Den hellige Rochus Gonzáles y de Santa Cruz (sp: Roque) ble født i 1576 i Asunción i Paraguay i en fornem spansk familie som var blant de tidligste kolonistene og som flere stattholdere kom fra. Han var en usedvanlig snill gutt med en stor religiøs følsomhet, og alle regnet tidlig med at han ville bli prest. Han studerte latin med biskopen, og da jesuittene åpnet en skole i hovedstaden i 1587, fortsatte han sin utdannelse hos dem. Han ble viet til sekularprest den 25. mars 1599, selv om det var motvillig, for han følte seg ikke verdig til å bli prest. Hans første oppdrag var å misjonere blant indianerne rundt Asunción.
Han begynte straks å vise interesse for Guaraní-indianerne (Guaycurú) i Paraguay, og dro til avsidesliggende steder for å oppsøke dem og forkynne kristendommen for dem. Hans suksess gjorde at biskopen kalte ham tilbake til hovedstaden som prest ved katedralen i 1608. Året etter begynte det å gå rykter om at biskopen, som bodde i Buenos Aires, planla å utnevne Alfonso til sin generalvikar. Andre gledet seg over dette, men ikke Alfonso. For å slippe videre kirkelig forfremmelse og for å drive mer misjonsarbeid, gikk han den 9. mai 1609 inn som novise i jesuittordenen (Societas Jesu - SJ).
Blant ordenene i Paraguay var jesuittene nykommere. Fransiskanerne (Ordo Fratrum Minorum - OFM) hadde kommet i 1537, raskt fulgt av Mercedarierordenen eller Nolaskerne (Ordo Beatae Mariae Virginis de Mercede redemptionis captivorum - OdeM), Hieronymittene (Ordo Sancti Hieronymi - OSH), som på spansk og italiensk kalles Jerónimos/Gerolamini, og Dominikanerne (Ordo Fratrum Praedicatorum - OP). Jesuittene kom først i 1609, da guvernøren av Asunción og den lokale biskopen henvendte seg til dem og ba om misjonærer. Provinsialen svarte straks med tre par misjonærer, som begynte å etablere de berømte bosetningene som ble kjent som reducciones, «reduksjoner» for de som «kom ut» av skogene.
Både fransiskanere og dominikanere hadde benyttet seg av systemet med reduksjoner, men det er typisk for området rundt elva Paraná, hvor den første kongelige godkjenning av en reduksjon ble tildelt i 1607. Offisiell karakter fikk denne utviklingen først ved et dekret fra kong Filip III i 1610, som sa at indianerne ble befridd for alt tvangsarbeid for enkeltpersoner og for alltid ble erklært som avhengig umiddelbart av kongen. I kongens navn måtte misjonærene også utøve den verdslige forvaltning og rettsforvaltning. De fikk et råd av innfødte ved sin side. Historien til disse misjonsstasjonene er ennå lite kjent, og mye informasjon ligger i upubliserte samlinger av årsberetninger, brev og dokumenter.
Vi vet mest om reduksjonene i Paraguay, som ikke lå i dagens stat, men i det nåværende Argentina og deler av Brasil. Fra 1610 til 1626 oppsto her takket være den spanske jesuitten Anton Ruiz de Montoya til sammen 14 kristne landsbyer med hver 2000 til 3000 innbyggere rundt elvene Paraná og Uruguay. Det var også vanskeligheter, siden de ville indianerne var svært bitre på sine kristne landsmenn og av og til våget væpnede angrep, som førte med seg plyndring, ødeleggelse og drap.
Jesuittene så ikke på seg selv som erobrere og herrer for indianerne, som så mange av deres landsmenn som kom til Amerika gjorde, men som tilsynsmenn og voktere i respekt for lokalbefolkningens gamle tradisjoner. De hadde som mål å gjøre indianerne selvforsynt samtidig som de ble omvendt til kristendommen mens det ga dem fordelene av mer utdannelse og ikke minst beskyttelse mot grusomheten og grådigheten til den verste spanske kolonialismen. I dette var de svært suksessfulle inntil århundret etter, da deres motstand mot spansk imperialisme, mot slaveri og Inkvisisjonens metoder førte til oppløsning av reduksjonene og fjerning av jesuittordenen fra spansk Amerika i forbindelse med angrepene på den i hele Europa og dens midlertidige oppløsning.
Reduksjonene var uavhengige indianske landsbyer hvor alle europeiske nybyggere var ekskludert fra. De hadde sine egne politiske institusjoner, og bare sjefsmagistraten ble utnevnt av guvernøren. Deres gjennomsnittlige størrelse var omtrent 3.000, og på det meste var det mellom tretti og femti av dem. De ble alle etablert i et fruktbart område eller nær en elv, og var organisert etter et grunnleggende mønster rundt en sentral plaza. På en side var alltid kirken, prestens hus, kirkegården, et hus for enker og foreldreløse, en butikk og kontorer, og på de andre tre sidene var det hus for indianerne. Jesuittene innførte en kombinasjon av kollektiv og privat eiendom på henholdsvis jordbruket og hager og husdyr. Salg av produkter fra hjemmeindustrien skaffet penger til å kjøpe ting som kommuniteten trengte. I tillegg til kristendom lærte indianerne å lese og skrive og synge, og alle kunstneriske evner ble oppmuntret.
