Den hellige Sigismund av Burgund (d. 523)

Den hellige Sigismund (Sigmund; fr: Sigismond; lat: Sigismundus) ble født i andre halvdel av 400-tallet i Burgund. Han nedstammet fra den germanske stammen vandalene og var eldste sønn av den burgundiske kong Gundobad (Gondebad) (feilaktig kalt Gundebald eller Gundobald) (ca 470-516) og hans hustru Caretena (fr: Carétène). Før Gundobad ble konge hadde han vært i vestromerrikets tjeneste med rang av comes et magister utriusque militiae samt magister militum praesentalis (øverstkommanderende for hæren) ved hoffet i Ravenna og fått æresrang som patricius.

Burgund besto av mye av det sørøstre Frankrike og sørvestre Sveits. Da kong Gundioc (Gundioch, Gundovic) av Burgund (436-73) døde i 473, ble hans rike delt mellom hans fire sønner. De fire underkongene delte de fire burgundiske sentrene mellom seg: Gundobad fikk Vienne (473-516; konge av hele Burgund fra 501), hans bror Godegisel (Godegisil; fr: Godégisil) regjerte i Genève (473-501) Kilperik II regjerte i Lyon (473-90) mens Gundomars (473-86) hovedstad ikke nevnes. Kilperik og trolig Godegisel var katolikker, mens Gundobad var arianer og benektet Kristi guddom. I syv år regjerte de sammen under det formelle overherredømmet til den gamle Kilperik I, Gundiocs bror, inntil han døde i 480.

Nå måtte brødrene bevise hva de var gode for. Den germanske retten forlangte av en prins at han erobret nytt land og dermed økte folkets rikdom. Fantes det flere prinser, skulle den som gjorde det best, bli ny konge. Dette var imidlertid ikke så enkelt i de betingelsene som burgunderne levde under i det kollapsende Vestromerriket. Gundobad hadde bare en sjanse, og han benyttet den: Han krysset Alpene og erobret Liguria med hovedstaden Pavia. Den kraftige liguriske befolkningen tok han med seg som slaver til sitt kongerike. Gundobad kunne bare gjøre dette fordi det hersket et maktvakuum i Nord-Italia, som først langsomt begynte å bli fylt av ostrogoterne, tidligere behersket av hunerne.

Kilperik IIs datter, den hellige Klothilde, giftet seg med frankerkongen Klodvig I. De folkelige diktene om dette ekteskapet gjorde kong Godegisel, Klothildes onkel og beskytter, til helten, mens hans bror Gundobad fremstilles som den onde forfølgeren av den unge prinsessen. I 486 gikk Gundobad og Godegisel sammen og drepte sin felles bror Gundomar, og deretter gikk de rundt 490 mot Kilperik og drepte ham med sverd, mens de kastet hans hustru i en brønn med en stein bundet rundt halsen og sendte døtrene i eksil til onkelen Godegisel i Genève. Detaljene i denne fortellingen er imidlertid rent legendariske. Det er historisk bevist at Gundobad sørget over Kilperiks død, og en epitaf funnet i Lyon omtaler en burgundisk dronning som døde i 506, og dette var høyst sannsynligvis Klothildes mor. Caretena døde «mett av dager», sier hennes epitaf, og hun hadde hatt den glede å se sine barn oppdratt i den katolske religion.

Fra 500-tallet ble giftermålet mellom Klodvig og Klothilde gjenstand for episke fortellinger hvor de opprinnelige fakta ble endret, og de ulike versjonene fant sin vei inn i arbeidene til ulike frankiske kronikører, som den hellige Gregor av Tours (538-94) (Historia Francorum), Fredegar, et pseudonym for en anonym munk i Burgund på 600-tallet (Chronicon Fredegarii), og «Boken om frankernes historie» (Liber Historiae Francorum), som ble skrevet i Neustria i 727. Disse beretningene har samme karakter som alle episke ekteskapsdikt funnet blant mange germanske folk.

