Den hellige Romula (it: Romola) levde på 500-tallet i Roma. Hun var fattig på gods og gull, men rik på dydene tålmodighet, stillhet og bønn. På sine gamle dager bodde hun sammen med sin superior, den hellige Redempta (it: Redenta), og en annen kvinne som vi ikke kjenner navnet på.
De levde et fellesliv i askese og bønn i et privat hus nær basilikaen Santa Maria Maggiore i Roma. Redempta var opplært som nonne av eneboersken Herundo (it: Erundine, Erundina, Herundina, Herundine) på fjellet ved Preneste (lat: Præneste; nå Palestrina – ikke Palestina som flere kilder skriver). Romula var lammet de siste tre årene av sitt liv.
Romula døde rundt 580. De tre kvinnene var alle høyt respektert av den hellige pave Gregor I den store (590-604), som skriver om dem:
På den tid da jeg gikk i kloster, var det en gammel kvinne ved navn Redempta som bar nonnedrakt og bodde ved Mariakirken her i byen. Hun var disippel av den Hirundo som sies å ha bodd som eneboerske på fjellet ved Preneste. Nå hadde denne Redempta to disipler i nonnedrakt, den ene het Romula og den andre, som ennå lever, husker jeg ikke navnet på, selv om jeg ville kunne kjenne henne igjen. Så de tre bodde sammen i samme hus, rike i gudfryktighet, men fattige på denne verdens gods. Romula overgikk sin medsøster Redempta ved sine store fortjenester; beundringsverdig tålmodig, og helt lydig, overholdt hun tausheten, og var utrettelig i bønnen. Men nå er det ofte slik at de som av sine medmennesker betraktes som fullkomne, ennå i Skaperens øyne har noe ufullkomment ved seg. (På samme måte som når vi ukyndige menn betrakter en uferdig skulptur og priser den som ferdiggjort, mens kunstneren, som nok hører vår pris, forbedrer den videre ved ytterligere polering.) Romula ble rammet av den sykdom som legene kaller ved dens greske navn, paralysis. I mange år var hun sengeliggende og nesten helt berøvet sine lemmers bruk. Men denne prøvelse gjorde henne ikke utålmodig! Skaden på lemmene bare økte hennes dyder; hun gav seg så meget mer hen til bønnen som hun var ute av stand til å gjøre noe annet.
En natt ropte hun på Redempta, som jo var, som sagt, som en mor for sine to disipler: «Moder, kom! Moder, kom!» og denne stod opp sammen med den andre disippelen. Det som så skjedde, fortalte de begge til mange, og jeg hørte det også: Som de stod ved hennes seng midt på natten, fylte et lys fra himmelen plutselig hele cellen. Skinnet var så overveldende at de ble slått av ærefrykt og (som de etterpå fortalte) fullstendig lammet. De hørte lyden av mange mennesker som kom inn og tok i celledøren; de følte mengden som kom inn, men fortalte at de av frykt og av lysets overveldende karakter ikke kunne se den; deres øyne var som lukket for begge deler. Etter det skinnende lyset fulgte en herlig vellukt, som skulle frata dem frykten for det strålende lyset, men da de ikke kunne greie dette siste, begynte Romula med elskelig stemme å trøste sin superior Redempta med ordene: «Frykt ikke, moder, jeg skal ikke dø ennå.» Hun sa dette gjentagne ganger, og lyset svant, men vellukten forble. Den forble også annen og tredje dag. Den fjerde natt kalte hun igjen på sin superior, som kom; hun bad om kommunion og fikk den. Redempta og den andre disippelen hadde ennå ikke forlatt sykeleiet da plutselig to kor liksom stilte seg opp på plassen utenfor cellen, og sang Davidssalmene. Deres kjønn, sa de senere, kunne de høre av stemmene: mennene intonerte, og kvinnene svarte. Og mens denne himmelske liturgi fant sted utenfor cellen, ble Romulas hellige sjel skilt fra kroppen. Som hun ble ført opp til himmelen, hørtes salmesangen svakere og svakere etter som sjelen steg høyere og høyere; så var det slutt på både den og vellukten.
(Den hellige pave Gregor den store: Samtaler (Dialogi), IV.15,
oversatt til norsk av Dom Filip Dahl OCart (1935-2018), Aschehoug 2014)
Noen kilder mener at den nonnen som Gregor ikke husket navnet på, var Herundo, mens andre mener at det var snakk om fire kvinner, tre navngitte og en navnløs. De tre kvinnene ble minnet i den førkonsiliære utgaven av Martyrologium Romanum den 23. juli:
Romæ sanctárum Vírginum Rómulæ, Redémptæ et Herúndinis, de quibus scribit sanctus Gregórius Papa.
I Roma, de hellige jomfruer Romula, Redempta og Herundo, som den hellige pave Gregor skrev om.
De står ikke lenger i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004). Relikviene av i hvert fall Romula og Redempta hviler i Santa Maria Maggiore, mens noen relikvier skal ha kommet til Tivoli ved Roma. På bilder fremstilles ofte Romulas hellige død.
Kilder: Attwater/Cumming, Benedictines, Bunson, MR1956 (spansk/latin), KIR, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Heiligenlexikon, santiebeati.it, nominis.cef.fr, zeno.org – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 26. april 1998 – Oppdatert: 18. august 2018