Den hellige Romilus (Romil, Romylus, Romylos) ble født en gang på slutten av 1200-tallet eller begynnelsen av 1300-tallet i Vidin ved bredden av Donau i Bulgaria. Hans far var gresk og hans mor var bulgarsk, og ved dåpen ga de ham navnet Raikos (den slaviske versjonen av hans biografi kaller ham Rousko). Som barn hadde han en modenhet langt forut for sin alder, og han foraktet barnslige leker og aktiviteter. Hans venner og til og med hans lærer beundret ham for hans lærdom og fromhet.
Hans foreldre ønsket å gifte ham bort til en kvinne, men selv lengtet han etter det monastiske liv. Da han fikk høre at de planla å tvinge ham til å gifte seg, flyktet han til klosteret Hodigitria i Tarnovo i Bulgaria. Abbeden aksepterte ham og ga ham tonsuren med navnet Romanus (Romanos), for ifølge skikken skulle klosternavnet ha samme forbokstav som dåpsnavnet. Fra begynnelsen av sitt liv som munk var Romanus kjent for sine dyder og for sin ydmykhet.
Da Romanus hørte om det klosteret som var etablert av den hellige Gregor av Sinai (ca 1290-1346) i ødemarken i Paroria (på grensen mellom Bulgaria og Det bysantinske riket), lengtet han etter å leve der. Selv om abbeden forsto at den unge mannen ønsket å leve i et fjernere område langt borte fra verdslige distraksjoner, var han motvillig til å la ham gå. Men Romanus’ lengsel etter å dra til Paroria vokste seg sterkere for hver dag. Han snakket med abbeden igjen, og den eldste ble full av sorg over tanken på å miste den eksemplariske og høyt elskede Romanus. Han innså imidlertid at å tvinge Romanus til å bli værende, kunne være i strid med Guds vilje. Derfor ga han Romanus sin velsignelse til å dra og ga ham forsyninger for hans reise.
Romanus reiste til Paroria sammen med en annen munk ved navn Hilarion (Ilarion) og forklarte for Gregor hvem de var og at de hadde kommet for å bli hans disipler. Gregor tok imot dem og tildelte dem deres oppgaver i klosteret. Ettersom Hilarion var den svakeste av dem, fikk han lettere plikter, mens den sterkere Romanus fikk tyngre arbeidsoppgaver. Han pleide å bære ved fra fjellet, eller noen ganger steiner. Han bar også vann fra elven og hjalp til i kjøkkenet og bakeriet. Han pleide til og med de syke, som syntes å bli bedre under hans omsorg. Da de andre munkene så hans ydmykhet, hans muntre lydighet og hans fromhet, kalte de ham «Romanus den gode» (Kaloromanos).
Romanus fikk instruksjon i det åndelige liv av Gregor, som lærte ham opp til å bli en stor asket, og han fikk senere tilnavnene Hesychasten og Sinaiitten. Da Gregor døde den 27. november 1346, sørget Romanus over ham dag og natt. Han ønsket ikke å bli værende på dette stedet uten å være underlagt en eldste, så han fant en ny instruktør som allerede hadde akseptert Romanus’ medreisende Hilarion som disippel. Romanus underkastet seg denne eldste og adlød ham slik han hadde adlydt Gregor.
Fordi de tre munkene ble overfalt av røvere som tok fra dem alle livsnødvendigheter, forlot de Paroria og dro tilbake til Bulgaria. De slo seg ned på et sted kalt Mogrin, rundt en dagsreise fra Tarnovo. Av en eller annen grunn forlot Romanus den eldste for å bo på et øde sted for seg selv. Da han hørte om den eldstes død, vendte han tilbake og kastet seg over hans grav under tårer, fylt av anger over at han hadde forlatt sin instruktør. Da falt han for Hilarions føtter og sa: «Siden jeg var ulydig mot den eldstes ordre og forlot dette stedet, plasserer jeg meg under deg fra og med denne dag». Hilarion visste at Romanus overgikk ham i dyder, så han ville ikke gå med på dette. Romanus insisterte og sa: «Dersom du ikke aksepterer meg under din autoritet, kommer jeg ikke til å reise meg fra bakken». Da Hilarion så hans store ydmykhet, gikk han til slutt med på å akseptere Romanus.
Da de hørte at røverne hadde blitt beseiret av tsar Ivan Alexander av Bulgaria, bestemte Romanus og Hilarion seg for å dra tilbake til Paroria, hvor de kunne leve i ensomhet og kontemplasjon. Senere ble Romanus tonsurert inn i Det store skjema (den høyeste munkegraden) med navnet Romilus (fortsatt ble samme forbokstav beholdt).
