Den hellige Sabas goteren (rum: Sava Gotul, gr: Σάββας ο Γότθος; Sabbas, Sabba, Saba, Sava, Savas, Savva, Savvas) ble født rundt 334 i en landsby i dalen rundt elven Buzău (lat: Musæus; den kalles også Musaios og Mussovo) i Dacia, som omtrent tilsvarer dagens Romania. Han levde i det som nå er regionen Valakia i Romania. Han kom fra enkle kår og var goter. Han tilhørte den goterstammen som ble kalt tervingene, som senere visigoterne («vestgoterne») utgikk fra.
Da keiser Valens (364-78) kom på tronen i 364, ble goterne delt i to kongeriker. Atanarik (364-76; d. 381) ble konge for de østlige goterne nord for Donau, det romerske imperiets gamle grense, som grenset til det romerske imperiet mot Trakia. Den hellige Hieronymus (331-420) forteller at kong Atanarik i 369 sluttet fred med romerne etter to års krig. En av konsekvensene freden fikk var at han samme år startet en forfølgelse av de kristne, som skulle vare til 372. Atanarik var konservativ og var redd for at kristendommen skulle ødelegge de gamle gotiske tradisjonene, så han hatet de kristne. Men den nye religionen hadde alt fått godt grep og kunne ikke utryddes. Den greske Kirken ærer 51 martyrer fra denne perioden, og de best kjente er Sabas og den hellige Niketas goteren.
En beretning om Sabas ble skrevet i et brev like etter hans død. Den forteller at han var blitt omvendt til kristendommen i sin ungdom. Han ble lektor for den hellige presten Sansala, antakelig i Targoviste (rum: Târgoviște; tidl: Tîrgoviște), som ligger i fylket fylke (judeţ) Dâmbovița nordvest for Bucuresti i dagens Romania. Man mener at Sansala ble munk i den monastiske kommuniteten i Buzău-fjellene som var dannet av flyktninger fra Tomi som hadde flyktet fra de barbariske invasjonene der. Han og Sabas arbeidet som monastiske misjonærer i Buzău-regionen og brakte mange hedenske dakere og gotere til tro på Kristus. Det blir sagt at Sabas var et eksempel på de kristne dydene lydighet og ydmykhet, og at han elsket å synge til Guds pris i kirken og dekorere alteret. Hans lengsel etter kyskhet var så stor at han avsto fra til og med å snakke til kvinner dersom det ikke var absolutt nødvendig. Mest av alt elsket Sabas sannheten.
I 369 utstedte kong Atanarik et dekret som ga de kristne ordre om å spise kjøtt som var blitt ofret til gudebilder. Først begynte en gotisk adelsmann undertrykkelsen av kristendommen i Sabas’ område. Da hans menn kom til den landsbyen hvor Sabas bodde, tvang de beboerne til å spise hedensk offerkjøtt. Det ser imidlertid ut til at noen ikke-kristne innbyggere ønsket å hjelpe sine kristne naboer ved å lure myndighetene ved å bytte ut offerkjøttet med annet kjøtt som ikke var ofret, slik at det kunne hevdes at de kristne adlød dekretet. Men Sabas nektet å delta i bedrageriet, og han fordømte offentlig dem som gjorde det. Han sa at de hadde avsverget sin tro ved å gjøre noe slikt. Han ble landsforvist av sine medborgere i landsbyen, men han fikk snart vende tilbake.
Sabas ble imidlertid snart innblandet i nye kontroverser med sine medkristne. Under en ny forfølgelse året etter kom den samme gotiske adelsmannen igjen til landsbyen og spurte om det var noen kristne der. Noen kristne sverget da på at det ikke fantes noen kristne i byen. Men Sabas nektet å gå med på et slikt bedrageri, så han trådte frem og erklærte: «La ingen sverge for meg. Jeg er kristen!» Han ble arrestert, men hans naboer sa at han var en ubetydelig person som ikke eide noe annet enn klærne på kroppen. Adelsmannen lot ham da gå uten straff som en «som verken kan gjøre noe nytte eller skade». Disse to episodene viser hvor motvillige lokale tjenestemenn noen ganger var mot å forfølge sine medborgere i politisk motiverte forfølgelser.
Like før påsken i 372 ble forfølgelsene gjenopptatt. Sabas bodde i påsken hos presten Sansala. Om natten tre dager etter påske kom en gruppe soldater som var sendt fra en annen region, under ledelse av fyrstesønnen Atarid (Atharid, Atharich; lat: Atharidus), sønn av en viss Rhotestrus, som var Atanariks underkonge, for å arrestere presten Sansala. De brøt seg inn i huset til den sovende presten, bandt ham og kastet ham på en vogn. De trakk Sabas ut av sengen uten å la ham få kle på seg og dro den nakne mannen over torner og kratt og tvang ham av gårde med pisker og stokker.
Ved daggry sa Sabas til sine forfølgere: «Har dere ikke dratt meg, fullstendig naken, over ujevn og tornete grunn? Se etter om mine føtter er såret, eller om slagene dere ga meg har etterlatt noen merker på kroppen min». Hans legeme hadde ingen skrubbsår, noe som gjorde hans plageånder rasende og fikk dem til å radbrekke ham på et vognhjul som en provisorisk strekkbenk. Deretter ble han bundet for natten.
