Den salige Rupert Mayer (1876-1945)

Den salige Rupert Emil Mayer ble født den 23. januar 1876 i Stuttgart i Tyskland. Han ble døpt den 28. februar. Han var den andre av seks barn (to gutter og fire jenter) av kjøpmannen Rupert Mayer og hans hustru Emilie Wehrle. Begge foreldrene var dypt fromme kristne, og de var opptatt av at barna skulle utvikle seg moralsk og åndelig i tillegg til intellektuelt og fysisk. De forventet mye av dem på alle plan og ble ikke skuffet. I senere år pleide Rupert ofte å takke Gud for sin oppdragelse, spesielt for dens solide moralske og åndelige grunnlag. Han var av en livlig og sjenerøs natur med evne til å glede seg over livet og gjøre det meste ut av de erfaringene det ga. Han var fysisk sterk og god i idrett i tillegg til at han var intellektuelt begavet. Den 13. april 1890 mottok han sin første kommunion.

Lærerkollegiet på Eberhard-Ludwig-Gymnasium i Stuttgart hvor Rupert gikk, var preget av en sterkt antikatolsk holdning, så da gutten var 16 år i 1892, sendte faren ham til gymnaset i Ravensburg. Der tok den 18-årige Rupert i 1894 eksamen med strålende resultater, og deretter fortalte han sin far at han ønsket å bli jesuitt. Kanskje noe overraskende sa faren at han først ville at sønnen skulle bli sekularprest og gå inn i ordenen senere, hvis han fortsatt ønsket det. Dette gikk Rupert med på, selv om han gjorde det klart at det var farens beslutning. Deretter fulgte han det mønsteret som da var vanlig i Tyskland med ikke straks å begynne på seminaret, men studere filosofi og teologi først. Han studerte filosofi, historie, fransk og katekese ved universitetet i Fribourg i Sveits (1894-95) og deretter teologi ved universitetet i München (1895-96) og på universitetet i Tübingen (1896-98). Først i sitt siste studieår begynte han på seminaret i Rottenburg i september 1898.

Rupert ble viet til subdiakon og diakon i mars 1899, og han ble presteviet den 2. mai 1899 i katedralen i Rottenburg av biskop Paul Wilhelm von Keppler. Han feiret sin første messe den 4. mai. Deretter tilbrakte han det neste året fra 10. juni 1899 som kapellan i sognet Spaichingen i Baden-Württemberg, sør for Stuttgart. Men hans endelige mål var ikke endret, og den 1. oktober 1900 trådte den unge presten endelig inn i jesuittordenen (Societas Iesu – SJ) og påbegynte novisiatet i Feldkirch i Vorarlberg, den vestligste delen av Østerrike. Som han selv senere bekjente til Gestapo, ble han prest og jesuitt «av kjærlighet til menneskene».

De neste fem årene var viet bønn og studier. Etter novisiatet i Feldkirch avla han sine første løfter den 2. oktober 1902, og deretter forsatte han til Valkenburg i Nederland for videre studier som en forberedelse på hans fremtidige apostoliske arbeid. Han fullførte studiene i filosofi og teologi. I 1904-05 arbeidet han som novisemester i Feldkirch, og i 1905-06 tilbrakte han det tredje prøveåret (tertiaratet) Wijnandsrade i Nederland. I 1906 ble han overført til Valkenburg, og fra da av ble han sendt som «folkemisjonær» på lange prekenreiser gjennom Rhinland, Westfalen, Sveits og Nederland. Fra 1908 bodde han i Feldkirch. Der avla han den 2. februar 1911 sine evige løfter som jesuitt.

I 1912 ble han kalt til München av kardinal Franz von Bettinger for å ta seg av innflyttere fra landsbyene og landsbygda rundt, som strømmet til byen i et antall av 20.000 hvert år. Selv om han sørget for at de ikke var i materiell nød, var hans hovedoppgave å hjelpe dem med å tilpasse seg et intellektuelt og moralsk klima som var svært forskjellig fra det de hadde flyttet fra: mindre tradisjonelt religiøst, mer åpent for fritenkeri og ateistiske idealer og med en utpreget lettvint holdning til moral. Av den grunn besøkte han dem personlig i deres hjem og rekrutterte assistenter som kunne dele denne oppgaven med ham. Han talte også ofte på møter i arbeiderorganisasjoner, støttet organisasjoner som var involvert i å bedre barns forhold og nådde ut til studentene på universitetet gjennom brorskapet «Den marianske mannskongregasjonen» (Marianischen Männerkongregation – MMC).