Uheldigvis, men trolig uunngåelig, begynte ting å falle fra hverandre straks jesuittene dro, og reduksjonene ble i tillegg innblandet i spansk-portugisiske grensetvister. Men så lenge de varte var disse bosetningene av en kvalitet som til og med imponerte skeptikeren Voltaire: «Da den paraguayanske misjonen ble tatt ut av jesuittenes hender i 1768, hadde de nådd det som kanskje er den høyeste grad av sivilisasjon som det er mulig å lede unge mennesker til. (...) I disse misjonene ble loven respektert, moralen var ren, en lykkelig broderlighet bandt menneskene sammen, de nyttige kunster og til og med noen av de mer elegante vitenskaper blomstret, og det var overflod overalt».
Rochus var involvert fra starten, for etter bare seks måneders novisiat ble han sendt til Guaycurú-indianerne, hvor han oppnådde gode resultater fordi han behersket språket. Fra 1611 ga han et stort bidrag til utviklingen av de berømte reduksjonene, hvor han tilbrakte nesten tretti år. Han kastet seg helhjertet ut i dette arbeidet til tross for prøvelser, farene og motstand både fra visse indianske stammer og fra kolonistene. Hans motstand mot den spanske imperialismen, den importerte spanske inkvisisjonen og indianernes slaveri gjorde at myndighetene ble bitre motstandere av ham. I tre år var han ansvarlig for den originale reduksjonen, som var grunnlagt 1611, San Ignazio Guazú. Den var oppkalt etter grunnleggeren av Jesu Selskap, den hellige Ignatius Loyola, og ble modell for de andre bosetningene.
Deretter dro han for å grunnlegge nye kolonier øst for elvene Paraná og Uruguay, som i dag er Sør-Brasil, Paraguay, Uruguay og Nordøst-Argentina. I årene 1615/16 grunnla han tre bosetninger langs elva Paraná. Den 25. mars 1615 reiste han et kors i et område han hadde planlagt at den offentlige plassen skulle ligge, og deretter begynte han å bygge hus og et kapell. Dette ble reduksjonen Itapuá eller Vår Frue av Inkarnasjonen. Senere grunnla han også reduksjoner i Apupe og Jaguapuá. Han så raske resultater av forkynnelsen, for allerede i juni døpte han de første. Han delte indianernes kår, og da en hungersnød rammet, gjennomgikk han den sammen med dem. Da de ble rammet av en epidemi, pleide han dem til de ble friske.
Han «gjorde alle typer arbeid, fra det åndelige til det manuelle». Han foretok omfattende reiser, noen av dem til hittil uutforskede områder av Latin-Amerika der ingen hvite før hadde satt sin fot. På disse reisene grunnla han kristne innfødte samfunn. En samtidig spanjol, guvernøren av Corrientes, bevitnet at han selv «kunne forstå hvor mye det livet som pater Rochus førte, måtte ha kostet ham - sult, kulde, utmattelse av å reise til fots, svømme over elver og vade gjennom sumper, for ikke å nevne ubehagelige insekter og ubehag som intet menneske utenom en sann apostel, like hellig som denne presten var, kunne ha båret med en slik styrke».
I 1619 kom en cacique eller høvding fra de dype junglene i Uruguay til Itapuá, og da han så hva Rochus hadde gjort der, ba han ham om å komme til sitt folk. Han var den første jesuitten som kom til det området. Han grunnla byen Concepción i 1620 og senere grunnla han Candeleria. I 1626 ble Rochus leder for misjonen langs Uruguay og Paraná. På venstre bredd av Paraná i staten Rio Grande do Sul i det nåværende Brasil grunnla han reduksjonen San Nicolao, den første av de senere berømte «Sete Missies», og til slutt enda fem reduksjoner.
Som et resultat av sin hengivenhet og sin respekt for indianernes levemåte hadde pater Rochus en ekstraordinær innflytelse blant indianerne. Mot slutten av hans liv ble imidlertid hans arbeid vanskeliggjort av de sivile myndighetene, som forsøkte å bruke hans innflytelse til egne formål. De insisterte på å ha sine representanter i hver ny reduksjon, og det varte ikke lenge før ufølsomheten og til og med brutaliteten hos disse mennene skapte motstand blant indianerne. I sin tur førte det til mistenksomhet mot alle europeere, og arbeidet til misjonærene ble alvorlig undergravd.