Vertinnen i huset hvor de hadde tatt inn for natten, løsnet tauene som bandt ham, men Sabas avslo denne sjansen til å rømme. Han tilbrakte resten av natten med å hjelpe kvinnen med å tilberede mat for familien. Neste dag ble han hengt opp på en bjelke i huset og forsøkt tvunget til å spise kjøtt som var blitt ofret til avgudsbilder, men han avslo like bestemt som før og sa at de skulle be Atarid om å drepe ham. En av Atarids slaver slo spissen av spydet sitt mot helgenens bryst med en slik kraft at alle som var til stede, trodde at Sabas var blitt drept. Men han var uskadet og hadde ikke det minste merke. Da erklærte fyrst Atarid at Sansala skulle løslates, men at Sabas måtte druknes i elven.
Da han ble ført bort av soldater, priste han Gud hele veien og fordømte sine vokteres hedenske og avgudsdyrkende skikker. Soldatene så på ham som en idiot eller en galning, og de snakket sammen om å bare la ham gå, for de regnet med at fyrsten ikke ville få greie på det. Men Sabas overhørte dem og spurte hvorfor de kastet bort tiden med å prate og var så trege med å adlyde sine ordrer? Deretter fortsatte han: «Jeg ser noe dere ikke kan se. Jeg ser noen personer på den andre siden av elven som er klare til å motta min sjel og føre den til herlighetens sete. De venter bare på det øyeblikket da den vil forlate mitt legeme».
Da ble han bundet til en påle og holdt under vann til han var død. Det skjedde nær Targoviste den 12. april 372, fem dager etter påske, i elven Musæus (rum: Buzău), en sideelv til Siret, som igjen er en sideelv til Donau. Hans biograf skriver: «Denne død ved tre og vann var et nøyaktig symbol på menneskets frelse» (det vil si symboler på dåpen og korset). Sabas led martyrdøden i regjeringstiden til keiserne Valentinian I (364-75) og Valens (364-78), da Modestus og Arintheus var konsuler, det vil si i 372. Han var 38 år gammel da han døde. Soldatene trakk hans døde legeme opp av vannet og etterlot det på bredden uten å begrave det. Men de kristne på stedet voktet den fra fugler og åtseldyr. Deretter gjemte de levningene til de kunne sendes til en trygg oppbevaring i Romerriket. Der ble de mottatt av den hellige biskop Askhylios av Thessaloniki (Ascholius, Acholius; gr: Ἀσχόλιος, Ἀχόλιος) (379-84).
Den hellige biskop Basilios den store (ca 330-79) av Caesarea i Kappadokia ba den militære kommandanten (dux) i Skytia Minor, Junius Soranus (Iossoranus), en gudfryktig mann, om å få tilsendt relikvier av de martyrdrepte goterne. Prestene i Dacia sendte Sabas’ levninger til ham sammen med andre martyrrelikvier i 373 eller 374. Sammen med relikviene sendte de et brev, «Brev fra Guds Kirke i Gothia til Guds Kirke i Kappadokia og til alle de lokale kirkene i Den hellige universelle kirke». Dette brevet var skrevet på gresk, angivelig av den store arianske misjonæren Wulfila (latinisert til Ulfilas, Ulphilas og Orphila) (ca 311-83), som blant annet skapte et gotisk alfabet og oversatte Bibelen til det lokale språket, men brevet er med sikkerhet skrevet av den hellige biskop Bretannion av Tomi i Skytia (Bretanion, Bretannio, Vetranion, Vetranio, Vetranius) (d. ca 380) (i dag Constanţa i Romania).
Dette brevet er det eldste kjente skriftet som ble skrevet på rumensk jord og utgjør martyrens passio (lidelseshistorie), Passio Sancti Sabæ Gothi. Sammen med dette brevet fra goterne fulgte et personlig brev fra biskop Askhylios, som Basilios besvarte i to brev med mange takksigelser. Der priste han Sabas’ dyder og kalte ham en «atlet for Kristus» og en «martyr for Sannheten». Historikere verdsetter hans Passio høyt for den unike innsikt den gir i gotisk landsbyliv og sosiale struktur, men også informasjon som kan utledes om gotisk styresett på alle plan.
Forfølgelsen av de kristne splittet visigoterne, og de kristne samlet seg under sin egen leder, Fritigern. Denne splittelsen svekket folkets enhet og førte til store vanskeligheter. Dette viste seg spesielt da hunerne kom i 376. Goterne ble slått flere ganger og ble tvunget til å rømme landet. Atanarik flyktet sammen med noen tilhengere opp i Karpatene til Transilvania (ung: Erdély; ty: Siebenbürgen), som nå er rumensk. Flertallet fulgte imidlertid Fritigern til romersk område. Atanariks flokk ble med tiden sultet ut, og han måtte til slutt i 381 søke ly i Konstantinopel, men der døde han to uker senere.