Etter sin dåp i 496 drev Klodvig dobbeltspill overfor burgunderne. I hemmelighet forhandlet han med Gundobad og Godegisel hver for seg og lot overfor begge som om han ville erobre byen Dijon sammen med dem. Begge tok stilling foran byen i den tro at Klodvig var forbundet med dem. Men så innså Gundobald at Klodvig hadde valgt Godegisel, som vendte sine tropper mot broren. Gundobad flyktet til Avignon, helt sør i sitt rike, men der fikk han støtte fra sine allierte visigoterne, og det lyktes ham å jage frankerne på flukt. Knapt var disse borte før han vendte seg mot sin svikefulle bror, som holdt byen Vienne. Gundobad trengte overraskende inn i den beleirede byen via akvedukten og gjorde kort prosess med Godegisel. Dette var i 501. Nå hadde Gundobad tre brodermord på samvittigheten, men han var enekonge av Burgund (Rex Burgundionum). Etter germansk skikk hadde han nå rettferdiggjort sitt krav på å være burgundisk konge. Dermed ga han sitt folk den første loven, og han lot sine 32 stedfortredere avlegge ed på den med rang av grever. Denne loven fikk navnet Lex Romana Burgundionum, bedre kjent som Lex Gundobada eller Loi Gombetta.

Gundobad innsatte sin eldste sønn Sigismund som Godegisels etterfølger som medregent i Carouge ved Genève med tittelen rex og utså ham samtidig til sin etterfølger. I 507 ledet han den hæren som hans far sendte ut mot visigoterne og beleiret «Idunum» (Ahun?). I 508 ble han utnevnt til patricius av den østromerske keiseren Anastasios I (491-518). Gundobads andre sønn Gondemar (Gondomar, Godomar) ble bare Sigismunds stedfortreder og ikke likeberettiget underkonge.

Kong Gundobad kalte seg kristen, men var arianer. Sigismund kom imidlertid under innflytelse av den hellige erkebiskop Avitus av Vienne, som ble hans sjelesørger og venn. I år 497 mottok han mot farens vilje dåpen av erkebiskop Avitus. I tiden som fulgte tolererte Gundobald sønnens omvendelse til den katolske tro, siden det bedret forholdet til det mektige nabofolket frankerne, som var blitt katolikker ved kong Klodvigs dåp i 496. Sigismund skulle sikre kontaktene til de katolske frankerne, mens Gundobad pleide forbindelsene til de arianske ostrogoterne («østgoterne»).

Rundt år 500 giftet Sigismund seg med en datter av den ostrogotiske kongen av Italia, Theoderik den Store, ved navn Ostrogotho Areagni (Ostragota Areagne). Gjennom dette ekteskapet skulle vennskapet mellom de to folkene styrkes innen rammene av det germanske forbundssystemet som Theoderik forsøkte å skape. Ekteparet fikk to barn, sønnen Sigerik (Sigerich) og datteren Suavegotta (Suavegotho, Suavegotte, Suavégote). Sistnevnte ble rundt 517 giftet bort til en frankisk delkonge, Theoderik I av Austrasia (511-33), med hovedstad i Remi (Reims), senere i Divodurum (Metz). Theoderik var sønn av kong Klodvig med en konkubine før han giftet seg med Klothilde (i noen kilder er Suavegotta navnet på Theoderiks første hustru – som kalles Eustere i andre kilder).

Den hellige Sigismund av Burgund. Freske i Treenighetskirken i Konstanz (1417-37)

Sigismunds første hustru Ostrogotho døde på et ukjent tidspunkt, og da giftet han seg igjen, men hustruens navn er ikke kjent. Noen kilder kaller henne Fredegaria, andre sier at hun var en tjenestejente hos hans tidligere hustru ved navn Konstanze. Med henne fikk Sigismund enda to sønner, Gisald (Gislahad, Gisclahad) og Gundobad (Gondebaud).

