Den hellige Rochus ble født i Montpellier i Languedoc i Sør-Frankrike og levde på 1300-tallet. Det finnes mange former av hans navn: it: Rocco; sp: Roque; fr: Roche; eng: Roch, Rock; skotsk: Rolloch, Rollox, Seemirookie. Han pleide de syke under en pest i Italia. Det er omtrent det eneste vi vet sikkert om ham. Resten av hans biografi stammer fra 1400-tallet, og den er temmelig oppspedd med legender. De fleste overleveringer sier at han ble ca tretti år, men noen sier at han levde fra 1295 til 1327, andre sier at han levde fra ca 1350 til ca 1380, mens de historiene som legger hans liv til Svartedaudens tid (1348), må opptre med årene ca 1330- ~1360.
Legenden forteller at hans foreldre het Johannes og Liberia og var svært rike og fornemme, og faren skal ha vært handelsmann og dommer og kanskje guvernør i Montpellier. Fra sin tidligste ungdom levde Rochus et fromt liv, fordi han var født med et rødt kors på brystet, og han utviklet tidlig en sympati for de fattige og syke. Ca 20 år gammel mistet han sine foreldre, og han delte da ut sin formue til de fattige og bega seg som pilegrim til Roma. På veien over Alpene fikk de høre om pesten (i noen versjoner Svartedauden) som herjet i Italia, og alle de han reiste sammen med, snudde og flyktet for den fryktede sykdommen. Men Rochus fortsatte og på veien tok han seg av og pleide de syke. Legenden forteller at han først kom til byen Aquapendente nord i Lazio på grensen til Toscana, hvor han straks meldte seg som pleier på sykehuset. Legens syntes synd på en så ung mann, men Rochus sto fast på sin beslutning. Snart hadde han rykte på seg for å kunne helbrede ofrene for pesten ved å gjøre korsets tegn over dem. I Cesena, Rimini og Novara og alle andre stedene på vei til Roma stanset han en tid for å tjene de pestsyke. Også i Roma meldte han seg som medhjelper på sykehuset. I Roma ble han ca tre år (etter en versjon mellom 1368 og 1371). Han ba hver dag ved apostlenes graver, tagg penger til mat i gatene og tok seg av de syke.
På hjemveien fra Roma besøkte Rochus Mantova, Modena og Parma før han stoppet i byen Piacenza, hvor han selv ble angrepet av byllepesten. Da ingen ville hjelpe ham, men i stedet jaget ham ut av byen, krøp han til en tømmerhytte i skogen og la seg ned for å dø. Han ville heller ikke ta opp en sykehusseng som kunne behøves av en annen. Han kunne slukke sin tørst fra en kilde, og en hund kom til ham med brød hver dag. Etter en versjon åpenbarte en engel seg for ham og leget hans sår, mens andre forteller at hunden slikket sårene så de ble leget. Hunden tilhørte en greve ved navn Gotthard som hadde flyktet til sitt landsted for å komme unna pesten. Han undret seg på hvor jakthunden hans dro med maten som den hver dag stjal fra bordet. Derfor fulgte han etter den og fant Rochus, som da holdt på å friskne til. Hos Gotthard bodde han til han var helt frisk. Deretter vendte han tilbake til Piacenza, hvor han på mirakuløst vis kurerte folket og deres syke kveg.
Da vendte han tilbake til hjembyen. Men sykdommen og strabasene hadde forandret ham så mye at onkelen, som nå var guvernør, ikke kjente ham igjen. I stedet ga han ordre til at Rochus skulle arresteres som bedrager og spion forkledd som pilegrim. Deretter satt Rochus fem år i fengsel, men ydmykt fant han seg i sin skjebne og tidde om sin herkomst. I fengselet ble han sørget for av en engel.
Da Rochus kjente at døden nærmet seg, fikk han lov til å sende bud på en prest, som fant cellen fylt av et himmelsk lys. Etter å ha gitt den døende sakramentene, dro han til byen og fortalte dette. Folk strømmet til, men fant den hellige død omgitt av en strålende glans. Etter denne versjonen skjedde dette den 16. august 1327. Folket skjønte straks at de hadde fengslet en uskyldig. Da de kledde av ham for å gjøre ham klar til begravelsen, fant de det røde korset på brystet hans og gjenkjente da straks Johannes' sønn. Noen skriver at det var hans bestemor som gjenkjente fødselsmerket. Med store æresbevisninger ble han bisatt i kirken.
Rochus' biografi ble skrevet av venetianeren Francesco Diedo i 1478. Hans kult svant hen på 1500-tallet, men ble reddet av pavelig godkjennelse av et officium for eneboerhytter og kirker som var viet til ham. Kulten ble gjenopplivet på 1800-tallet under katastrofale utbrudd av kolera. I grenseområdet mellom Frankrike og Spania har det delvis frem til våre dager vært skikk å sette bokstavene VSR på husene: Vive Saint Roche, «leve St. Rochus». Relikvier av ham befinner seg foruten i Venezia blant annet i Antwerpen, Arles og Lisboa.
Hans minnedag er 16. august og hans navn står i Martyrologium Romanum. Dagen er også avmerket på den norske primstaven. I noen områder ble han regnet som en av De 14 nødhjelperne, men han står ikke på den mest alminnelige listen. I kunsten avbildes han gjerne som en ung pilegrim eller som en syk mann, ofte med en pestbyll på foten, sammen med en hund, som gjerne har et brød i munnen. Han avbildes også idet han får besøk av engel mens han ligger blant de pestrammede. Han er en av de mest populære skytshelgenene mot pest, spesielt i Frankrike, Tyskland og Italia. Som pesthelgen avbildes han også sammen med den hellige Sebastian. Hans attributter er stav, veske, flaske, dåse (pilegrimsattributter) og hund. Stedet Saint Rokeshill i Sussex i England er oppkalt etter ham.