Den hellige Saturnina av Neuenheerse

Den hellige Saturnina er skytshelgen for landsbyen Neuenheerse, nå en bydel i Bad Driburg sørøst for Paderborn i delstaten Nordrhein-Westfalen i Tyskland. Biskop Biso var fjerde biskop av Paderborn (887-900). I hans tid kom rundt år 900 relikviene av de hellige martyrene Valeria, Saturnina og Fortunata til det nonneklosteret hans forgjenger, den hellige biskop Liudhard (Liuthard) (862-87), hadde grunnlagt i 868 i Neuenheerse. I 1025 nevnes Saturnina for første gang som en av skytshelgenene for klosteret sammen med Guds Mor Maria, men senere opptrer hun som eneste skytshelgen. Hennes minnedag er 20. mai. Martyrologium Romanum lister Saturnina sammen med andre kvinnelige martyrer. I kunsten fremstilles hun som jomfru i romersk jomfrudrakt med oljekrukke.

Ifølge legenden var Saturnina fra Roma og kom fra en velstående senatorfamilie. Hun var kristen fra sin barndom og tjente sin sjels brudgom Kristus i tett fellesskap sammen med tolv likesinnede nære slektninger. På guddommelig ordre bestemte de seg for å bryte opp kommuniteten, og Saturnina og hennes søster dro til Lugdunum (Lyon) i Gallia. Etter at hun hadde oppholdt seg der i lengre tid under faste og bønn, dro hun, igjen på guddommelig ordre, over elven Schalt (eller Schar) til byen Sanctina. Der ble hun den nåde til del å vinne mange mennesker og gjøre underverk.

Da den gudløse dommeren Matroculus hørte om dette, kom han til stedet og lot henne føre for seg. Saturnina bekjente seg åpent som kristen. Da hun verken hørte på smiger eller trusler, lot den rasende Matroculus henne kle naken og slå med kjepper. Men hun forsikret at hun aldri ville svikte Kristus. Da lot dommeren henne bli slått med knyttnever i ansiktet, men hun fortsatte bare å prise Gud. Da lot Matroculus henne spenne på pinebenken og fikk henne så grusomt slått med pisker at hele hennes kropp var et eneste sår, kjøttet falt av kroppen og innvollene var synlige. Men Saturnina forble ubøyelig i sin bekjennelse av den helligste treenighet.

I fengselet viste en engel seg for henne og satte mot i henne og styrket henne. Det strømmet mennesker til fra alle kanter, og hun forkynte og omvendte mange. Pånytt ble hun torturert og brakt tilbake til fengselet. Igjen viste en engel seg for henne og brøt hennes lenker i stykker. Uskadd forlot hun fengselet og takket Gud. Men dommeren ble så rasende over dette at han rev tak i henne etter håret og hogg egenhendig hodet av henne. Dette skjedde en 20. mai i et ukjent år. Senere brakte den fjerde biskopen av Paderborn henne til Sachsen og til kirken i Heerse, hvor hun til denne dag hviler og æres av folket.

Hennes legende er skrevet etter forbilde av den hellige Beata av Sens. Allerede i 1673 erkjente representanter for bollandistene, en gruppe jesuittiske historikere som arbeider vitenskapelig med helgenbiografier, at den samme Vita tilskrives en hellig Benedikta som æres i Origny i det nordvestre Frankrike. For Saturninas legende var bare navn og steder byttet ut og minnedagen flyttet fra 8. oktober til 20. mai. Stedsnavnet Origny var endret til Sanctum (Sains?) og elven Isara (Oise) med Salt (Schelde).

Dette falskneriet stammer fra klosteret Böddeken. De augustinerkorherrene som slo seg ned der fra rundt 1409, var svært snart kjent for sitt omfattende bibliotek og sitt scriptorium (skrivestue). Hovedverket til denne skolen er «Den store helgenlegenden fra Böddeken» (Magnum Legendarium Bodecense) i tolv bind fra rundt 1450, og der finnes denne legenden om Saturnina. Den var trolig oppstått fordi hennes fest da ble feiret i hele bispedømmet Paderborn, men ingen visste lenger noe om henne. Da breviaret i Paderborn ble utgitt i en ny utgave, ble hennes Vita hentet fra legendariet i Böddeken.