I 516 døde Gundobad og Sigismund overtok uten vanskeligheter den burgundiske tronen som sin fars etterfølger. I den anledning sendte han et brev til keiser Anastasios I hvor han meddelte sin overtakelse av tronen, og som svar mottok han ærestittelen magister utriusque militiae per Gallias. Under biskop Avitus' innflytelse utviklet han seg til en from og vennlig hersker. Han ble regnet som beskytter av den katolske tro, og gjennom sitt forbilde omvendte han mange arianere. Det er ikke kjent mye fra hans regjeringstid, men den 8. september 517 skal han på en bispesynode i Epaone (Epao) ha iverksatt tiltak mot arianismen.

I 515 hadde Sigismund fornyet det forfalne klosteret Saint-Maurice i Agaunum (Agaune) i den sveitsiske kantonen Wallis (Valais), hentet mange munker dit og utstyrt det rikt (reetablert 22. september 515). Han innførte også den permanente avsynging av korbønnen i klosteret kontinuerlig hele døgnet, laus perennis («evig pris»). Han begynte også gjenetableringen av katedralen Saint-Pierre i Genève.

Men freden ble ødelagt av Sigismunds andre hustru (Fredegaria?). Hun baktalte hans sønn fra første ekteskap, Sigerik, og hevdet at han ville la sin far drepe for å rive til seg makten i Burgund. I virkeligheten ville hun ha Sigerik av veien for å sikre tronfølgen for en av sine egne sønner. Kongen lot seg til slutt hisse opp av sin hatefulle hustru i en slik grad at han ga ordre om at Sigerik, som også tilhørte den katolske tro, skulle kveles om natten mens han sov. Dette skjedde i 522.

Neroccio de' Landi: Den hellige Sigismund (t.h.) og Antonius den Store med Maria og barnet (ca 1495), National Gallery of Art, Washington DC

Men snart etter den grusomme dåden innså Sigismund sin store urett og betrodde seg til biskop Avitus. Han fikk kongen til å innse alvoret i forbrytelsen og påla ham å gjøre bot. En tid trakk han seg tilbake til Saint-Maurice i Agaunum og angret bittert sin udåd.

Mordet på Sigerik skapte en politisk ustabil situasjon i Burgund, og dette ville frankerne utnytte. I 523 var Sigismund vendt tilbake til Burgund fra Saint-Maurice, og samme år dro Klothildes sønner på en ekspedisjon mot Burgund under ledelse av kong Klodomir av Aureliani (Orléans) (511-24), Gundobads svigersønn, og med støtte fra sine to brødre, Kildebert av Paris (511-58) og Klotar av Soissons (511-61). Deres halvbror Theoderik I av Austrasia deltok ikke i ekspedisjonen mot hans svigerfar Sigismund, men på grunn av mordet på Sigerik ga han ham heller ikke noe støtte. Gregor av Tours antyder at Klothilde fikk sine sønner til å hevne mordet på sine foreldre,1 men dette tror man nå er usannsynlig. Sannsynligvis ble Klodomir støttet av Sigismunds bror Gondemar.

Frankerne knuste Sigismunds hær, og Sigismund abdiserte fra den burgundiske tronen. Som tegn på dette rakte han av seg håret som en munk og flyktet mot Saint-Maurice. Men han ble funnet av sine fiender (broren Gondemar?) og utlevert til frankerne. Han ble brakt sammen med hele sin familie til Klodomirs hovedstad Orléans.

Bilde: http://www.american-pictures.com/genealogy/descent/photos/Sigismund.King.of.Burgundy2.jpg Billedtekst: Den hellige Sigismund (t.h.) og Korbinian, de to skytshelgenene for bispedømmet Fraising, med Maria og barnet. Tresnitt av ukjent kunstner (1489).

