Den hellige Rosalia ble i følge legenden født ca 1100 i en fornem familie nær hovedstaden Palermo på Sicilia - hun skal ha nedstammet fra Karl den Store og vært datter av grev Sinibaldo av Quisquina og Rosae. Hun fikk en grundig kristen oppdragelse og hun følte ingen tiltrekning til verdlige gleder, og hun ønsket heller ikke annet selskap enn den Herren hun tilba og hans hellige familie. Hun samlet sammen noen få eiendeler: Et krusifiks av tre, et gresk kors laget av sølv, et annet krusifiks, laget av terrakotta, og en snor med tolv små og en stor perle -en tidlig form for rosenkrans.
Med disse eiendelene trakk hun seg tilbake og levde et tilbaketrukket eneboerliv, først i en hule i San Stefano Quisquina [Monte Coschina] nær Bivona. En inskripsjon som er funnet på veggen i denne hulen, lyder:
Ego Rosalia Sinibaldi Quisquine et Rosarum domini filia amore Domini mei Iesu Christi in hoc antro habitare decrevi.
(«Jeg, Rosalia, datter av Sinibaldus, herre av Quisquina og Rosae, har bestemt meg for å leve i denne hulen av kjærlighet til min Herre Jesus Kristus».)
Men trolig fortsatte folk å oppsøke henne der, for etter en stund flyttet hun tilbake til Palermo-området igjen, til en grotte full av stalagmitter og stalaktitter på Monte Pellegrino, fem km fra Palermo. Hun døde ifølge overleveringen en 4 september (?) ca 1166 på Monte Pellegrino. Hennes jordiske rester ble etter hvert fullstendig dekket av stalagmittenes avleiringer. Imens blomstrent hennes kult, og folket i Palermo æret henne straks som helgen. Kirker på Sicilia og i Sør-Italia ble viet til henne fra slutten av 1200-tallet, men hun nevnes ikke i noen av de tidlige martyrologiene, og hennes eldste bevarte biografi stammer fra 1500-tallet. Det meste av det som er kjent om henne, er satt sammen av lokal tradisjon, inskripsjoner og malerier.
Sannsynligvis var hun basilianernonne (Ordo Basilianus - OBas) før hun trakk seg tilbake til ensomheten, mens benediktinerne (Ordo Sancti Benedicti - OSB) hevder at hun tilhørte deres orden. Siden greske ordensfolk den gangen florerte på Sicilia, er deres krav trolig det sterkeste. Det bysantinske klosteret San Salvatore i Messina hadde et trekors, som nå er i Palermo, som hadde inskripsjonen: «Jeg, søster Rosalia Sinibaldi, plasserer dette trestykket av min Herre, som jeg alltid har fulgt, i dette klosteret».
Hennes kult var i ferd med å bli glemt da den virkelig tok av i 1624 og hun ble utropt til Palermos hovedskytshelgen. Det synes å være to versjoner av hva som skjedde. Den første forteller at hun i oktober 1623, under en pestepidemi, viste seg for en sørgende jeger ved navn Vincenzo Bonello. Han hadde mistet sin kone i pesten og var kommet til Monte Pellegrino for å begå selvmord. Den andre versjonen forteller at hun viste seg for en kvinne som selv var smittet av pesten, og ba henne foreta en valfart til Monte Pellegrino.
Uansett versjon begynte man å lete etter hennes bein på Monte Pellegrino, og den 15. juli 1624 fant man Rosalias angivelige levninger i en hule der sammen med terrakottakrusifikset, sølvkorset og bønnekjedet. Men det var ingenting som viste hvem de tilhørte, og en legekommisjon kunne ikke engang identifisere dem som menneskebein. Men da en ny kommisjon av leger og teologer den 11. februar 1625 erklærte at de tilhørte Rosalia, ble de plassert i et relikvar og båret i prosesjon til katedralen i Palermo. Da skal det straks ha blitt en slutt på pestepidemien som herjet i byen og hadde tatt livet av tusenvis av mennesker. Siden da har hun vært skytshelgen mot pest.
I 1626 ble det bygd en kirke over hennes eneboerhytte på Monte Pellegrino. Hulen hvor man fant hennes relikvier, er bygd ut som valfartssted, og det har vært svært mye besøkt helt siden 1600-tallet. Hennes navn står i Martyrologium Romanum etter å ha blitt innsatt der av pave Urban VIII (1623-44). Hennes minnedag er 4. september, i følge en overlevering hennes dødsdag. Men hun står også i Martyrologium Romanum på 15. juli, som er dagen relikviene ble funnet.
I Palermo feires fortsatt 4. september med en folkelig festa til hennes ære. Hun fremstilles som eneboerske med utslått hår og en krans av hvite roser på hodet. I hendene holder hun et kors og en hodeskalle. Om livet har hun en botslenke.