Historikeren Wilhelm Lewison lanserte en annen teori,1 nemlig at Saturnina var en av den hellige Ursula av Kölns ledsagere. Hans utgangspunkt er et litani med jomfrumartyrer fra Köln, hvor også navnet Saturnina finnes. Den eldste passio (lidelseshistorie) om Ursula stammer fra midten av 900-tallet og er viet biskop Gero av Köln. Den forteller at tidlig på 900-tallet viste en jomfru seg for den hellige Helmtrud (Hiltrud) av Heerse, en begavet nonne i Heerse og tidvis eneboer, i en visjon og presenterte seg som den hellige Cordula, en ledsager av Ursula. Hun hadde først unngått martyriet ved å gjemme seg i et skip, men dagen etter trådte hun frimodig frem for sine mordere. I visjonen ba Cordula nå Helmtrud om å fortelle søstrene i Köln om dette og i fremtiden minnes henne den 22. oktober, dagen etter Ursula og de 11.000 jomfruer.

I Necrologium Herisiensis (dødelisten i Heerse) fra rundt 1350 (med eldre kilder) finnes følgende notiser:

14. juli: Ankomsten av de hellige jomfruer fra Köln (Adventus sanctarum virginum de Colonia).

24. april: Overføring av de hellige jomfruer, den hellige Saturnina, den hellige Fortunata (Translatio sanctarum virginum Sancte Saturnine Sancte Fortunate). [Dette dreier seg trolig om en senere overføring til et nytt alter.]

Andre notiser som angikk Saturnina: 17. februar: Innovatio sancte Saturnine. 19. mai: Natalis sancte Saturnine virginis. 20. mai: Natalis sancte Saturnine. 17. juni: Tricesimus sancte Saturnine Virginis. 2. september: Translatio sancte Saturnine. 27. oktober: Octava Saturnine virginis. 6. november: Adventus sancte Saturnine.

Sammen med oppføringen i det før nevnte litaniet ga disse notisene Lewison grunn til å tro at Saturnina av Heerse opprinnelig tilhørte Ursulas ledsagere, hvis relikvier ble overført til Heerse. Deretter antar han at forbindelsen mellom Saturnina og Ursula har blitt glemt, slik at Saturnina ble en selvstendig helgen. Han leste notisen den 24. april slik: «Overføring av de hellige jomfruer (av Köln), nemlig den hellige Saturnina og den hellige Fortunata». Men Saturninas translasjon hadde en egen notis den 2. september, og notisen den 24. april kan også leses: «Overføring av de hellige jomfruer (av Köln), samt den hellige Saturnina og den hellige Fortunata». Så Lewisons teori er ikke særlig sannsynlig.

I den lille landsbyen Sains les Marquion i det nordvestre Frankrike ikke langt fra Cambrai har man i alle fall siden 800-tallet æret en hellig Saturnina. En kilde fra 1042 forteller at det i nærheten, ved stedet ad Sanctos, eksisterte et kloster for unge kvinner, hvor Saturnina hadde funnet sitt siste hvilested.

Denne jomfruen stammet fra en berømt adelsslekt i Germania og hadde allerede som jente avlagt kyskhetsløfte til Kristus. Hennes hedenske foreldre forberedte imidlertid etter gammel skikk ekteskap for henne, mens hun bare ville holde fast ved sin himmelske brudgom og avviste ethvert ekteskap. Da hun så at hun ikke lenger klarte å stå imot foreldrenes vilje, rømte hun i hemmelighet fra foreldrenes hjem. Hun kom til dette stedet ad Sanctos, hvor hun endte sitt jordiske liv med martyriet.

For hennes tilkommende brudgom hadde forfulgt henne, og da han fikk øye på henne, ble han så rasende at hele hans vesen forvandlet seg til en vill okse. Da hun så at han oppførte seg som en villokse, forsøkte hun å gjemme seg blant noen hyrder som gjette en saueflokk. Men den junge mannen oppdaget henne og grep henne, og nå var han som forvandlet til en rasende ulv. Han grep sverdet og hogg hodet av henne. Overleveringen forteller at hun tok sitt eget hode i hendene og bar det for øynene på en stor menneskemengde til stedets kirke, som var viet til den hellige Remigius. Deretter opprettet troende kristne et kloster der for å ære henne. Mange år senere kom noen saksere forbi og fikk høre om denne historien, og da de reiste videre, hadde de med seg deler av hennes relikvier.

P. Joseph Debove, sogneprest i Sains les Marquion (1898-1918), var overbevist om at Saturnina av Sains og Saturnina av Neuenheerse var samme person. På hans initiativ ble festen for Saturnina i bispedømmet Arras i 1918 flyttet til den 20. mai. Klosteret i Sains var ødelagt i 882 av normannerne, og hennes relikvier kan ha blitt overført til Neuenheerse da. Etter Andre verdenskrig har det vært tette forbindelser mellom de to landsbyene. I Det hellige år 2000 gikk en gruppe pilegrimer fra Neuenheerse til fots de rundt femti milene til Sains.