Muslimens angrep tvang Romilus til enda en gang å vende tilbake til Bulgaria, hvor han bygde en hytte på et fjerntliggende sted. Men andre munker i området ble støtt over Romilus, enten på grunn av misunnelse eller sjalusi, så han reiste til Athosfjellet i Hellas. Dit kom mange munker til ham for åndelig veiledning, og de forstyrret hans stillhet. Han flyktet fra menneskelig heder og dro fra sted til sted inntil han kom til fjellet Melana nær Karyes (gr: Καρυές) på Athosfjellet. Men selv der samlet munker seg rundt ham, og han var i stand til å trøste og instruere dem for deres beste. Han lærte dem å gå til krig mot lidenskapene og mot demonene som søker ødeleggelsen av sjelen. Han lærte dem også å elske Gud og nesten og søke de gode ting, «det intet øye så og intet øre hørte» (1.Kor 2,9).
Ikke bare disiplinerte han sine egne disipler, men noen ganger pleide også en eldste å sende sine disipler til Romilus for korreksjon. Han formante dem til ikke å sette spørsmålstegn ved eller motsi deres eldstes ordrer, med adlyde ham akkurat som Kristus adlød Faderens vilje (Joh 6,38). Han advarte dem om at de som nekter å underkaste seg autoritet, lett blir ført på villstrå av Fienden. Han formante også de eldste å være milde mot sine disipler og unngå grov behandling.
Men nok en gang gjorde det store antallet munker som søkte åndelige samtaler med ham, at hans eget åndelige strev og hans bønner ble hindret. Derfor flyttet han til den nordlige delen av Athosfjellet og bygde en celle hvor han kunne bo i ensomhet. Men jo mer han flyktet fra verdslig heder, jo mer fant denne hederen ham. Da beliggenheten av hans celle ble kjent, flokket folk seg om ham akkurat som før.
Den serbiske despoten Jovan Uglješa ble drept av tyrkerne i slaget ved Maritsa den 26. september 1371. Dette tillot muslimene å angripe Athosfjellet, så mange av munkene (inkludert Romilus) flyktet til andre steder. Romilus dro til Valona i Albania. Han trodde at han på dette obskure stedet ville finne ensomhet, men han tok feil. Mange munker og legmenn kom til ham, plaget av uvitenhet, slaver av simple lidenskaper og uten noen hyrde til å veilede dem. Gjennom sine ord og sitt eksempel førte han mange fra mørket til Kristi lys.
Romilus forlot Valona med sine disipler og flyttet til Ravanica (serb: Раваница) i fjellene Ćuprija i det sentrale Serbia, hvor det var et kloster viet til Maria Guds mor (Theotókos), den kongelige grunnleggelsen som var foretatt av fyrst Lazar (1371-89), som ble drept i slaget ved Kosovo i 1389. Han slo seg ned nær dette stedet med sine disipler. I 1375 overga han sin sjel til Gud. Akademisk litteratur nevner at han endte sitt liv i en celle i nærheten av Ravanica, og at hans grav var plassert i klosterets forhall, og det ble sagt at det strømmet vellukt fra hans grav. Sterk lokal tradisjon vil ha det til at han bodde i en nærliggende hule. Dessverre ble hulen som var oppkalt etter Romilus, ødelagt under veibygging på 1950-tallet. I dag minner en arkosolium (buegrav i en veggnisje) som ligger i forhallens sørøstre hjørne, om Romilus’ kult, og en skadet freske viser åpenbart hans innsovning. Selv etter sin død utførte Romilus store mirakler, drev ut demoner og helbredet alle slags sykdommer og lidelser.
Når vi vet hvor høyt i akt Romilus ble holdt av sine samtidige, er det ikke merkelig at han kort etter sin død fikk den lange hagiografien som ble skrevet på gresk på Athos. Selv om den bygger på velkjente hagiografiske topoi (mønstre), gjengir biografien en rekke data om hans liv, ikke bare om hans avstamming og senere aktiviteter, men også om viktig monastisk og eremittisk praksis og om historiske personer, slik at den dermed er en av de beste kildene fra denne perioden.
Romilus, som kalles Sinaiitten, Hesychasten, av Ravanica eller av Athos, æres som helgen i den ortodokse kirke. Med ham æres også syv munker fra Athos, de hellige Nestor, Martinius, Sisoës, Zosimas og Gregor. Deres minnedag er 16. januar (spesielt Romilus) og 20. desember, men 18. september også nevnes for Romilus.
Kilder: Infocatho, oca.org, Bartusis, viaegnatia.ucoz.ua - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 6. september 2013