Den hellige Sabinus av Canosa (d. ~566)

Den hellige Sabinus (Savinus; it: Sabino, Savino) ble født på slutten av 400-tallet i den nå ødelagte byen Canosa i provinsen Bari i regionen Puglia (Apulia) i Sør-Italia. Når provinsen Bari blir delt i 2009, vil Canosa bli en del av den nye provinsen Barletta-Andria-Trani. Canosa di Puglia, rundt syv mil nordvest for Bari, er det gamle Canusium (Canusin), som den hellige pave Gregor I den Store (590-604) kaller Camisina. Sabinus kom fra en rik og fornem familie og var en velkjent og populær skikkelse i hjembyen, og i 614 ble han utnevnt til biskop av sin fødeby.

Hele sitt liv hadde Sabinus nære forbindelser til pavene. I november 531 deltok han som biskop av Canosa på en synode i Roma under pave Bonifatius II (530-32) som behandlet en appell fra den østromerske metropolitten Stefan av Larissa. Sabinus må ha vært en person av en viss intellektuell kapasitet, for den hellige pave Agapetus I (535-36) valgte ham i 935 til sin utsending til Konstantinopel for å sjekke ortodoksien til patriarken Anthimos av Konstantinopel (535-36), som den monofysittiske keiserinne Theodora hadde fått overført fra bispesetet i Trebizond.

Den bysantinske keiser Justinian (527-65) gjorde energiske forberedelser til å invadere Italia, som hadde vært et germansk kongedømme siden 476, og gjeninnlemme landet i imperiet. I denne situasjonen påla den gotiske herskeren Theodahad pave Agapetus å lede en delegasjon til Konstantinopel for å overtale keiseren til å frafalle sine planer. Paven gikk med på det, mye også fordi monofysittene igjen truet Konstantinopel.

Selv om Agapetus fikk en triumfaktig mottakelse i Konstantinopel i februar 536, ble oppdraget en fiasko, for Justinian forklarte at invasjonsplanene mot Italia var kommet for langt til å bli stoppet. Men paven klarte i alle fall å overbeviste keiseren om at patriark Anthimos var en kjetter. Han ble fjernet fra sitt embete, og Agapetus konsekrerte etterfølgeren, den hellige Mennas (536-52). Slik ble Agapetus den eneste pave i kirkehistorien som har konsekrert en patriark av Konstantinopel.

Pave Agapetus døde i Konstantinopel den 22. april 536, og Sabinus og andre medlemmer av den pavelige delegasjonen deltok på den synoden som Mennas presiderte over i mai/juni 536. Synoden bekreftet avsettelsen og ekskommunikasjonen av Anthimos og bannlyste andre ledende monofysitter, som Severus av Antiokia († 538) og Zoara. På tilbakereisen dro Sabinus via Lykia, og i byen Myra besøkte han graven til den hellige Nikolas, som viste seg for ham mens han ba og forkynte ham standhaftighet og himmelsk ære.

Giovanni Boccati: St Sabinus samtaler med St. Benedikt (1473), Colección Thyssen-Bornemisza, deponert i Museu Nacional d'Art de Catalunya

Pave Gregor den Store forteller i sine «Dialoger» at Sabinus var en venn av den hellige Benedikt av Nursia (ca 480-547), som «elsket ham høyt for hans dydige liv».1 Da Benedikt var en gammel mann, fikk han i 543 besøk av kongen for ostrogoterne («østgoterne»), den arianske Totila (541-52), og han forutsa da at Totila kom til å leve i enda ni år, og han falt da også i 552 ved Tagina. Sabinus besøkte Benedikt etter Totilas besøk og sa da at goteren kom til å ødelegge Roma slik at byen ble ubeboelig. Men Benedikt forsikret ham om at Totila ikke kom til å ødelegge Roma. I 548 oppsøkte Totila Sabinus, som var blitt blind på sine gamle dager, fordi han hadde hørt at han hadde profetiske gaver. Men hendelsene som illustrerer dette, er ikke av noen stor religiøs betydning. Totila tok vinbegeret fra Sabinus' tjener og rakte det til den blinde biskopen, men knapt hadde han grepet begeret før han utbrøt: «Hånden selv skal leve!» (Vivat ipsa manus!) Kongen og hans ledsagere æret deretter Sabinus som en profet.2

Samme sted i sine «Dialoger» forteller pave Gregor den Store at på slutten av Sabinus' liv ville hans misunnelige og ærgjerrige erkediakon Vindemius bli biskop i Sabinus' sted, så han bestakk biskopens munnskjenk og sendte ham en gift. Gutten helte giften i et beger vin og ga den blinde biskopen det. Da sa Sabinus: «Drikk begeret du, jeg vet hva som er i det». Gutten ble skremt og bestemte seg for å påta seg lidelsene selv i stedet for å bli skyldig i et slik skjendig mord. Han førte begeret til sin egen munn, men biskopen stanset ham: «Ikke gjør det, men gi begeret til meg, og jeg skal drikke det selv. Men gå din vei og fortell ham som ga deg giften, at jeg vil drikke den, men at han ikke vil leve lenge nok til å bli biskop». Deretter gjorde Sabinus korsets tegn over begeret og drakk vinen med giften, men den gjorde ingen skade. Tre mil borte døde erkediakonen i samme øyeblikk, det var som om giften som gikk inn biskopens munn gikk ned i erkediakonens mage. Erkediakonen døde av giften fra sin egen ondskap.3

