Den hellige Salvius (fr: Salvi, Salvy, Sanvy, Sauve, Saulge) ble født en gang tidlig på 500-tallet i Albi i Aquitania, nå i departementet Tarn i regionen Midi-Pyrénées sør i Frankrike. Etter den romerske erobringen av Gallia i år 51 f.Kr. fikk byen navnet Civitas Albigensium, territoriet til Albiga (fr: Albigeois), som senere gikk over til å bety kjetterne albigenserne. Salvius stammet fra familien Desiderii-Salvii, som var herrer i Albi.
Salvius studerte jus og humaniora og ble advokat og magistrat. Han giftet seg aldri, men i hele denne perioden bodde han sammen med sin mor. Men så ble han munk i et kloster i en forstad til Albi. Han hadde en sterk dragning mot livet som eneboer, men til tross for dette ble han valgt til abbed i klosteret. Han synes å ha tilbrakt mye av sin tid i en eremittcelle et stykke unna de andre, noe som synes å ha vært en slags protest mot verdsligheten til andre abbeder. Men han var alltid sjenerøs mot dem som søkte hans hjelp, og hans dør var alltid åpen for munkene.
Den viktigste kilden for detaljene i hans biografi er hans venn, den hellige biskopen og historikeren Gregor av Tours (539-94) i syvende bok av hans Historia Francorum. Gregor forteller at Salvius en gang ble rammet av en ondartet feber, og han ble så syk at alle mente han var død. Helgenen selv var alltid sikker på at han virkelig hadde vært død, men han ble brakt tilbake til livet ved et mirakel. Han hadde opplevd en visjon av himmelen, som han personlig fortalte Gregor om. Han sjel var i himmelen, hvor han så Gud i sin herlighet, omgitt av talløse engler og helgener. Men under visjonen ble han fortalt at han var for nødvendig for Kirken til å bli tatt opp i himmelen ennå, slik han ba om. Dette er en av de klassiske eksemplene i kristen litteratur om en helgen som så selve himmelen og vendte tilbake for å fortelle om det. Historien kan godt plasseres ved siden av østlige biografier som den om den hellige Andreas av Konstantinopel (d. 900-t), en «dåre for Kristi skyld».
Kort etter ble han i 574 valgt til den syvende biskop av Albi, et embete han hadde i ti år (574-84). Han fortsatte å leve like asketisk, og han reiste mye i sitt bispedømme for ved selvsyn å se hvordan tilstanden var. Han ble en venn av Gregor av Tours, og på et konsil som ble holdt i Braisne, motbeviste han anklagen om at Gregor hadde ærekrenket dronning Fredegunda. Salvius klarte også å overtale Mummolus, en gallo-romansk patrisier og prefekt som tjente kong Guntram av Burgund (561-92) som general, til å sette fri de borgerne av Albi som han hadde ført vekk som fanger.
Etter et konsil hvor Salvius og Gregor begge deltok, skulle Gregor til å dra hjem da han innså at han ikke kunne dra uten å si farvel til Salvius og omfavne ham. Han fant ham og fortalte at han skulle til å dra hjem. De gikk et lite stykke utenfor huset og sto der og konverserte. Salvius sa: «Se på taket på den bygningen der. Ser du det jeg ser?» Gregor svarte: «Jeg ser bare de nye taksteinene som kongen fikk lagt der for ikke så lenge siden». Salvius sa: «Kan du ikke se noe annet?» Gregor svarte: «Nei, jeg kan ikke se noen ting», og han begynte å tro at vennen gjorde narr av ham. «Fortell meg det dersom du kan se noe annet». Salvius sukket dypt og sa: «Jeg ser Guds vredes nakne sverd henge over det huset». Han tok ikke feil i sin profeti, for tyve dager senere døde kong Kilperiks to sønner.
Gallia het Francia under merovingisk styre, men var sjelden et forent rike. Når en konge for alle frankere døde, arvet hans sønner hver sin del av kongeriket. Vanligvis kjempet de mot hverandre etterpå og brakte krigen til Francia. Kong Kilperik I av Soissons I (fr: Chilpéric) (senere Neustria) (567-84) var en av sønnene til Klotar I (511-61), konge av Soissons fra 511 og konge over alle frankere fra 558. Kilperik I skilte seg fra en hustru slik at han kunne gifte seg med Galsvinta, sin svigerinne. Deretter fikk han henne kvalt og giftet seg med sin elskerinne, Fredegunda. Kilperiks styrker kjempet også mot dem til hans bror, kong Sigebert I av Austrasia (561-75). Fredegunda fikk Sigebert myrdet og berget dermed Kilperik fra nederlag og tap av sitt rike.
Kong Kilperik I blandet seg også inn i Kirkens anliggender og prøvde å kontrollere den. Han begikk simoni da han solgte bispedømmer, og kongen bøtela også unge prester for ikke å gjøre tjeneste i hæren. Han annullerte også testamentene til menn som etterlot store summer til Kirken. Monarken forbød også den ortodokse læren om Treenigheten slik Gregor forsto den. Gregor svarte med å sammenligne Kilperik I med Herodes den store og keiser Nero. Det kan ha vært en overreaksjon, men skarp kritikk av monarken var på sin plass. For kongen var en pretensiøs mann, som selv mente at han var teolog, og i tillegg skrev han dårlig poesi og la til fire bokstaver i det latinske alfabetet. Han hevet skattene voldsomt, ikke for sitt kongerikes beste, men for sin egen økonomiske vinning.