Rupert var også involvert i opprettelsen av en ny kongregasjon for kvinner. Sammen med en annen prest, A. Pichlmair, grunnla han den 29. juni 1914 Søstrene av Den hellige Familie (Schwestern der Heiligen Familie), som hadde som oppgave å ta seg av behovene til arbeidere og deres familier. Han skrev de asketiske kapitlene av deres regel, og han forble deres åndelige veileder resten av livet.

Da Første verdenskrig brøt ut i 1914, meldte Rupert seg frivillig den 25. august og ble straks sendt til et feltsykehus. Men den 8. januar 1915 ble han utnevnt til kapellan for den åttende bayerske divisjon, som førte ham til fronten i Frankrike, Galicia og Romania. Overalt hvor han dro arbeidet han utrettelig for soldatenes åndelige behov, og noen ganger holdt han så mye som åtte gudstjenester på en søndag, og han var en personlig trøst for utallige sårede og døende. Hans ry for mot og heroisk uselviskhet var legendarisk. Han viste så stort heltemot at han i desember 1915 ble dekorert med «jernkorset» av første klasse for heroisme, som første feltprest i Første verdenskrig. Den 30. desember 1916 var han i Romania da han dekte en soldat med sin egen kropp og selv ble alvorlig såret, og hans venstre bein måtte amputeres. Den 6. januar 1917 forlot han slagmarken for å bli rekonvalesent, for med sin beinprotese kunne han ikke vende tilbake til aktiv tjeneste.

Da krigen var over, dro han tilbake til München, hvor han ble kjent som «den halte presten». Han konsentrerte seg om å lindre noe av elendigheten som var skapt av selve krigen og av den politiske uroen som fulgte. I München begynte agitasjonen for hat og klassekamp, mens Rupert Mayer kjempet imot på prekestolen. Han var ikke interessert i politikk, men han forsto at hat bare kunne ødelegge – for å bygge opp trengs det kjærlighet. Han møtte til og med opp uanmeldt på sosialistiske og kommunistiske møter, hvor han ignorerte truslene og imøtegikk argumentene til de oppsatte talerne.

Ruperts forkynnelse ser ikke ut til å ha vært spesielt progressiv eller original, men han var absolutt overbevist om at kristne måtte være forberedt på å erklære sin tro åpent og uten frykt og til å involvere seg på en eller annen måte i Kirkens karitative arbeid. Dette var det han selv levde etter og dette var det han brakte videre til de unge mennene i München som tilhørte universitetsavdelingen av MMC. Den 28. november 1921 utnevnte kardinal Michael von Faulhaber ham til leder for MCC. Dette var en forening som allerede hadde bestått i 300 år i München.

I denne nye oppgaven viste han det samme uovervinnelige engasjement som han gjorde i alt han gjorde. Medlemmene av brorskapet, som han organiserte i grupper i alle byens 53 sogn, fikk nyte godt av utallige prekener, forelesninger og taler – opp til 70 i måneden – som han blant annet brukte til å hjelpe dem til å forme sitt syn på tidens vanskelige moralske spørsmål. Etter ti år var medlemstallet fordoblet til over 7.000. Rupert skulle være sjelesørger for Münchens menn frem til sin død, og han ble en effektiv og modig predikant. Den 12. januar 1922 var han også blitt utnevnt til predikant og skriftefar ved kirken St. Michael i sentrum av München. Til hans skriftebarn tilhørte også den apostoliske nuntius i München, erkebiskop Eugenio Pacelli, den senere pave Pius XII (1939-58).

I 1925 overtalte han myndighetene til at det for de reisendes behov ville være en god ide å holde regelmessige søndagsmesser i byens sentrale jernbanestasjon. Et stort rom ble stilt til disposisjon, og hver søndag og helligdag ble det feiret seks messer, med start klokken 3.10 om morgenen. Rupert feiret vanligvis selv de første to messene (3.10 og 3.50), selv om han hadde tilbrakt fem timer i skriftestolen kvelden før. Nazistene satte en stopper for disse messene i 1937, men de ble tatt opp igjen en periode i 1945.

Da nazismen overtok i Tyskland, angrep Rupert Mayer uavlatelig dette umenneskelige systemet i sine prekener, og han talte fritt ut mot nazismen også når han visste at nazispioner var til stede. For ham var det umulig for en katolikk å være nazist. Da nazistene hadde grepet inn og stengt de kirkelige skolene, var de urolige ved tanken på at en prest skulle ha så stor innflytelse i en av de største byene. Det ble lagt hindre i veien for hans forkynnelse og undervisning, og til slutt ble «der Hetzpater» den 16. mai 1937 ilagt forbud mot å tale offentlig i hele Tyskland. Han ignorerte forbudet, og den 5. juni ble han arrestert og sendt til fengselet Stadelheim. Ved rettssaken den 22. juli fikk han en betinget dom på seks måneders fengsel. Hans overordnede rådet ham til å forbli taus, og det gjorde han inntil nazistene offentlig vanæret ham. Da ga hans overordnede ham tillatelse til å gjenoppta sin forkynnelse.