Goterne var opprinnelig fra Skandinavia, og på 300-tallet kom de sørover til Donau og nordkysten av Svartehavet. Der ble de omvendt til kristendommen i dens kjetterske arianske form av Wulfila. Han var født i Tyskland, barnebarn av kristne fanger tatt i Kappadokia, og han var i over førti år deres misjonsbiskop og drev katekese for dem med den gotiske oversettelsen av Bibelen. Fra Wulfilas gotere ble arianismen overført som en nasjonal arv til alle de germanske folkene i øst som på 400-tallet bodde innenfor imperiets grenser.
Da goterne i 376 ble jaget bort av hunerne, ble de henvist til Trakia som forbundsfeller av imperiet, som nå var fullstendig arianisert. På denne tiden prøvde keiserne Konstans I (337-50) og Valens (364-78) å tvinge gjennom arianismen som statsreligion. Men på Balkan kom visigoterne snart i konflikt med sine bysantinske beskyttere, og dårlig behandling fra noen av de keiserlige sivile tjenestemennene provoserte frem et opprør. I 378 vant visigoterne under Fritigern sin store seier ved Hadrianopel, som skulle bety begynnelsen til slutten for det romerske verdensherredømmet. Romerne ble tilført et sviende nederlag, og av deres hær på 60 000 mann skal bare en tredjedel ha sluppet unna. Keiser Valens (364-78) ble selv drept, og katastrofen gjorde et dypt inntrykk på samtiden. Fritigern forsvinner ut av historien året etter.
Under keiser Theodosios I den store (379-95) ble den ortodokse katolske tro gjort til offisiell statsreligion i Romerriket, men den germanske arianske kirken fortsatte uforstyrrelig å tro at Guds Sønn bare lignet Faderen, og ikke var den samme fra evighet. De avviste det de kalte «trinitariske spekulasjoner og kristologien i den greske teologien», og de fortsatte å bruke det germanske språket i liturgien og å anerkjenne monarkens rett til å utnevne biskoper og innkalle synoder.
De forsøkene som ble gjort fra keiser Theodosios’ etterfølgere og det siste som ble gjort fra den hellige erkebiskop Johannes Krysostomos (ca 347-407) av Konstantinopel på å få visigoterne til å akseptere læren fra konsilet i Nikea i 325, viste seg dessverre utilstrekkelige. De holdt derfor fortsatt fast ved arianismen i lang tid, etter at folket hadde lagt Italia og Hellas øde og erobret et nytt hjemland i det sørlige Gallia og i Spania i 419. Der oppsto det første uavhengige germanske riket innenfor det romerske imperiet.
Sabas’ minnedag i den førkonsiliære utgaven av Martyrologium Romanum var dødsdagen 12. april:
In Cappadócia sancti Sabæ Gothi, qui, sub Valénte Imperatóre, cum Rex Gothórum Athanarícus Christiános insequerétur, in flumen, post dira torménta, proiéctus est; quo étiam tempóre (ut sanctus Augustínus scribit) quamplurími ex Gothis orthodóxis coróna martýrii sunt insigníti.
I Kappadokia, den hellige Sabas Goteren, som under keiser Valens, da goternes kong Atanarik forfulgte de kristne, ble etter brutal tortur kastet i en elv; På samme tid (som den hellige Augustin skriver) mottok mange ortodokse goterne martyrkronen.
I den nyeste utgaven (2004) står han fortsatt den 12. april, men med en litt annen tekst:
In Cappadócia, sancti Sabæ Gothi, mártyris, qui, cum Athanarícus Gothórum rex christiános insequerétur, tértia die post celebratiónem Páschatis, cibos idólis immolátos réspuens, post sæva tormánta in flumen præcipitátus est.
I Kappadokia [i dag i Tyrkia], den hellige Sabas Goteren, som da goternes konge Atanarik forfulgte de kristne, nektet å spise kjøttet som ble ofret til avguder, og etter grusom tortur ble han kastet i elven tre dager etter feiringen av påsken.
Sabas æres høyt som «stormartyr» i øst, spesielt i Romania. Han er den første kjente innfødte martyr på rumensk jord og kalles også «Saba rumeneren». De femti andre ofrene for den samme forfølgelsen minnes samme dag. Hans minnedag i den russisk-ortodokse kirke er 15. april, mens grekerne feirer ham den 18. april. 24. april nevnes også som en ortodoks minnedag. I kunsten avbildes Sabas hengende etter fingrene i et fikentre eller når han kastes i elven. Det faktum at Basilios den store gjorde seg anstrengelser for å skaffe seg relikvier av Sabas og andre visigotiske martyrer, taler for at disse tilhørte en ortodoks (nikensk) visigotisk kristen menighet, og ikke biskop Ulfilas arianere.
Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Butler (IV), Benedictines, Delaney, Bunson, Schauber/Schindler, MR2004, KIR, CE, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, nn.wikipedia.org, en.wikipedia.org, orthodoxwiki.org, Butler 1866, nominis.cef.fr, zeno.org, heiligen.net, oca.org, britannica.com, stthomasirondequoit.com, westsrbdio.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 6. april 2008 – Oppdatert: 9. august 2018