Den hellige Avitus av Perche, som da var abbed i Micy (Saint-Mesmin) nær Orléans, prøvde å redde dem, men forgjeves. Etter kort tid i fangenskap ga Klodomir ordre om at Sigismund, hans hustru og deres sønner Gisald og Gundobad skulle myrdes, og den 1. mai 523 (524?) ble de myrdet av frankerne ved å bli druknet i en brønn ved landsbyen Coulmiers (Columelle) ved Orléans. Martyrologium Romanum kaller Sigismund for martyr. Mordet skjedde etter at Sigismunds bror Gondemar II vendte tilbake til Burgund i spissen for en hær som hans slektning, ostrogoterkongen Theoderik den Store, hadde sendt, og det lyktes ham å tilintetgjøre den frankiske garnisonen.

Deretter ledet Klodomir en ny ekspedisjon mot burgunderne, men han ble drept samme vår eller sommer av kong Gondemar II av Burgund (524-34), Sigismunds bror og etterfølger, i slaget ved Veseruntia (Vézeronce) i Val d'Isère (den 21. juni 524?). Frankerne trakk seg da tilbake og ga foreløpig opp kampen. Men Klothildes gjenværende to sønner Kildebert og Klotar beseiret og drepte Gondemar i 534.

Piero della Francesca: Sigismondo Pandolfo Malatesta in ginocchio davanti a San Sigismondo, 1451, Tempio Malatestiano, Rimini

Tre år etter Sigismunds død ble hans jordiske rester gjenfunnet og i 536 overført til Johanneskirken i klosteret Saint-Maurice i Agaunum. Ved brønnen i Coulmiers skjedde mange undre, så det ble bygd en kirke over den og Sigismund begynte å æres som en hellig martyr. En lidelseshistorie fra 700-tallet (Passio Sancti Sigismundi regis) forbinder ham med martyrene fra Den tebanske legion. Hans kult bredte seg i tidlig middelalder fra Burgund til Tyskland, Italia, Spania og Sveits. I 676 ble hans hodeskalle brakt til St. Sigismund i Alsace. Andre relikvier kom på 1000-tallet til Benediktbeuern, Gorze ved Metz i Lorraine og Stablo (i dag Stavelot ved Liège i Øst-Belgia). På 1100-tallet kom det relikvier til Trier, på 1200-tallet til Regensburg, på 1300-tallet til Freising ved München, som helt inn på 1700-tallet var senteret for hans kult. Han ble valgt til bispedømmet Freisings andre skytshelgen. På 1500-tallet kom det også relikvier til Wien. Utallige andre steder hevder også å ha relikvier av ham, blant dem Plozk i Polen.

Siden 1365 har hans relikvier i Saint-Maurice befunnet seg i et kostbart sølvskrin som ble skjenket av keiser Karl IV (1346-78). Han brakte en del av relikviene til St. Veitsdomen i Praha. Keiser Karl IV æret ham som «sin hellige forfader» og ga ham som skytshelgen til sin sønn, den senere keiser Sigismund (1410-37).

De eldste håndskriftsamlingene av Martyrologium Hieronymianum har Sigismunds minnedag på 1. mai. I bispedømmet München-Freising minnes de sin andre skytshelgen den 2. mai. Martyrologium Romanum kalte ham tidligere martyr, men det gjør ikke lenger den nye utgaven av Martyrologium Romanum (2001). Han fremstilles som ung konge, oftest med insigniene krone, septer og rikseple. Han avbildes også med martyrpalme og sverd, og ved siden av ham står ofte en brønn. På noen bilder har han også sine to små sønner med seg. Han fremstilles i en freske av Piero della Francesca i Tempio Malatestiana i Rimini, som byens Signore, Sigismondo Pandolfo Malatesta, lot fremstille i 1451 for sin navnepatron. Sigismund anropes mot feber. Hans translasjonsdag i Freising er 5. september.

Mye av korrespondansen mellom Avitus, som var en av de siste klassiske poetene, og Sigismund er bevart.