Biskopene Gregor og Salvius motsatte seg den krenkende politikken og aktivitetene til kong Kilperik I, som økte sitt territorium da hans brødre døde. Salvius engasjerte seg sammen med Gregor i en teologisk debatt med kongen, for å bringe ham tilbake til ortodoksien fra arianismen. For kongen hadde skrevet en avhandling hvor han adopterte den arianske versjonen av læren om Treenigheten.
Men Kilperik begynte å endre mening og gi etter da to av hans sønner døde. Kanskje var det takket være de to biskopenes overtalelsesevner, eller kanskje den aldrende monarken fryktet å gå fortapt. Uansett ble han myrdet i 584. Deretter regjerte Fredegunda en tid som regent for deres nyfødte sønn, Klotar II (584-629), konge av Neustria fra 584 og for alle frankere fra 613. Men prisen han betalte for å forene Francia, var å gjøre innrømmelser til adelsmennene, og dermed var det duket for den merovingiske dynastiske maktens fall og veksten til det som skulle bli det karolingiske dynastiet.
Som biskop avslo Salvius å ta imot penger, og hvis givere tvang dem på ham, delte han dem ut blant de fattige. Denne sjenerøsiteten ble gjenspeilet i hans død. En uspesifisert epidemi herjet i Albi, trolig pesten. Flertallet av befolkningen omkom, og bare et lite antall innbyggere berget livet. Salvius viste seg som en god hyrde. Han nektet å høre på sine venner, som ba ham tenke på sin egen helse og forlate byen. I stedet gikk han omkring i byen og så personlig til de syke og trøstet deres familier. Samtidig oppfordret han de overlevende til å leve slik at de til enhver tid var klare til å stå for Guds trone. Til slutt ble han selv smittet av epidemien, og han snekret sin egen kiste og ikledde seg selv liksvøpet.
Han døde den 10. september 584 i kong Kildeberts niende regjeringsår. Han ble ikke gravlagt i Albi, men i et kloster som senere fikk hans navn. På stedet for en tidligere kirke ble det på 900-tallet bygd en kirke som ble vigslet til ham. Dette var byens domkirke frem til byggingen av den nye katedralen Sainte-Cécile etter seieren over albigenserne. Dagens kollegiatskirke Saint-Salvi stammer fra 1100-tallet. Dit ble Salvius’ relikvier overført den 11. oktober 1194, og der ble de værende frem til Den franske revolusjon. Han blandes noen ganger sammen med den hellige Salvius av Amiens. Hans niese var den hellige Disciola (fr: Disciole), som ble nonne i klosteret Sainte-Croix, som var grunnlagt av den hellige dronning Radegunde.
Hans minnedag er dødsdagen 10. september, men translasjonsdagen 11. oktober nevnes også som en minnedag. Han står fortsatt under 10. september i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004):
Albiæ in Aquitánia, Sancti Sálvii, epíscopi, qui, e claustro edúctus, ad hanc sedem invítus ordinátus est; peste invalescénte, bonus pastor numquam ab urbe recédere vóluit.
I Albi i Aquitania, [nå i Frankrike], den hellige Salvius, biskop, som ble ført ut fra klosteret og vigslet mot sin vilje til biskop av dette setet. Da det brøt ut pest, ville han som en god hyrde aldri forlate byen.
Rundt 25 kirkededikasjoner og flere stedsnavn i regionen er bevis for en relativt utbredt kult. Blant disse stedene er landsbyene Saint-Salvy de Carcaves (departementet Tarn), Saint-Salvy (Lot-et-Garonne) og Saint-Sanvy (Gars). Saint-Saulge er en kommune i departementet Nièvre i regionen Burgund (fr: Bourgogne).
Noen kilder hevder at den hellige biskop Desideratus av Verdun (fr: Désiré) (529-54) hadde to andre sønner i tillegg til de kjente Gondoald og Syagrius, nemlig hertug Didier av Toulouse og biskop Salvius av Albi (571-84). Kilden sier at biskop Salvius sammen med den adelige og fromme Herchenfreda (fr: Herchenfrède) ble far til tre sønner: 1) Syagrius (564-629), greve av Albi og guvernør av Marseilles, som giftet seg med en ung kvinne fra en svært fremtredende familie, sannsynligvis romersk, til tross for hennes germanske navn Bertolena (fr: Bertolène) eller Bertilia. 2) Rusticus (fr: Rustique), biskop av Cahors, som ble oppnevnt av kong Dagobert I til å gjenopprette den frankiske orden i Cahors, myrdet i 630 og 3) Den hellige Desiderius av Cahors (fr. Didier) (født i Albi, død den 15. november 655), biskop fra 630 til 655. Men det finnes ingen spor av hustru og barn i Salvius’ biografi.
Kilder: Attwater/Cumming, Farmer, Benedictines, Butler (IX), Bunson, Delaney (1), MR2004, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, fr.wikipedia.org, Butler 1866, zeno.org, heiligen-3s.nl, remacle.org, orthodoxinfo.com, neatnik2009.wordpress.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 19. januar 2016