Sabinus er trolig identisk med den kampaniske biskopen (Sabinum campanum) som fulgte den hellige pave Johannes I (523-26) på den reisen til Konstantinopel i 525/26 som Theoderik tvang ham til å gjennomføre. Sabinus' legendariske biografi fra tidlig 800-tall som viser den nære forbindelsen mellom Canosa og det langobardiske Benevento, forteller om vennskapet mellom Sabinus og Germanus av Capua, som i 519 ble sendt på oppdrag til Konstantinopel som pavelig legat. Det er omstridt om biografien var en enhet eller satt sammen av ulike deler. Utgravninger i baptisteriet i San Giovanni i Canosa bekrefter opplysningene i biografien om Sabinus som byggherre (restaurator ecclesiarum).

Sabinus døde en 9. februar rundt 566, etter 52 år som biskop. Han ble gravlagt i Canosa. Hans legeme ble gjenfunnet i 688, og en 1. august i et ukjent år like før 818 overførte biskop Peter hans legeme til dagens katedral i Canosa. Men på 800-tallet herjet sarasenerne Apulia, ødela byen Canusium (Canosa) og erobret Bari. I 841 gjenerobret den bysantinske hæren imidlertid Bari, og i 844 brakte biskop Angelarius av Canosa, som da var i ruiner, relikviene av Sabinus og de hellige Rufinus og Memorus til Bari etter å ha berget dem fra ruinene.

I Bari lå Sabinus' relikvier under et marmoralter som ble reist av erkebiskop Johannes. Der ble de glemt inntil de ble gjenfunnet den 10. desember 1091. I 1537 ble en eldre forgylt jernarm overtrukket med sølv og innsatt med edelsteiner, og på festdager, spesielt fester for Sabinus, ble denne armen rakt til folk så de kunne kysse den. I 1562 fikk erkebiskop Antonius Puteus av Bari alteret for Sabinus beslått med sølv, hvor hans viktigste bedrifter ble inngravert.

Sabinus' minnedag er dødsdagen 9. februar og hans navn står i Martyrologium Romanum. En rekke andre minnedager nevnes også, først og fremst translasjonsdagene 1. august og 10. desember, men ulike kilder nevner også 1. april, 8., 12. og 17. februar, 30. juni og 2. september. Han er skytshelgen for Canosa, Bari (ved siden av Nikolas av Myra) og Torremaggiore. I Canosa feires han på dødsdagen 9. februar samt patronatsfeiringen fra 31. juli til 2. august, mens Torremaggiore feirer sin patronatsfest fra 2. til 4. juni. Hovedkirken i Canosa og katedralen i Bari er viet til Sabinus. Siden den salige pave Urban IIs tid (1088-99) har erkebiskopen av Bari hatt tillatelse til å bære palliet på Sabinus' festdag. Sabinus' biografi ble skrevet 300 år etter hans død av erkebiskop Peter av Bari på ordre av den hellige pave Leo III (795-816).

Noen forfattere kaller Sabinus erkebiskop, men det er ikke sannsynlig at kirken i Canosa, som senere ble slått sammen med Bari, hadde rang av erkebispedømme allerede på hans tid. Også den ærverdige kardinal Cesare Baronius (1538-1607), lærd oratorianer og kirkehistoriker, som reviderte Martyrologium Romanum på slutten av 1500-tallet, kaller ham bare biskop.

Canosa i Puglia kan lett blandes sammen med borgen Canossa nær Parma i Nord-Italia, hvor keiser Henrik IV gikk sin «Kanossagang» til den hellige pave Gregor VII (1073-85).

Statue av Sabinus i Canosa di Puglia

Sabinus av Canosa kan lett blandes sammen med to navnebrødre som feires samme dag, og det er mulig at biografiene til alle tre er blitt blandet sammen. Ifølge hagiografen Sabine Baring-Gould (1834-1924) skyldes sammenblandingen mellom de to eller tre hellige ved navn Sabinus det faktum at hans familie var fremtredende og produserte flere helgener og biskoper, som alle trolig var i slekt. En av dem levde tidligere og bivånte i 493 innvielsen av helligdommen for den hellige erkeengelen Mikael på Monte Gargano, og hans relikvier hviler i Atripaldo. Den Sabinus som døde i 537, ble gravlagt i Bari, hvor hans relikvier oppbevares. En tredje Sabinus av Canosa var biskop av Lesina, hans levninger ble oppdaget i en marmorsarkofag i 1597.

Sabinus av Canosa står på en liste over helgener4 som har det til felles at det ble sagt at det fra deres graver eller relikvier strømmet ut olje til visse tider.5 Disse helgenene ble gjerne kalt på gresk Myroblýtes («myrrautgytere»). Samme fenomen skal ha forekommet ved graven til den andre Sabinus i Atripaldo, og dette faktum sammen med deres felles minnedag 9. februar, har ført til at de forveksles med hverandre.