Den hellige Sabas (Sabbas, Sabba, Saba, Sava, Savas, Savva, Savvas) ble født rundt 910 i Kolasseoi (i dag Collesano) i den nåværende provinsen Palermo på Sicilia i Italia. Han kom fra en velstående og fornem bysantinsk familie, som alle regnes blant helgenene: hans foreldre Kristoforos og Kale (it: Cristoforo e Kalì) (Cali) og hans yngre bror Makarios (it: Macario). Bysantinerne hadde lenge herredømmet over Sicilia og nesten hele Sør-Italia inntil første arabernes og deretter normannernes invasjoner på 900/1000-tallet. Derfor var Sabas' familie trygt plantet i den bysantinske monastiske tradisjonen.
Etter avtale med sin hustru trådte faren Kristoforos inn som munk i det basilianerklosteret som var grunnlagt av den hellige Filip av Agira (ca 396-ca 453) ved Catania og foten av Etna, og som da ble ledet av abbed Nikeforos. Basilianere (Ordo Basilianus – OBas) var østlige (bysantinske) munker. Ikke lenge etter fulgte sønnene Sabas og Makarios sin far og trådte også inn i dette klosteret. Alle tre levde til slutt som eremitter etter abbed Nikeforos' anvisninger ved kirken St. Mikael. Deres mor Kale grunnla et nonnekloster.
Denne perioden var preget av det arabiske herreveldet på Sicilia, som varte fra 827, da den bysantinske flåtekommandanten Eufemios av Messina tilkalte araberne etter et mislykket forsøk på å gripe makten, og til 1061, da normannerne under Robert Guiscard erobret Sicilia. For å slippe unna araberne, og muligens for å flykte fra en alvorlig epidemi eller en hungersnød som herjet, dro Kristoforos, Sabas og Makarios i 941 fra Sicilia og over til Sør-Italia.
De slo seg først ned i Cessaniti nær Nicotera i Calabria før de flyttet til Mercurion, som er området mellom Calabria og Basilicata som lå på grensen mellom bysantinsk og langobardisk område. Først bodde de i Laino Castello i Lao-dalen i den nåværende provinsen Cosenza. Der bygde de en kirke viet til den hellige erkeengelen og samlet munker rundt seg i et cenobittisk klosterliv, det vil si fellesliv i stedet for å leve som eremitter. Senere reiste Kristoforos på valfart til Roma og overdro ledelsen av klosteret til Sabas. De grunnla også et kloster viet til den hellige Stefan Protomartyren.
I 852 tvang et arabisk angrep dem til å flykte til Sinni-dalen, hvor de slo seg ned i området Latinianon i Lucania. Ved ruinen av festningen San Lorenzo grunnla de et kloster av gresk ritus som de også viet til den hellige Laurentius. Der døde Cristoforo en 17. desember, ifølge en kilde i 990, men trolig langt tidligere (han må ha vært født senest rundt 890, ettersom sønnene ble født rundt 910 og 920). Hans hustru Kale ledet et kvinnekloster i nærheten og døde kort etter sin mann.
Sabas ledet klosteret og Makarios var økonom, men Sabas overlot snart ledelsen av det til broren og trakk seg tilbake til ensomheten fem dager i uken. Han kom til klosteret bare til vigilien natt til søndag og til søndagsliturgien. Rundt år 982 dro Sabas på en valfart til Roma sammen med munken Niketas. I den forbindelse grunnla han klosteret St. Filippos i Lago negro.
Senere levde han som eneboer i en hule i skogene ved Salerno. Der ba fyrst Johannes av Salerno og hertug (dux) Mamon III av Amalfi om hans forbønn hos keiser Otto II (973-83), som hadde tatt sønnene til de to fyrstene som gisler. Sabas foretok enda en pilegrimsreise til Roma og lyktes med hjelp fra erkebiskop Johannes av Piacenza å oppnå samtykke fra keiserinne Theofano til at fyrstesønnene ble sluppet fri.
Han døde kort tid etter, den 6. (eller 5.) februar 990 eller 991 i klosteret St. Caesarius (San Cesario) på Palatiner-høyden i Roma, i nærvær av keiserinnen og en stor menneskemengde. Andre kilder sier at året var 995. Hans minnedag er dødsdagen 6. februar, men 5. februar nevnes også. Sabas kalles «den yngre» (San Saba il Giovane). Patriark Orestus av Jerusalem (986-1006) skrev Sabas biografi: Historia et laudes Ss. Sabae et Macarii iuniorum e Sicilia, autore Oreste Patriarcha Hierosolymitano.