I 1628 møtte han to unge spanske jesuitter i Inkarnasjons-reduksjonen i Itapuá, de hellige Alfons Rodríguez og Johannes de Castillo. De var begge omtrent tyve år yngre enn ham selv, men likevel erfarne misjonærer. De ba om å få bli med ham på hans neste oppdrag, og sammen grunnla de tre mennene den 15. august 1628 en ny koloni ved elva Ijuí, og viet den til Marias opptakelse i himmelen. Det var en reduksjon med 400 indianere. Johannes fikk ansvaret der, mens de to andre dro til Caaró, som nå ligger i den sørlige spissen av Brasil, for å grunnlegge en ny koloni der. De grunnla denne den 1. november og ga den derfor navnet Allehelgens-reduksjonen (Todos Los Santos). Men her vakte misjonærenes ankomst fiendskap fra den mektige lokale medisinmannen Nezú. Han likte ikke den innflytelsen misjonærene begynte å få, og heller ikke deres lære, siden han selv hadde flere hustruer. Han overbeviste seg selv om at alle jesuitter måtte drepes, og han hisset opp andre til å angripe misjonærene.
Om morgenen den 15. november dro Alfonso inn i skogen for å felle et tre som skulle tjene som oppheng for den lille kirkeklokken til kapellet. Han og flere indianere bar treet inn i landsbyen da Rochus kom ut av kapellet etter å ha feiret messen. Deretter gikk Alfonso inn i kapellet for å feire sin messe. Rochus begynte å hjelpe indianerne med å sette opp kirkeklokken, men da han bøyde seg ned for å feste kolven, overrasket en av Nezús menn ham bakfra og drepte ham med et enkelt slag av tomahawken, som kløyvde hodeskallen på ham. Da morderne syntes å høre en formanende røst fra Rochus' bryst, åpnet de brystet, og en av indianerne kjørte en pil gjennom hjertet hans.
Alfonso hørte oppstyret før han var kommet i gang med messen, og da han kom til døråpningen i kapellet for å undersøke hva det var, så han ikke liket av sin medbror. Da ble han slått ned Nezús menn, spurte han: «Hva er det dere gjør, mine sønner?» Men de svarte med flere slag, som drepte ham. Før indianerne dro, kastet de likene inn i det lille trekapellet, og deretter ødela de alteret og knuste kalken. Den var laget av metall, og morderne hengte de skinnende bitene rundt halsen som halsbånd. Deretter samlet de prestenes bøker og klær og la dem i en haug ved alteret, og deretter tente de på kapellet. Dette skjedde den 15. november 1628.
Et lignende angrep ble rettet mot Johannes' bosetning to dager senere, den 17. november. Johannes ble tatt og bundet, grusomt slått og deretter brutalt steinet til døde. Mellom da og 20. november ble tre andre spanske jesuitter oppsporet og drept: Juan de Fonte, Gerónimo de Morante og Hernando de Santarén. Nyheten om misjonærenes død nådde naboreduksjonen Candeleria, og den 17. november kom p. Peter Romero til Allehelgens-reduksjonen, fant misjonærenes lik og tok dem med til sin egen reduksjon. De ble senere overført til reduksjonen Concepción og gravlagt der i 1633. Rochus' gjennomborede hjerte ble samme år brakt til Roma, men i 1928 ble det brakt til jesuittkirken i kollegiet San Salvador i Buenos Aires.
Innen seks måneder etter martyriet ble det tatt skritt for saligkåring av disse misjonærene, og beretninger om hva som hadde hendt ble skrevet ned. Dette inkluderte vitnemålet fra indianerhøvdingen Guarecupi, som sa: «Alle de kristne blant mitt folk elsket pateren (Rochus) og sørget over hans død, fordi han var en far for oss alle, og det ble han kalt av indianerne i Paraná». Uheldigvis gikk dokumentene tapt, tydeligvis på veien til Roma, noe som betydde at det ikke kunne bli noen fremgang i saligkåringsprosessen. Men omtrent to hundre år senere dukket kopier av originalene opp i Argentina.
De tre ble saligkåret den 28. januar 1934 av pave Pius XI (1922-39) og helligkåret den 16. mai 1988 av pave Johannes Paul II i Asunción i Paraguay. Rochus Gonzales står i den romerske kalenderen som representant for gruppen (Rochus Gonzales og hans to ledsagere). Deres minnedag er 17. november. Andre bøker angir både 19. og 15. november, mens jesuittene minnes dem den 16. november.
De tre jesuittene var de første martyrer fra Amerika som ble saligkåret. Det betyr ikke at det ikke hadde vært noen martyrer i Amerika før dem. Tre fransiskanere ble drept av kariber i Antillene i 1516, flere massakre fulgte snart på fastlandet, og i 1544 ble tiggermunken Juan Padilla den første martyren i Nord-Amerika - det er ikke klart om han døde i det østlige Colorado, det vestlige Kansas eller i Texas. Disse tidligere martyrene var ikke saligkåret simpelthen fordi det så langt ikke har kommet frem nok bevis som kaster lys over omstendighetene rundt deres død.