Han ble arrestert igjen den 5. januar 1938 og måtte da sone sin betingede dom i fengselet Landsberg som fange nr 9469. Han ble løslatt den 3. mai etter et generelt amnesti, på betingelse av at han ikke lenger skulle preke. Da gjenopptok han arbeidet med små diskusjonsgrupper i München, og dette ble for mye for nazistene. Den 3. november 1939 ble han arrestert igjen under påskudd av angivelig samarbeid med en rojalistisk bevegelse. Sent i desember ble han sendt til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen ved Berlin. Men etter syv måneder på enecelle var hans helse begynt å svikte og hans vekt var gått ned til 50 kg, og da fryktet nazistene at han skulle dø og bli hyllet som martyr. Derfor satte de ham fri i august 1940, men internerte ham den 7. august i benediktinerklosteret Ettal i de bayerske alper, nær grensen til Sveits. Der ble han resten av krigen. Kardinal von Faulhaber ble tvunget til å gi ham forbud mot all virksomhet.

Dette var utvilsomt den vanskeligste og ensomste perioden i hans liv. I årevis hadde han uttrykt sin kjærlighet til Gud og funnet sin selvfølelse i et aktivt møte med tusenvis av mennesker som han hadde forsøkt å dekke behovene til på en eller annen måte, og nå var han fullstendig isolert og dømt til inaktivitet. Han fikk ikke motta besøk, bortsett fra tjenestemenn og medbrødre. Han kunne ikke utøve sjelesorg og fikk bare feire messe i huskapellet. Han gjennomled den med stille verdighet, og selv om han ikke skrev dagbok, antyder en kort bemerkning han skrev i et brev fra Ettal til sin mor at kilden til den indre styrke som mennesker alltid hadde observert hos ham, ikke hadde tørket ut: «Nå har jeg sannelig intet og ingen unntatt Gud, men det er nok – faktisk er det mer enn nok.»

Amerikanske tropper inntok Ettal den 6. mai 1945, og på Kristi Himmelfartsdag den 10. mai kunne Rupert preke for første gang på lang tid i klosterkirken i Ettal. Tilhørerne ventet et grundig oppgjør med det falne naziregimet, men i stedet snakket han om å tilgi sine fiender. Den 11. mai var Rupert tilbake i München, hvor han hjalp mennesker med å sette sine liv sammen igjen og innstendig oppfordret dem til å legge bort hatet og i stedet tilgi. Han fant også tid til å mobilisere mannsavdelingen av MMC, ga den en ny retning og en ny og yngre leder. Men alt han hadde opplevd de siste åtte årene gjorde at hans helse var fullstendig knekt og hans krefter var slutt. I juli og september fikk han lette slaganfall. Den 1. november 1945 leste han morgenmessen kl 8 i korskapellet i kirken St. Mikael i München, og mens han prekte om behovet for å etterligne helgenene hvis vi skal kunne gå inne i himlenes rike, fikk han et slag. Han døde senere samme dag, 69 år gammel.

Han ble først gravlagt på jesuittenes klosterkirkegård i Pullach utenfor München, men den 23. mai 1948 kom Münchens apostel tilbake til sin by, da hans jordiske rester ble overført til den gjenoppbygde Bürgersaalkirche i Neuheuserstraße i byens sentrum, ved siden av kirken St. Mikael, hvor MMC pleide å møtes. 35.000 mennesker fulgte prosesjonen fra Pullach, og enda 100.000 ventet på plassen utenfor kirken. Ved hans grav er det alltid mange som ber, og Bürgersaalkirche er et av de mest besøkte valfartsstedene i Tyskland. Daglig tennes det 900 lys foran hans bronsebyste der – den er helt blankslitt på den ene siden av hendene til titusener av troende.

Den 14. mai 1983 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 5. juni 1986 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn.

Rupert Mayer ble saligkåret av paven den 3. mai 1987 på Olympiastadion i München foran rundt 80.000 mennesker. Hans minnedag er dødsdagen 1. november, men i jesuittordenen og i erkebispedømmet München-Freising minnes han den 3. november. Han kalles «mennenes apostel».