsatte den omhyggelige undersøkelsen av huset. Til slutt den åttende dagen, den 27. januar, fant de gjemmestedet til prestene, som nå ikke hadde igjen noe mat. De kom frem likbleke, syke og svake. De fire jesuittene ble tatt med til Worcester, hvor patrene ble innlosjert i sheriffens residens på grunn av deres usikre helse, mens legbrødrene ble tatt med til det vanlige fengselet. Den 3. februar ble fangene ført under eskorte til London.

Edward Oldcorne og Henry Garnet ble satt i Gatehouse-fengselet i Westminster-klosteret i London, mens brødrene ble brakt til andre steder, Ralph i et vanlig fengsel. Men senere ble alle overført til Tower of London. Der ble de alle fire torturert. Nicholas døde i Tower den 2. mars av den torturen han ble utsatt for. Ralph ble også fryktelig torturert, men de ordknappe svarene og skjelvende underskriftene på hans bevarte tilståelser er et veltalende vitnesbyrd om hans fasthet. Henry Garnet, som i myndighetens øyne helt feilaktig ble betraktet som lederen for Kruttkomplottet, ble henrettet den 3. mai på kirkegården ved den gamle St. Paul-katedralen.

Den 21. mars 1606 ble Edward Oldcorne og Ralph Ashley sendt til Worcester for rettssak sammen med Humphrey Littleton, som forrådte dem, og en viss John Wintour. Under assiserettens fastesesjon ble Edward urettmessig anklaget for innblanding i Kruttkomplottet. Han benektet dette så overbevisende at anklagen ble endret til å være jesuitt som hadde lokket mange over til den katolske tro, å ha gitt husly til forræderen Henry Garnet på Hindlip og å ha samtykket i komplottet i det minste etter at det ble oppdaget. Han ble kjent skyldig på alle punkter og dømt til døden som forræder, mens broder Ralph ble dømt til døden for å ha samarbeidet med ham.

Om morgenen den 7. april 1606, mandag i Den stille uke, ble Edward og broder Ralph ført som simple forbrytere sammen med to andre til Red Hill utenfor Worcester for å henrettes ved å bli hengt, buksprettet og partert, «hanged, drawn and quartered». Edward var den første som klatret opp stigen til skafottet. Littleton, som skulle henrettes etterpå, ba offentlig Edward om tilgivelse og innrømmet at de anklagene han hadde rettet mot ham, var falske. Etter å ha tilgitt forræderen fortsatte Edward med å be for kongen og kongefamilien, og han tilga dommerne og juryen som hadde funnet ham skyldig. Han ba til den hellige Winifred, og mens han bedyret sin uskyld, dyttet bøddelen ham ut fra stigen.

Ralph kysset hans fot da han hang i repet og sa: «Hvor lykkelig jeg er over å følge etter min kjære pater!» Deretter ble også han henrettet på samme brutale vis. De ble skåret ned før de var døde, og parteringen begynte mens de fortsatt levde. Deretter ble de halshogd og kroppene ble delt i fire.

Edward Oldcorne og Ralph Ashley ble begge saligkåret den 15. desember 1929 av pave Pius XI (1922-39) i gruppen «Den salige Thomas Hemerford og hans 135 ledsagere». Deres minnedag var tidligere dødsdagen 7. april, men siden den nye kalenderen for England og Wales ble godkjent av Vatikanet i 2000, har de hellige og salige martyrene fra reformasjonsperioden vært feiret sammen den 4. mai som «The English Martyrs». Denne datoen faller sammen med den anglikanske Church of Englands feiring av «English Saints and Martyrs of the Reformation Era». Jesuittene feirer alle sine martyrer i Den engelske reformasjonen den 1. desember.

Nicholas Owen ble saligkåret sammen med dem. Jesuittprovinsialen Henry Garnet er aldri salig- eller helligkåret, fordi det ikke er klart om han virkelig ble drept in odium fidei («av hat til troen»), eller om han faktisk ble betraktet som skyldig i å ha deltatt i Kruttkomplottet. Han visste nemlig om det gjennom skriftemål, men det kunne han ikke avsløre. Hans nevø er imidlertid både salig- og helligkåret; den hellige jesuittpateren Thomas Garnet, som ble henrettet den 23. juni 1608.